Sail with Jenny in the fjords of Norway

Kinerserne har overtatt Oceania!

Etter vårt opphold i New Zealand og nå i Australia er det blitt klart for oss at Kina vil overta som supermakt i verden.
Auckland og Sidney synes å  ha flere kinsersere enn hvite, når du spiser, handler eller bare går en tur er kinserne i flertall.  Unge dynamiske kinesere jobber og studerer overalt i verden.  Det har overrasket oss stort at de nesten er i flertall på denne kanten av verden.  Jeg tror at det har noe med dere 1 barn politikk, de “ofrer” alt for at det ene barnet skal få god utdannelse og “erobre” verden.

Turen vår fra Fiji til Australia gikk greit, men overraskelsen var stor når vi landet i Canberra onsdag kveld i Bergens regn og 3 grader følte vi oss nesten som hjemme.  Hotellrommet var iskaldt og vi satte varmen på fullt og krøp fort under dynen.  Jeg med en leksebok og Jan med TV og nyheter, det er litt kjekt å se litt hva som skjer rundt i verden, vi ser ikke på TV i New Zealand.
Vi har tilbrakt mesteparten av tiden i Syndey på hotellrommet, men litt sightseeing fikk vi allikevel med oss. Heldigvis var hotellrommet stort og velustyrt med kjøkken, stue, soverom etc. så det gikk greit å jobbe der.
Jan har vært fantastisk å “pisket” og rost meg, han har vært en uvurderlig støtte. 

Mellom eksamene tok vi toget fra Canberra til Sydney og det var en fin opplevelse, vi så ville kengeruer og flotte landskap.

Sydney er en smeltedigel av flotte bygninger,  restauranter på hvert gatehjørne og ikke minst shopping senter –  det ene overgår det andre.  Det finnes alt å kjøpe fra det dyreste Gucci, Lois Vuttion til det billiste juggel. Så innimellom studiene ble det tid til litt shopping (ikke mye) og besøk på Zoo, Akvariuam og selvfølgelig operahuset.  Det var ingenting fristene på ”menyen” så vi droppet underholdningen.  Det var også lys festimal i Sydney og det gjorde kveldsturene spennende.  Hver lørdag er det fyrverker i havnen og det ble også tid til et besøk på en super brasilians restaurant (Porchao).

Australierne er helt annerledes en Fijiene, litt kalde og lite smilende, overraskende overlegne (ovenfra og ned), sammenlignet med New Zealanderne er de nok mer verdensvant  slik som Norsker og Svensker ? Så det ble stor kontrast å komme fra alle Bula’ene og smilene på Fiji.
Men vi er allikevel glad for at vi fikk oppleve Sydney og Canberra, det var både god mat og drikke.  Ikke veldig rimelig, men dog verd et besøk.
Vi er igjen glad for at vi valgte bort Austalia som seilmål og heller bruker mer tid på turen nordover. 

Eksamen ble gjennomført i Canberra på den norske ambassaden og det gikk helt fint, men vi angret litt når vi fikk vite at du også kunne gjøre det på sjømannskirken i Sidney, det hadde nok vært enklere og muligens også rimeligere.  Men gjort er gjort og spist er spist, sånn er det, jeg er kjempeglad for at det er overstått for denne gangen, og i ettertid er det også en lettelse at eksamene er bestått.

Etter 10 dager i Australia er vi nå på vei tilbake til båten og det føles som en befrielse etter masse studier og 2 eksamener.    

Endelig på Fiji  Mai – Juni 2012.

Historie
Lapita var de første innbyggerne på Fiji det finnes sport etter dem rundt 3000fk, etter disse kom Milanesere ca. 500fk.  I nyere tid  har Polynesiske Tonganere kommet i tillegg.  I begynnelsen på 1800 tallet kom Europeiske og Kinesiske handlesmenn til Fiji for å handle med ”sandalwood” og ”hardwood”, ”beche-de-mer” fra det rike marinelivet og gull.  Tui Viti (King of Fiji) regjerte fra 1829  og under sin storhetstid tilbød han å selge Fiji til Britene selv om de ikke hadde noe krav på øyen.  Britene styrte Fiji fra 1879 og introduserte indiske arbeidere for å arbeide i den voksende sukker industrien mellom 1879 og 1916. .  Så Fiji har en god kulturell mix  som respekterer hverandre og lever godt sammen.
 Fiji ble uavhengig i 1970 og etter noen mislykkede år med demokrati som førte til mye korrupsjon tok militæret over makten i 2006 i et kupp og siden da har de styrt landet.

