Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for December, 2012

 Kort stopp i Ifalik underveis til Yap

 Etter at vi forlot Lamotrek satte vi kursen mot Ifalik som er et atoll på veien mot Yap.   Yap er at av de store stedene i Micronesia, her må vi sjekke inn og egentlig seile til før man besøker de andre atollene, så vi er litt usikker på om vi skal si at vi har vært både på Kapingamaringi, Lamotrek og Ifalik så vi får føle litt på stemningen.

 Det var kun 17 timers seilas fra Lamotrek til Ifalik så vi var framme neste morgen.  Revet var mye vanskeligere å komme inn i og solen var ikke kommet ordentlig opp så vi var glad når vi så en kano som kom mot oss.  Om bord var Johnson og han ønsket oss velkommen til øya og det lovet godt.  Han kom om bord og ”guidet” oss inn i lagunen, som var som vanlig fantastisk flott med hvite sandstrender og blått vann.

 Etter å ha fått solseilet opp og trekket på storseilet, tok vi gummibåten til land for å hilse på høvdingen.  Landsbyen var veldig velorganisert og høvdingen hyggelig, men det var noe som ikke stemte for oss denne gangen.  Vi betalte 50 dollar for å ankre opp og fikk kun en masse spørsmål tilbake om vi hadde sigaretter, kaffe etc. Jan dro ut igjen i båten for å hente dem, mens jeg ble igjen med høvdingen.  Han fortalte at vi måtte låse båten og ikke la noen komme om bord for det var en del unge gutter som ikke var til å stole på, selv ville han gjerne komme om bord senere å få med seg litt snop til barnebarnet sitt.

Når han fikk sigarettene åpnet han pakken og tok ut to og to som han kastet ut på gresset foran oss og så kom mennene som hadde samlet seg ca 10 meter fra oss krypende ut på gresset for hente sigarettene. Krypingen er for å vise sin underdanighet til høvdingen.

Han kom senere og besøkte oss med kanoen sin og fikk litt boller som han slukte og ba om mer til å ta med seg hjem.  I tillegg spurte han om han kunne få blomsterkransene som vi hadde fått på Lamotrek og når han dro var vi begge lettet, her kommer vi nok ikke til å bli lenge.  Det var tydelig at denne høvdingen var veldig spesiell og ikke nødvendigvis hadde kontroll med folkene sine.  Høvdingen fortalte at han hadde forbudt dem å drikke Tuba for det ble så mye fyll og spetakkel med de unge guttene.  Så vi regnet med at det var et ”black market” ute og gikk. 

Etter dette ble vi litt mer på vakt, men klarte ikke å få med oss helt hvordan forholdene var da vi spaserte litt i landsbyen og det var kun noen få som tok direkte kontakt med oss. 

Imens hadde mannskapet på Colombus kommet inn i lagunen og hatt sin obligatoriske samtale med høvdingen og vi pratet litt med dem og de følte det samme som oss, at det var noe som ikke stemte.  Han hadde også spurt dem etter sigaretter og når de sa at de ikke hadde ble de bedt om å gå om bord å sjekke grundigere.

Om kvelden hadde vi Trish og Fitz over for å spise resten av kokosnøtt krabbene som jeg hadde laget lasagne av og hadde en koselig kveld med dem, så det ble egentlig det kjekkeste på Ifalik.

 Neste morgen dro Colombus videre og vi fikk besøk av høvdingen som ville ha kaffe, Jan var opptatt med vedlikehold på generatoren så han ble heldigvis ikke lenge, men lovte at han skulle kommet tilbake på ettermiddagen med kokosnøtter til oss.

Vi gjorde ferdig generator jobben og dro for å bade og fikk en time i sjøen og det føltes godt. Kl. 16.00 brakk vi anker og satte kursen mot Yap, vi så ingenting til høvdingen og kokosnøttene.   Det slo oss igjen at det var merkelig hvor forskjellige disse to atollene var, selv om de var så nært hverandre og tydeligvis hadde god kontakt med hverandre. Høvdingen på Lamotrek var fra samme klan som høvdingen på Ifalik, men de styrte nok sine ”kongeriker” forskjellig.  Lamotrek der alle ville snakket med deg og vi ble tilbudt mat og kokusnøtter overalt og så dette.  Ja så fikk vi oppleve det også …….

Nå er første natten gått og vi har hatt god fart mot målet, vinden har vært stabil så vi regner med å komme fram fort.

