Lamotrek, Micronesia, November 2012

Lamotrek atoll med vårt sporLamotrek – Micronesia

6 spennende dager i Lamotrek med mange minner og enda flere venner å tenke tilbake på. Nå er vi underveis igjen, denne gangen mot atollet Ifalik som kun er 120nm borte, planen er å være framme i morgen tidlig – 23. november.Nå har vi akkurat tatt ned seilene for vinden er nesten borte, vi får gå et par timer for motor og håpe at den kommer igjen på morgenkvisten.  Vi har økende måne så det er ganske fint og lyst ute, skipperen har gått og lagt seg et par timer.  Jeg tror ikke vi klarer å komme inn i noen nattevakt rytme i natt, siden det er bare et døgn vi vil være underveis, det får gå sin skjeve gang med et par timer søvn i ny og ne.

Lamotrek har blide barn Snakket med Benedikte i morges og gratulerte henne med 25års dagen, det er helt utrolig hvor fort disse årene har gått.  Det føles litt vemodig at hun har blitt så gammel (og ikke minst vi med henne), men også godt at hun har det bra og fått etablert seg i ny flott leielighet.  Fikk også koselig mail fra Morten i dag og det er så kjekt å få noen ord fra hjemlandet.  Vi snakker fremdeles ofte om de ukene vi hadde sammen med ”grom gjengen” – og gleder oss til neste gang vi skal ha dem om bord.  Vi prøvde også å ringe og sende mail til Geir for han har fødselsdag den 20, men vi fikk ingen kontakt verken med han eller Jarl. Så hvis du leser dette Geir ønsker vi deg gratulere med overstått.Eli prøver en LavulavuMennene diskuterer dagens gjøremål

Vi har hatt vår første dag på Lamotrek – ubeskrivelig…….jeg tror ikke jeg klarer å gjengi våre opplevelser. Dette livet er en hel planet fra vår verden, nå tilbake i båten må alle inntrykkene fordøyes.

Jeg kan formidle noen “fakta” opplysninger først. Her går alle damene i lavulavu som er en vevd sarong som de har fra livet og ned (ingen top). Den er fantastisk flott i mange forskjellige skarpe farger. De tradisjonelle er laget av bananfiber, mens de som brukes i dag er håndvevd med tynn tråd, for oss de flotteste bordløpere.

Mennene og guttene går i “lendeklede” som de har mellom bena og rundt livet. Det er helt tydelig at det er mennene som familiens overhode og gjør stort sett som han vil. Det finnes “menshouse” hvor de sitter og drikker sin Tuba, kvinner har ikke adgang.

Her pakkes grisekjøtt ut av jordovnenBarnet og vuggen inne hos høvdingenI går når vi kom inn og skulle besøke høvdingen ble vi møtt med litt reserverte blikk, men ble ført til en stor åpen stråhytte. Der møtte vi 10-12 kvinner og noen barn og en veldig syk gammel høvding (rund 80år) som hadde hatt slag. Han lå midt i rommet på en kryssfinerplate, han kunne ikke snakke men han var klar og kunne høre oss.

Barnet som lå i “vuggen” ved siden av (en trekasse hengt opp med tau fra taket med linoleum bunn) sov søtt. Her er ingen dux madrasser og barnesenger til tusenvis av kroner. For oss helt utenkelig, men slik sover alle her, ingen sover på madrasser kun stråmatter.

Kvinnene rundt han smilte og tok imot gavene vi hadde med og det var allikevel godt å være i rommet. Konen hans hilste på oss og takket oss for gavene, vi spurte også om det var noe annet de spesielt trengte. De ønsket seg kaffe for å drikke om kveldene og natten når de satt sammen med sin høvding. Heldigvis har vi masse kaffe om bord så vi tok båten ut og hentet kaffe, kjeks og en luftmadrass med inn.Maten tilberedes under enkle forholdFamilens middag består for dey meste av ris og Taro

Dette er en naturlig del av deres liv de tar alle sin tur og passer sin høvding som den naturligste ting i verden.