Vi var litt skeptiske når vi kom hit til militær styret ut fra de erfaringene vi har, men vi har blitt veldig positivt overrasket.  Militæret gjør en flott jobb og har fått bort korrupsjonen i tillegg til å vise stort samfunnsengasjement.   Vi leser ”The sun”  som er avisen her og det skrives en masse om utdanning – skoler og vi leser at de jobber med å få utenlandske investorer inn for å hjelpe med oppbygging av  industri som kan skape flere arbeidsplasser, noe som sårt behøves.
Myndighetene støtter også opp under turistindustrien for det er blitt en viktig inntekskilde for dem i tillegg gir den en masse arbeidsplasser rundt på øyene, hvor det til stadighet dukker opp nye resort.  Vi har snakket med mange lokale Fijianere og de tjener alt fra 15kr. timen og oppover så timebetalingen er ikke høy, vi har sett litt tendenser til at Australiere og New Zealandere etablerer selskaper her og noen ”utnytter” lokalbefolkningen mht. timebetaling.
50% av befolkningen er Indere og det ser ut som de er mer arbeidssomme og ”flittige” enn Fijianerne for de har bedre hus og ser ut som de har litt bedre råd.
Vi ankom Fiji – Savusavu onsdag 09. mai og først den 12. fikk vi båten såpass i orden at vi kunne slappe litt av.  Innsjekken gikk helt smertefritt og hele grønnsakhagen kom velberget gjennom argriculture damen som knapt brydde seg om oss eller båten.
Hele torsdagen gikk med til å få motoren ”ship shape” , vi hadde mekaniker om bord hele dagen og etter en prøvetur på ettermiddagen ble den friskmeldt.
Jeg brukte store deler av dagen på å få internett, men måtte tilslutt gi opp. Vi fikk også vasket vekk det meste av saltet på lakken, resten tok regnværet for det pøsregnet i 2 dager.
Watermakeren måtte også ut for den stoppet hele tiden, men nå er det meste i orden igjen, sånn er båtlivet.  Vi burde egentlig vent oss til det, men jeg tror aldri at vi klarer å vende oss til at ting går i stykker hele tiden, det er pyton for å bruke et litt ”penere” yttrykk enn hva skipperen gjør.
Savusavu med sine 4970 innbyggere er ”hovedstaden” nord i øyriket Fjii som skal bestå av ca. 300 små og store øyer, Savusavu er en livlig liten by der en kan får det meste en trenger i hverdagen.  Den ligger vakkert til innerst i Savusavu bukten som er omringet av grønne palmekledde årsider.  Byen er koselig og har kun en hovedgate så det er lett å finne fram, enkelte steder er det flott plantet og noen steder er det flotte krukker med blomster i.  Det finnes 2 yacht klubber her Copra Shed og Savusavu yacht club – Kendra driver Savusavu Yacht klubb og vi fikk en varm velkomst.  Copra Shed er mer organisert og moderne, men i tillegg full av amerikanere.