Vi gleder oss til å få internett å kunne skype med de hjemme, vi savner dem alle veldig.  Dagen har gått til soving og litt spising som er det vanlige første dagen underveis, vi har så pass god bør at vi regner med å være inne allerede i morgen ettermiddag, så det blir muligens kun en nattevakt igjen og godt er det.

Colombus passerte vi i morges så nå er de bak oss, men vi treffes nok igjen på Yap før de drar videre til Filippinene når vi setter kursen mot Palau.

Dagen har vært varm med urolig sjø og masse vind, vi har hatt mellom 8,5-10 knop lange stunder så vi satt ny døgnrekord 207nm.  Ved vaktskifte kl. 01.00 tok vi et nytt rev for det kom en kraftig regnbyge.  Nå er kl. 03.00 og vinden er mindre så jeg må nok muligens vekke skipperen for å få satt litt mer seil utover natten.  Vi ønsker å være inne i morgen før mørket kommer og nå er farten for liten til det, jeg får vente litt å se hva som skjer når regnbygen (som jeg ser på radaren) treffer oss.

Det ble heldigvis ikke nødvendig å forstyrre skipperen i sin skjønnhets søvn, vinden ble mer stabil og han kunne stå opp med solen.

Nå har vi 40nm mil igjen til Yap og har en ETA på rundt kl. 18.00 det holder akkurat før solnedgang.

Vi ser nå frem til vel en uke i Yap med litt sightseeing, masse internett og studier som det har blitt lite med i det siste.

I det solen gikk ned entret vi kanalen inn til Yap og etter litt om og men (for nt… gang kastet jeg båndet som vi binder storseilet med på havet) – skipperen veldig oppgitt.

Tirsdag 27.11 ble ankeret satt kl. 18.30 i Colonia – Yap deilig – deilig – deilig… flatt vann.  Her ligger også en Amerikansk båt som heter Second Jump.

Etter en liten prat med dem innser vi at mørke skyer truer i det fjerne, tyfonen Bopha er på vei mot oss og vil passere veldig nært lørdag eller søndag.  Secound Jump vurderer å seile sørover (selv om de egentlig skal nordover), men vil se det an til neste dag.

Lamotrek – Micronesia

6 spennende dager i Lamotrek med mange minner og enda flere venner å tenke tilbake på. Nå er vi underveis igjen, denne gangen mot atollet Ifalik som kun er 120nm borte, planen er å være framme i morgen tidlig – 23. november.Nå har vi akkurat tatt ned seilene for vinden er nesten borte, vi får gå et par timer for motor og håpe at den kommer igjen på morgenkvisten.  Vi har økende måne så det er ganske fint og lyst ute, skipperen har gått og lagt seg et par timer.  Jeg tror ikke vi klarer å komme inn i noen nattevakt rytme i natt, siden det er bare et døgn vi vil være underveis, det får gå sin skjeve gang med et par timer søvn i ny og ne.

Snakket med Benedikte i morges og gratulerte henne med 25års dagen, det er helt utrolig hvor fort disse årene har gått.  Det føles litt vemodig at hun har blitt så gammel (og ikke minst vi med henne), men også godt at hun har det bra og fått etablert seg i ny flott leielighet.  Fikk også koselig mail fra Morten i dag og det er så kjekt å få noen ord fra hjemlandet.  Vi snakker fremdeles ofte om de ukene vi hadde sammen med ”grom gjengen” – og gleder oss til neste gang vi skal ha dem om bord.  Vi prøvde også å ringe og sende mail til Geir for han har fødselsdag den 20, men vi fikk ingen kontakt verken med han eller Jarl. Så hvis du leser dette Geir ønsker vi deg gratulere med overstått.

Vi har hatt vår første dag på Lamotrek – ubeskrivelig…….jeg tror ikke jeg klarer å gjengi våre opplevelser. Dette livet er en hel planet fra vår verden, nå tilbake i båten må alle inntrykkene fordøyes.

Jeg kan formidle noen “fakta” opplysninger først. Her går alle damene i lavulavu som er en vevd sarong som de har fra livet og ned (ingen top). Den er fantastisk flott i mange forskjellige skarpe farger. De tradisjonelle er laget av bananfiber, mens de som brukes i dag er håndvevd med tynn tråd, for oss de flotteste bordløpere.

Mennene og guttene går i “lendeklede” som de har mellom bena og rundt livet. Det er helt tydelig at det er mennene som familiens overhode og gjør stort sett som han vil. Det finnes “menshouse” hvor de sitter og drikker sin Tuba, kvinner har ikke adgang.