2 timer senere ringte vi til Benedikte og fortalte at vi var kommet vel fram og litt om hva vi hadde opplevd. Som en naturlig kommentar spurte hun hvorfor han ikke var på sykehuset for der får han jo alt han trenger. Sykehuset er fraktisk 500nm borte (flere dagers båtreise). Dette er en annerledes verden og ordspråket deres er lev hver dag og ikke bekymre dere over morgendagen. Her tar de vare på hverandre og hver dag leves, helt annerledes enn det vi gjør hjemme – på godt og vondt.

Vi har opplevd masse forskjellig på vår tur til nå alt fra det flotteste luksus hotell på Bora Bora til favelaene i Rio. Dette er så annerledes at vi alltid kommet til å ha det i våre hjerte og huske det. Mer om våre opplevelser her kommer i neste reisebrev, hvis vi klarer å seile fra dette stedet….

Her lages det kokosnøtt tau for håndUngdomsskole elevene lærer å binde matterEtter ankomsten fredag ettermiddag har dagene har gått fort på Lamotrek for første gang på turen har vi ikke fått gjort noen ”båtprosjekt” eller studier.  Det har vært ”travle” dager med besøk i barnehagen, på skolen, hos sykepleieren og ikke minst hos mange flotte familier.  Vi har vært en del av landsbyen og virkelig følt oss velkommen, vi har kommet nærmere inn på de som bor på Lamotrek enn det vi har gjort på andre steder vi har besøkt.  Vi ble inviterte inn som et familiemedlem og ble tilbudt mat og kokosnøtt melk hvor vi enn kom.
Lamotrek ligger i en stor åpen lagune, vi måtte helt inn til landsbyen for å ligge i ly for dønningene som støyer som en konstant ”motorvei”.  Vannet er utrolig blått, vi ankret på 18 meter og det er ingen problemer å se bunnen.  Vi snakket med Colombus som har seilt i 16 år i Asia og Micronesia og de sier at heller ikke de har opplevd noe klarere vann enn dette.

Oppstilling for flaggheising om morgenenFlaggheising med nasjonalsang hver morgen De har gode og ”late” dager her, men skolen og barnehagen er veldig velorganisert og hver morgen kl. 08.00 stiller alle elevene på skolen seg opp foran flaggstangen og synger nasjonalsangen.  Vi var der en dag og det var flott og litt rørende for oss.  Vi kom tilbake til båten med flagget som var stiftet sammen med stiftemaskin, jeg tok symaskinen fatt og fikk reparert det, så nå er det stort sett helt igjen.

Francis med Familie uten for huset sittVår kontaktperson og vert Francis på øya sammen med sin datterFrancis har vært vår ”guide” og kontaktperson her, han tok oss med til høvdingen (som er hans onkel), første dagen vi kom.  Lørdagen ble det omvisning i landsbyen og besøk i mange stråhytter, vi ble tilbudt kokte Taro røtter og kokosnøtt melk hele tiden.  Tilslutt var det ikke mulig å spise mer så vi måtte takke nei.
Veving er et av de tradisjonelle håndtverkene her – Lavalavas er en tynn håndvevd ”matte” 2m lang og 60 cm bred som de aller fleste kvinnene har rundt livet.  De veves i mange sterke farger og er utrolig flotte, de bruker ca. 3 – 4 dager på å veve en Lavalavas.  Det er faktiske det eneste kvinnen har på seg, de bader med den, bruker den i kirken og gifter seg i den.   Den eneste gangen vi så at de hadde T-skjorter på var når vi var sammen med dem i jungelen for å fange kokosnøtt krabber, pga. at det var så tett i jungel og mye mygg på den øyen og lett å skrape seg opp.