Vi begynner etter hvert til å venne oss til varmen og den gode rytmen disse Stillehavslandene har.  Menneskene her er så vennlige og smilende og selv de minste barna møter deg meg et stort smil og BULA som er et slags ”hei” som alle som møter deg sier med et stort smil, skulle ønske vi hadde litt av det samme hjemme.  Musikken og sangen her er også nydelig, det er ofte levende musikk på restaurantene og vi nyter den og livet.
Søndag ble igjen båten gjort seilklar men vi kunne ikke dra før mandag morgen siden vi ikke hadde fått vår cruising permit som er et ”must”.  Ferden går sørvestover til Nadi på Vitu Leva hvor vi har fått tips om en trygg havn hvor vi kan forlate Jenny når vi drar til Australia for min eksamen.
Vi skal seile inne i revet gjennom en indre lei og det blir spennende.  Før det må vi sjekke ut, det er nesten like byråkratisk som i Argentina det kostet oss ca. 1000 NOK å sjekke inn og det er faktisk første gang vi har betalt for innsjekk.
Det er for langt å seile direkte til Nadi og Lautoka, så vi fikk anbefalt å stoppe på en øy som het Makogai, men der måtte vi inn gjennom revet så vi var litt spente på hvordan det skulle gå, vi startet derfor tidlig for å være sikker på at det fremdeles var lyst,  revåpningen skulle være merket (ut fra kartet), men den var selvfølgelig borte (eller hadde aldri vært der) så det var utkikk på baugen og skipperens erfaring som hjalp oss inn på andre forsøket.  Vi kom litt for langt nord første gang og når vi så at dybden ble kun 4meter og sjøen full av korallhoder snudde vi og på det andre forsøket gikk bedre og vi kom oss inn revåpningen.  Det er en stund siden vi har navigert på denne måten så  hjertet  banket litt fortere, det er ikke lett å vurdere dybden når du ser ned og enda verre når sjøen er så klar at du ser korallhodene under Jenny passere forbi.
Vi satte ankeret utenfor en koselig liten bukt rett før solen gikk ned og da kom selfølgelig moskitoene  i hopetall så vi ble godt ”oppspist” den natten, Jan måtte faktisk stå opp å dusje for han klødde sånn ut på natten.
Resten av turen var uproblematisk og vi sjekket inn i Lautoka tidlig torsdag morgen før vi dro videre til Port Denarau Marina, den eneste ”superyacht” marinaen på Fiji.  Denarau er ikke Fiji, men kun et turist sted hvor de største 5 stjernes hotellene ligger i tillegg er det mange restauraner og suvenir butikker her, det er også et lite supermarked her så en finner det en trenger i hverdagen.   Fiji er som Spania for Australiener og New Zealandere, mange har “tim share”  leieligheter her og noen har også kjøpt seg hus.  
Her skal Jenny ligge trygt de 10 dagene vi er i Australia.  Jeg for å ta eksamen og Jan for ”support” og sightseeing.  Det er alltid viktig å ha ”beste” kompisen med når eksamen skal gjøres, han er flink å hjelpe og støtte meg.

Etter 10 dager i Australia er vi hjemme igjen i Jenny og det føles veldig godt, prosjektene og listen er lang for å gjøre båten klar for gjester.  (Det vil bli laget et eget reisebrev fra Australia).