I går når vi kom inn og skulle besøke høvdingen ble vi møtt med litt reserverte blikk, men ble ført til en stor åpen stråhytte. Der møtte vi 10-12 kvinner og noen barn og en veldig syk gammel høvding (rund 80år) som hadde hatt slag. Han lå midt i rommet på en kryssfinerplate, han kunne ikke snakke men han var klar og kunne høre oss.

Barnet som lå i “vuggen” ved siden av (en trekasse hengt opp med tau fra taket med linoleum bunn) sov søtt. Her er ingen dux madrasser og barnesenger til tusenvis av kroner. For oss helt utenkelig, men slik sover alle her, ingen sover på madrasser kun stråmatter.

Kvinnene rundt han smilte og tok imot gavene vi hadde med og det var allikevel godt å være i rommet. Konen hans hilste på oss og takket oss for gavene, vi spurte også om det var noe annet de spesielt trengte. De ønsket seg kaffe for å drikke om kveldene og natten når de satt sammen med sin høvding. Heldigvis har vi masse kaffe om bord så vi tok båten ut og hentet kaffe, kjeks og en luftmadrass med inn.

Dette er en naturlig del av deres liv de tar alle sin tur og passer sin høvding som den naturligste ting i verden.

2 timer senere ringte vi til Benedikte og fortalte at vi var kommet vel fram og litt om hva vi hadde opplevd. Som en naturlig kommentar spurte hun hvorfor han ikke var på sykehuset for der får han jo alt han trenger. Sykehuset er fraktisk 500nm borte (flere dagers båtreise). Dette er en annerledes verden og ordspråket deres er lev hver dag og ikke bekymre dere over morgendagen. Her tar de vare på hverandre og hver dag leves, helt annerledes enn det vi gjør hjemme – på godt og vondt.

Vi har opplevd masse forskjellig på vår tur til nå alt fra det flotteste luksus hotell på Bora Bora til favelaene i Rio. Dette er så annerledes at vi alltid kommet til å ha det i våre hjerte og huske det. Mer om våre opplevelser her kommer i neste reisebrev, hvis vi klarer å seile fra dette stedet….

Etter ankomsten fredag ettermiddag har dagene har gått fort på Lamotrek for første gang på turen har vi ikke fått gjort noen ”båtprosjekt” eller studier.  Det har vært ”travle” dager med besøk i barnehagen, på skolen, hos sykepleieren og ikke minst hos mange flotte familier.  Vi har vært en del av landsbyen og virkelig følt oss velkommen, vi har kommet nærmere inn på de som bor på Lamotrek enn det vi har gjort på andre steder vi har besøkt.  Vi ble inviterte inn som et familiemedlem og ble tilbudt mat og kokosnøtt melk hvor vi enn kom.
Lamotrek ligger i en stor åpen lagune, vi måtte helt inn til landsbyen for å ligge i ly for dønningene som støyer som en konstant ”motorvei”.  Vannet er utrolig blått, vi ankret på 18 meter og det er ingen problemer å se bunnen.  Vi snakket med Colombus som har seilt i 16 år i Asia og Micronesia og de sier at heller ikke de har opplevd noe klarere vann enn dette.

 De har gode og ”late” dager her, men skolen og barnehagen er veldig velorganisert og hver morgen kl. 08.00 stiller alle elevene på skolen seg opp foran flaggstangen og synger nasjonalsangen.  Vi var der en dag og det var flott og litt rørende for oss.  Vi kom tilbake til båten med flagget som var stiftet sammen med stiftemaskin, jeg tok symaskinen fatt og fikk reparert det, så nå er det stort sett helt igjen.

Francis har vært vår ”guide” og kontaktperson her, han tok oss med til høvdingen (som er hans onkel), første dagen vi kom.  Lørdagen ble det omvisning i landsbyen og besøk i mange stråhytter, vi ble tilbudt kokte Taro røtter og kokosnøtt melk hele tiden.  Tilslutt var det ikke mulig å spise mer så vi måtte takke nei.
Veving er et av de tradisjonelle håndtverkene her – Lavalavas er en tynn håndvevd ”matte” 2m lang og 60 cm bred som de aller fleste kvinnene har rundt livet.  De veves i mange sterke farger og er utrolig flotte, de bruker ca. 3 – 4 dager på å veve en Lavalavas.  Det er faktiske det eneste kvinnen har på seg, de bader med den, bruker den i kirken og gifter seg i den.   Den eneste gangen vi så at de hadde T-skjorter på var når vi var sammen med dem i jungelen for å fange kokosnøtt krabber, pga. at det var så tett i jungel og mye mygg på den øyen og lett å skrape seg opp.