Eli fikk være med til mennens plass og ble pyntet av sidemannenKokosnøtten oppe i bildet samler saften som blir til Tuba Tuba drikking er en annen tradisjon her som praktiseres kun av mennene, kvinnene har ikke lov å drikke Tuba. De har heller ikke lov å komme til ”menshouse” eller i nærheten – det er kun et sted for menn.   Tuba er gjæret saft fra blomsten på kokosnøttpalmen som blir ”høstet” 2 ganger om dagen.  Den sterkeste blir tappet hver morgen fra kokosnøtt treet og ”spart” til kl. 15.00 da samles alle menene på øya og drikker Tuba.  Vi ble invitert med (jeg også – regelen gjelder ikke for ”hvite” kvinner).  Hver eneste kveld fra kl. 15:00 til 17:00 samler mennene seg for å drikke Tuba og etter kl. 17.00 ”stikker de innom” sitt Tuba tre for å høste den saften som har samlet seg i løpet av dagen (den er ikke så sterk siden den bare har stått i 10 timer).   Tar en tur innom stråhytten sin og hilser på familien før de igjen samles kl. 18.00 for å fortsette Tuba drikkingen.  Da er de blitt litt mer ”påseilet” og noen har språkvansker (Jan blir bare mer snakkesalig).  Kl. 21.00 skal det være ro i landsbyen og alle må være hjemme.  Det er en veldig sosial måte å møtes på, men litt unaturlig for oss siden kvinner ikke kan delta – (med unntak av ”hvite kvinner” som er litt rare).  Vi var alltid velkommen og praten gikk livlig.  Det er en håndfull som kan snakke engelsk og de oversetter for de andre og de liker å fortelle om seg selv og tradisjonene sine.

Mens de drikker Tuba er det noen av mennene som tvinner tau av kokosnøtt fiber som er et annen av de tradisjonelle håndverk som praktiseres her, dette gjøres kun av mennene.I kirken med kun lendeklede og LavulavuI kirken

Søndag var det kirkedag og vi deltok i den katolske messen, heldigvis tok det bare 45min. for de har ingen benker – alle sitter på betong gulvet.  Rektor for skolen er dekanus og forretter i kirken.  Det var en fin opplevelse med masse flott sang, spesielt av barna som øver et par ganger i uken.

Etter kirketid var det et lite båtprosjekt som måtte gjøres – pumpen til frysen hadde stoppet å virke kvelden før så vi måtte få den i gang igjen.  Det gikk heldigvis bra etter et par timers arbeid og litt ”stygge nordnorske ord”.

Vårt gamle forseil som har tatt oss 35000 nm fraktes på landIgjen er jeg glad for at skipperen ikke har 10 tommeltotter for da ville ikke dette gått bra.

De har også et annet interessant prosjekt på øya som mange av mennene deltar i og det er å bygging av en stor havgående kano.  Dette prosjektet var jo noe som traff ”skipperen hjemme” – det kunne faktisk ikke blitt bedre.  Vi hadde før vi kom til Lamotrek planlagt å gi dem vårt gamle forseil, ”Yankee`n”, og dette var jo det perfekte prosjekt, så mandag ble seilet tatt av forstaget på Jenny og fraktet til båtbyggerne som var veldig fornøyd og vi med dem.  Jeg tror jeg skal la skipperen for skrive litt om dette, for han kommet til å rette meg uansett …..

En av båtbyggerne jobber på stevnenBunnseksjonen i den nye kanoen er en kjemppestor uthulet mahogney stokk Båtprosjektet består helt enkelt i å lage en stor havgående utrigger kano med seil. Denne skal også være den største som blir bygget i Yap distriktet. Kjølkonstruksjonen består av en ca 6m lang mahogni trestokk med en diameter på ca 80cm først blir grovt uthulet ved hjelp av motorsag.Tilpassning av stevnen krever muskler Rektor, Dekanus, Sjef for båtprosjektet og en god TubadrikkerTo flotte mahogni stokker blir så tilpasset som stevner, kanoene er like i begge endene og har ikke noe ord for hekk eller baug.  Trestokkene blir så sakte uthulet til ganske tynne sider ca 30-40mm før de tilpasser nye planker for å øke fribordet. Nesten alt tilpassnings arbeidet blir gjort med en øks som de bruker nesten like fint som en høvel. Tetningen mellom bordgangene og stevnstykkene gjøres med saften fra brødfrukten i tillegg til tausurringer. Disse kanoene seiler de flere hundre nautiske mil med og helt uten andre navigasjons instrumenter enn stjernene, solen, fuglene og vinden.

Søndag ettermiddag kom Columbus inn i lagunen og vi hadde en koselig middag sammen med dem om bord i Jenny.