Etter eksamen var det godt å kunne gjøre litt andre ting, så kursen ble satt til Musket Cove for bading og avslapping.
Musket Cove ligger på Malololalai Island og er bare to timer seilas fra Denarau.
Dagene på Musket Cove var full av aktiviteter for å gjøre båten klar men vi syntes det er bare kjekt å jobbe når vi venter på besøk fra familie og venner
De første 3 dagene ble brukt til å vaske og rydde i båten.   Etter hvert har vi innsett (også Eli) at det er blitt mange ”ting” om bord, vi har til nå brukt lugarene framme til å oppbevare alle disse ”tingene”, og nå måtte de flyttes til andre plasser og det har vært en liten utfordring. Nå må vi bare huske hvor vi har plassert alt sammen, og det er ikke sikkert at det blir like enkelt om 3 måneder når vi trenger noe av det.
I dag dukket det forresten opp en rustløser som vi letet fortvilet etter for 3 uker siden uten å finne, så nå vet vi hvor den er hvis vi husker det neste gang vi har brukt for den.
Temperaturen er flott både på land og i havet, Malolo Island har flere resort og en liten marina. Vi ligger fortøyd i en bøye utenfor marinaen, men det er mulig å gå inn og legge seg ved kai hvis en ønsker det. Han som eier øyen er veldig positiv til seilerne og har opprettet en liten seilklubb på land og lagt forholdene til rette for seilbåter. Du betaler 15 kr. og blir medlem for livstid, det gir deg tilgang til svømmebassenget og restaurantområdene. Hver kveld etter at solen har gått ned tenner de i grillene på stranden og du kan grille og kose deg ved bordene eller i baren. Det gir deg til og med tallerkener og bestikk.
Det ser ut som det er det året da alle batteriene i båten ikke vil være med oss lenger. Vi oppdaget det ved at det ble en forferdelig lukt (råtne egg) i den ene lugaren og vi kunne ikke skjønne hva det var. Vi trodde muligens det var kommet en fugl eller fisk inn i ventilatoren som lå der og råtnet, men etter å ha spylt ned begge ventilene framme var lukten like sterk. Batteriet til VHF’en sitter oppe i skapet ved siden av køyen og tilslutt fant vi ut at lukten kom derfra og da var et av problemene løst, nå er det bare å få tak i et nytt i samme størrelse og det kan jo muligens bli litt utfordrene.
Planen var derfor å dra inn til Lautoka for å skaffe oss det vi trengte, men vi ble litt skeptisk da vi oppdaget at båten var full av sorte lange flak med aske som utbrente fyrstikker.
Det viser seg at det er sesong for høsting av sukker roer og asken som vi fikk om bord kom fra brenning av avfallet i Lautoka området så derfor bestemte vi oss til heller å dra inn til Denarau fredag morgen (08.06) for å unngå å få hele båten full .  Vi fikk kontakt med Zing (vår drosjekontakt) og han kjørte oss rundt slik at vi fikk det vi hadde behov for til båten   – olje, filter og nytt batteri.  I tillegg ble det kjøpt inn T-skjorter og Zuluer til våre gjester, disse ble levert til vår andre kontakt – Parmendra som skulle skrive og tegne på dem.  Det siste innkjøpet var en flott utskjært Kava bolle og Kava røtter.  Det er alltid stor hjelp av ha kontakt med lokale for de vet akkurat hvor alt er å få tak i og det på halve tiden av hva vi måtte brukt for å spørre oss fram.
Kava
Kava er Fiji’s national drikk og er en del av kulturen, det er en svak narkotisk drikk som er et ”must” på Fiji, en kommer ikke utenom å prøve det.  Den lages av planten Piper Methysticum som er en pepper plante.   I tidligere tider var det brukt av høvdlinger og prester ved seremonielle hendelser, men i dag er den en del av dagliglivet på tvers av raser og over hele landet.  Den brukes som en velkomst drikk når du ankommer en landsby, gjesten bringer vanligvis med seg en liten gave (ofte en bunt med kava) som bli overlevert høvdingen (sjefen) i landsbyen og de drikker da ”sevusevu”.  Det er en del ”protokoller” rundt denne sermonien – en må sitte med kryssede legger mot høvdingen og kava bollen (tanoa) står i midten, kvinner sitter vanligvis bak mennene.  Den serveres i en kokusnøttbolle og når du mottar den klapper du en gang og sier Bula (som betyr skål eller en hyllest til livet) så drikker du alt i en slurk og klapper 3 ganger.  Etter et par slurker blir du nummen på tungen og på leppene, hvis du drikker store mengder blir du avslappet og søvning.

Dag 6  

Vi har det bra og humøret er på topp, kan ikke akkurat si at vi koser oss, men vi “står han av” det er nå ca. 300nm igjen.  Vinden avtok rundt midnatt så vi satte ut den gamle yankeen igjen for å få opp farten og den kom, nå logger vi 9 knop det meste av tiden.  Vinden har nok økt igjen så vi får se hvor lenge den står. Værmeldingene sier at den skal minske iløpet av dagen. Varmen er ihvertfall begynt å komme så det er “bikiniføre” bortsett fra at det fremdeles er mye overvann så vi står fremdeles i luken og ser sjøen komme, men vi trenger ikke ha på oss så mye lenger.

Måtte på dekk imorges og redde et spinnakerfall som var løsnet, det gikk greit for vi falt av på kursen.  Vi holder fremdeles så mye øst vi kan for værmeldingene sier nordøst ut på dagen imorgen.

Gjorde klart Fiji flagget igår, det er nok et som Jan har kjøpt på billigsalg for det var verken snor eller annet feste i det, tror ikke det holder i 2 måneder, men vi har det ihvertfall når vi kommer inn.  Det er helt vanlig blandt seilere å lage sine egne flagg, Elisabeth i Proximity har laget flere til oss, jeg har ikke tatt meg tid til det for studiene er viktigere og når noen andre gjør det og i tillegg liker det, er jo det helt supert.  Vi har ikke fått radiokontakt med dem de siste 3 dagene så vi kommuniserer på mail og via Iridium telefonen, de er vel 1 døgn bak oss.

 Prøver å mote meg opp til å lage et brød, det vi hadde med er ikke noe tess lenger.  Vi har begge slitt litt med hodepine, muligens er det lite kaffe eller mat.  Vi prøver å drikke så mye vi kan.  Ser nå at jeg skulle blandet ferdig en brøddeig før vi dro så det var bare å ha vann og gjær i, nå må jeg finne fram alle melsortene og blande mens boller og kar fyker veggmellom.  Sjøen har roet seg, men det er ikke mulig å sette noe fra seg andre steder enn på byssa som har slingreoppheng.

Brødet er nå i ovnen og vi har for første gang på turen tilbrakt et par timer i cockpiten, med minimalt med klær på.  Det føltes helt fantastisk og vi har startet å lese oss opp på Fiji – Savusavu, som jeg tror vi vil sjekke inn på, hvis vinden er slik som nå.  Regner med å være framme onsdag formiddag.

Vi har snakket med Benedikte på telefonen et par ganger og har begynt å glede oss til ungdommene kommer ombord.  Det skal bli å kjekt å få være sammen med dem og dele opplevelser.  Vi ser også fram til at vi skal få venner og gjester ombord senere i sommer og høst.

Utseilt distanse siste døgn 202nm – samme som den gamle døgnrekorden vi hadde fra Atlanteren så det har gått unna!  Fiji here we come!

Jeg har til og med fått studert et par timer og det føles godt for samvittigheten, så første prioritet når vi kommer til land er forberedelse til eksamen i slutten av mai og begynnelsen av juni.  Så er det litt ferie før neste økt begynner til høsten – gleder meg.

Dag 7

 I grålysnigen imorges så vi de første atollene Matuku og Totoya i dette øyrike landet Fiji som består av mer enn 300 små og store øyer, vi seiler nå inn på Koro sjøen.

Det er kun 3 steder å sjekke inn  – Savusavu, Suva og Lautoka, og de er veldig strenge med at du ikke kan gå på land på noen andre steder/øyer før du har sjekket inn.  De aller fleste øyene er bebodd og har VHF kontakt med hovedstaden og det blir med en gang rapportert videre hvis du ankrer opp.  Vår plan er å sjekke inn i Savusavu imorgen tidlig.

Natten har vært skiftende med masse regnbyger og veksling mellom lite og moderat vind, vi tok inn yankee’n igår kveld for det var så stor belastning på riggen og vi trengte å slakke ned farten for ikke å komme inn i nattemørket.  Siden da har det vært relativt rolig ombord, men vi måtte ut på natten og ta preventeren og stramme inn skjøtene for vinden dreide så nå seiler vi skarp slør.  Værmeldingene sier at vinden imorgen tidlig skal komme midt imot oss så vi ønsker å være ved innløpet i grålysningen slik at vi kommer inn i revet så snart det blir lyst.

Trygve – Jan’s bror er vår “utskremte” værmann som hjelper oss fra Norge med å kikke på været i et større perspektiv enn det vi kan ta ned via kortbølgeradioen.  Det føles som en god hjelp og trygghet for oss, han seiler også aktivt så han vet hva det går i. Vi kommuniserer med han på radio mail og via Irridium telefonen ved behov og snakket senest med han i natt, ellers kommer det stadig vekk mailer og det setter vi stor pris på Trygve!

Nå har skipperen satt på god musikk i cockpiten og solen har begynt å titte fram så nå er det på tide å komme seg ut, det begynner å bli ganske varmt underdekk – 27 grader og 30 ute i tillegg er det 74% luftfuktighet så gutter å jenter det blir varmt på Fiji…. ikke vær bekymret for det.

Vi har hatt en fantastisk flott dag i cockpiten denne siste dagen på vår ferd med 30 grader, lett overskyet vær og lite klær.  Vi har også idag prøvd å holde god høyde i tilfelle vinden går imot oss – skipperen liker å ha “penger i banken”.  Proximity er nok ikke inne før til helgen, det viser igjen at det i denne sammenhengen er en fordel å ha en rask båt for å komme seg raskt unnå vær og vind, i tillegg er Jenny utrolig retningsstabil og vi kommer ofte mye høyere i vinden enn andre båter.  Det har vi til de grader hatt fordel av på denne turen, som har vært rimelig tøff tur og vi har aldri hatt så mye overvann tidligere.  Proximity (41fots Swan), har måttet gå mye lavere enn oss og de har nå fått motvinden vi venter på så det kommer til å gå sakte for dem et par dager.