På Lamotrek har nå innbyggerne fått nyss om at skipperen er en ”handyman” så vi har ikke mindre en 10 solcelle lamper om bord for reparasjon (lodding etc.)  I tillegg har Jan reparert fiskespyd, måleinstrument og en del annet kom også om bord som var ”beyond repair”.  Det har vært så kjekt å kunne hjelpe dem med ting og vi har også fått gitt litt bøker og fargestifter til barnehagen.  Medisiner (penicillin), lesebriller og div. til sykesøsteren.

Høydepunktet var nok kokosnøtt krabbe jakt.

Døde kokusnøttkrabberKrabbelunsj på øya hvor krabbene ble fangetTidlig tirsdag morgen kom Francis om bord for å spørre oss om vi kunne ta 10 gutter med til naboøyen som er i den andre enden av lagunen og ubebodd for å fange kokosnøtt krabber.   Høvdingen hadde bedt å få kokosnøtt krabbe til middag.  Vi sa selvfølgelig ja og med mannskapet på Columbus om bord gikk vi sammen med 3 andre lokale motorbåter (totalt ca. 50 mennesker) for å fange krabber til høvdingen.

Det ble en flott dag og vi klarte å fange ca. 300 kokosnøtt krabber som blir tatt med tilbake til øya. Til lunsj på øya kokte de krabber og ris som vi fikk servert på palmeblader, en riktig mikronesisk Fitz og Trish fra Kolumbus var også medNoen av guttene som var med oss på Kokusnøtt jakt”Picknikk” Vi hadde 12 gutter med oss tilbake så det var folk overalt og veldig kjekt å få være sammen med dem. Kokosnøtt krabbene er fredet mange steder pga. at de tar så lang tid på å vokse, en stor krabbe kan være 80 år gammel.  Vi fikk 2 krabber og om kvelden koser vi oss om bord Jenny på nytt med kokosnøtt krabber og hvitvin sammen med Fitz og Trish fra Columbus

Dagen etter når vi kom inn kom alle til oss og takket oss for at vi hadde vært med dem og hjulpet dem.

Onsdagen gikk til å reparere ting i landsbyen og tilslutt litt Tuba drikking, jeg laget popkorn og tok med til ”gutta” og de forsvant på sekundet – ”veien til mannens hjerte går gjennom magen”…..  Jeg hadde også laget en banankake som vi tok bort til høvdingen og hans gode ”hjelpere” som steller ham døgnet rundt slik de har gjort den siste måneden etter han fikk slag.

Siste dagen på Lamotrek gikk med til å ta farvel med landsbyen som kom så tett på oss.  Nok bananer til å skjule det mesteVi tok inn litt mer kaffe og boller til høvdingen, kjøpe litt flere Lavalavas av kvinnene, besøkte skolen og ga dem en kopi av stjerneprogrammet vårt og laget tilslutt en liten ”gavepakke” til familien til Fancis som ble tatt vel imot og vi fikk blomsterkranser og en Lavalavas i gave tilbake.  Vi fikk også overrekt av rektor en bunt med kokosnøtt tau og en liten Lavalavas fra skolen sammen med en stor klase bananer.

Så det er bare å starte banankake produksjon igjen, det er sikkert 100stk. i klasen så jeg tror det skal holde hardt med å få spist opp alle før de blir dårlig.

Høvdingens kone, Eli og barnebarnFornøyde Jordomseilere I det vi passerte teltet til høvdingen på vei tilbake til gummibåten kom konen hans ut og ga oss blomsterkranser og vi ble invitert inn i hytten for alle ville takke og ta farvel med oss.  Vi fikk også litt kontakt med høvdingen og tatt han i hånden og fortalt han hvor godt vi hadde likt oss her og hvor stolt han kan være over alle i landsbyen.  Det finnes ikke noe tyveri eller lignende her og vi har latt båten stå helt åpen hele tiden uten å tenke på at noen skulle komme om bord.  Vi hadde 5 hodekranser og 4 blomsterkranser rundt halsen når vi kom tilbake til båten.

Rett før vi dro fikk vi også tid til en liten svømmetur før vi satte kursen ut av passet med en liten tåre i øyekroken.  Dette var et flott sted ikke minst takket være alle de gjestfrie og flotte menneskene som bodde der.

Comments are closed.