Nå får vi konsentrere oss om å få Jenny trygt inn i revet og i havn og vi kan skrive under på at vi gleder oss til å få spylt både oss selv og båten.  Både Jenny og mannskap er helt nedsaltet, heldigvis har vi ikke fått så mye ned under dekk, men vi må nok vaske litt uansett.

Siste status kommer imorgen etter innsjekk, håper de ikke tar fra meg urtehagen som jeg laget før vi dro fra NZ.  Den fortjener å leve for den har hatt det rimelig tøff siste uke, men den har tålt både været og vinden så spørs det om “algriculture” tar den fra oss.

Onsdag 09. mai
Siste døgnet er alltid spennende spesielt når en kommer til et nytt sted/land som en skal utforske.

JIIIIIIIPPPIII! Vel i havn i Savusavu – 30 grader viftene går for fullt og 64% luftfuktighet så det svetten renner i strie strømmer.  Det er om å gjøre å drikke nok og det er ikke alltid like lett.

Viftene som Jan installerte i NZ har vært vel verd strevet, vi har brukt dem de siste døgnene når vi har sovet og nå går de for fullt og det er litt mer behagelig.

Kl. 13.00 ble fortøyning satt i boyen i bayen utenfor Savusavu vi er vel fornøyd.

Vi hadde litt problemer med motoren i morgentimene – ville slett ikke starte, tror nok at den mente at det var trist at turen var slutt. Vi har allerede hatt mekaniker ombord og funnet en løsning.  Så vi regner med at alt er ok igjen i løpet av noen dager.

 Sjekket inn av  “Health, arcriculture, custom and immigation” totalt 5 personer alle var veldig hyggelig og vi var lettet at dette gikk så veldig greit.  Nå kan vi kose oss og ha litt “vining and dining” ombord.

Det føles helt rart at båten ikke beveger seg lenger, vi kan sitte med GT uten å måtte klamre oss fast til interiøret.

Vi har ikke fått spylt båten enda kun oss selv, pga. at vi måtte komme oss på land før butikkene stengte.  Har kjøpt internett, men ikke fått det installert.  I kveld skal vi bare kose oss det har ikke blitt så mye søvn siste døgn.

Savusavu er Stillehavet litt Tonga, men enda mer autentisk. Alle hilser å sier “Bula” og bare smiler.  Det føles godt å være her, – vi er tilbake i langturseilas livet.

Vi gleder oss slik til å oppleve dette sammen med Benedikte, Joa og Gjengen.

Total utseilt distanse 1274nm på 7 dager, snittfart på 7,6 knop – ny rekord også med hensyn til sjø og overvann.

Dag 4

Nedtellingen er begynt 3 eller 4 nattevakter igjen til Fiji.

Vi holder oss fremdeles godt fast og humper avgårde i mellom 7-8 knop. Været er nå blitt varmere, men det er søkke vått i cockpiten med masse overvann så der er det ikke mulig å være. Fikk akkurat en sjø som fyllte den halvveis opp. Vi får vente med solingen til det blir bedre.  Det har vært slitsomt både igår kveld og i natt pga. mye sjø, det har ikke blitt så mye gourmet måltider ombord.  Det har gått i pølser, musli og kjøttkaker.  Vi føler nå at vi har fått satt sjøbein, og det trengs for vi tror ikke det blir så mye bedre før vi kommer inn i revet på Fiji og det skal bli godt.  Det har ikke vært mye klesskift heller på disse 4 dagene så det er bra vi ikke har andre gjester ombord.  Tenk hvor godt den første dusjen føles etter 7 dager uten klesskifte.

Det har også vært veldig bråkete ombord, jeg ser at det er lenge siden jeg har vært på sjøen så jeg har ikke stuet godt nok for støy.  Når vi endlig fikk tatt livet av Braastad (som muligens skipperen har omdøpt til Backe Gabrielsen), kom alle de andre lydene fram, det skramler og klukker overalt i skuffer og skap.  Kjøleskapet var stappfullt bortsett fra øverste hylle hvor alle ølflaskene står, vi fyllte ikke opp for vi drikker ikke mye øl underveis så nå deiser de få flaskene som er igjen rundt på hyllen og lager masse lyd.  I tillegg kommer lyden av seil som slår, bølger som klasker mot skutesiden, vinden som uler, så i natt var det så mye støy ombord at det var vanskelig å sove.

Vi seiler fremdeles med 2 rev. i storseilet og kun en liten fokk framme.  Vi bruker den  gamle yankee’n (forseil) som vi ikke tør bruke uten å ha det fullt ute og det er det for mye vind til.

Det er ikke noe kjekt å måtte fram på baugen og ta ned seilet hvis det skulle gå i filler i denne sjøen så vi seiler heller litt konservativt, det nye seilet ligger i cockpiten, vi sparer som Sunnmøringen.

Skal prøve meg litt på studiene nå så jeg får litt lærdom i knotten, det er ikke så mye annet å gjøre.  Etter et par timer på sofaen med personal ledelse kom vinden og “squallene” igjen, det ser ut som det øker på rett før solopp og solnedgang.

Den positive siden er at dette går fort, vi logger rundt 180nm i døgnet og det er bra.

Dag 5

2-3 nattevakter igjen? Vi får se, vi nærmer oss i hvertfall Fiji. Humøret og forventningene stiger.

Nok en dag på skjeive med konstant vind over 25 knop, hvis jeg skal legge godviljen til har sjøen muligens lagt seg litt, ellers så er det bare vi som er blitt vant til den.

Alt vel ombord og en dag nærmere dusjen og behovet begynner å bli presserende, det går vanligvis i “trade wind” an å dusje ute eller inne, men på denne etappen har det vært umulig. Det har vel egentlig aldri blitt noe “trade vind” vi sitter i “klem” mellom et gigantisk høytrykk og sør øst passaten (Trade vind) tror jeg, ihvertfall føles det slik.  Vi logger mellom 7-9 knop så vi spiser stadig litt mil.  Siste døgn etappe var 186nm og det var ikke værst.

Hører båter på VHF’en og vi vet at det er mange i dette området. De fleste deltar i et “Rally” som startet 1 dag før oss fra Opua som er det nordeste punktet på NZ en kan sjekke ut og nå tar vi de igjen for de fleste går med 4-5 knop.  Det ligger et rev 90 nm nord øst av vår possisjon i dag som heter Minerva og de fleste skal inn der for å hvile seg litt før siste biten opp til Tonga eller Fiji.

For oss betyr det at vi må holde ekstra utkikk idag, for de er ikke så lett å se på radaren i denne sjøen.  Vi står i trappen og kikker ut – (skulle egentlig hatt en stol der), har ikke vært ute i cockpiten på 2 dager, tenkte meg faktisk ut for litt siden for det var ganske tørt der, men så kom det akkurat en skyllebøtte og fylte den så jeg tror jeg lar det være for idag.  Det er typisk når vinden minker et øyeblikk så forandrer rytmen seg i båten og vi får en bølge forkjært.

Jeg tror nok at dette er den mest slitsomme etappen vi har hatt, vi hadde jo masse vind over atlanteren også, men vi fikk litt pauser av og til, og så var vinden mer aktenfra der, og til nå har vi ikke hatt det.  Det skal bli godt å få seile i tradevinden igjen, det føles helt anderledes.

Tror ikke leieboeren vår i skapet liker å bli omdøpt til Backe G. for han har begynt å bråke igjen, sånn er det med god gammel årgang de er ikke så medgjørlig lenger.  Vi får se om jeg får stoppet bankingen iløpet av dagen, det er så mye annet som også bråker så jeg vet ikke om det er verd å forstyrre han, han blir vel bare grinete.  Det er litt kjekt å ha en leieboer i skapet, han kan komme til nytte når vi kommer til land.

Vi ligger nå i BB lugar framme og det er ganske behagelig, så har den som er på vakt sofaen å sitte på, det blir tungt å holde seg fast ved kartbordet hele tiden.

Varmen har kommet gradvis så nå er vi bare i T-skjorte, mulig buksen må på til natten.

Det føles deilig og vi begynner å lese oss opp på Fiji ,inngangen i passet etc. og det er et godt tegn da nærmer det seg.  Det er alltid kjekt å være forberedt og ha forventninger .