 Tuba drikking er en annen tradisjon her som praktiseres kun av mennene, kvinnene har ikke lov å drikke Tuba. De har heller ikke lov å komme til ”menshouse” eller i nærheten – det er kun et sted for menn.   Tuba er gjæret saft fra blomsten på kokosnøttpalmen som blir ”høstet” 2 ganger om dagen.  Den sterkeste blir tappet hver morgen fra kokosnøtt treet og ”spart” til kl. 15.00 da samles alle menene på øya og drikker Tuba.  Vi ble invitert med (jeg også – regelen gjelder ikke for ”hvite” kvinner).  Hver eneste kveld fra kl. 15:00 til 17:00 samler mennene seg for å drikke Tuba og etter kl. 17.00 ”stikker de innom” sitt Tuba tre for å høste den saften som har samlet seg i løpet av dagen (den er ikke så sterk siden den bare har stått i 10 timer).   Tar en tur innom stråhytten sin og hilser på familien før de igjen samles kl. 18.00 for å fortsette Tuba drikkingen.  Da er de blitt litt mer ”påseilet” og noen har språkvansker (Jan blir bare mer snakkesalig).  Kl. 21.00 skal det være ro i landsbyen og alle må være hjemme.  Det er en veldig sosial måte å møtes på, men litt unaturlig for oss siden kvinner ikke kan delta – (med unntak av ”hvite kvinner” som er litt rare).  Vi var alltid velkommen og praten gikk livlig.  Det er en håndfull som kan snakke engelsk og de oversetter for de andre og de liker å fortelle om seg selv og tradisjonene sine.

Mens de drikker Tuba er det noen av mennene som tvinner tau av kokosnøtt fiber som er et annen av de tradisjonelle håndverk som praktiseres her, dette gjøres kun av mennene.

Søndag var det kirkedag og vi deltok i den katolske messen, heldigvis tok det bare 45min. for de har ingen benker – alle sitter på betong gulvet.  Rektor for skolen er dekanus og forretter i kirken.  Det var en fin opplevelse med masse flott sang, spesielt av barna som øver et par ganger i uken.

Etter kirketid var det et lite båtprosjekt som måtte gjøres – pumpen til frysen hadde stoppet å virke kvelden før så vi måtte få den i gang igjen.  Det gikk heldigvis bra etter et par timers arbeid og litt ”stygge nordnorske ord”.

Igjen er jeg glad for at skipperen ikke har 10 tommeltotter for da ville ikke dette gått bra.

De har også et annet interessant prosjekt på øya som mange av mennene deltar i og det er å bygging av en stor havgående kano.  Dette prosjektet var jo noe som traff ”skipperen hjemme” – det kunne faktisk ikke blitt bedre.  Vi hadde før vi kom til Lamotrek planlagt å gi dem vårt gamle forseil, ”Yankee`n”, og dette var jo det perfekte prosjekt, så mandag ble seilet tatt av forstaget på Jenny og fraktet til båtbyggerne som var veldig fornøyd og vi med dem.  Jeg tror jeg skal la skipperen for skrive litt om dette, for han kommet til å rette meg uansett …..

 Båtprosjektet består helt enkelt i å lage en stor havgående utrigger kano med seil. Denne skal også være den største som blir bygget i Yap distriktet. Kjølkonstruksjonen består av en ca 6m lang mahogni trestokk med en diameter på ca 80cm først blir grovt uthulet ved hjelp av motorsag. To flotte mahogni stokker blir så tilpasset som stevner, kanoene er like i begge endene og har ikke noe ord for hekk eller baug.  Trestokkene blir så sakte uthulet til ganske tynne sider ca 30-40mm før de tilpasser nye planker for å øke fribordet. Nesten alt tilpassnings arbeidet blir gjort med en øks som de bruker nesten like fint som en høvel. Tetningen mellom bordgangene og stevnstykkene gjøres med saften fra brødfrukten i tillegg til tausurringer. Disse kanoene seiler de flere hundre nautiske mil med og helt uten andre navigasjons instrumenter enn stjernene, solen, fuglene og vinden.

Søndag ettermiddag kom Columbus inn i lagunen og vi hadde en koselig middag sammen med dem om bord i Jenny.

På Lamotrek har nå innbyggerne fått nyss om at skipperen er en ”handyman” så vi har ikke mindre en 10 solcelle lamper om bord for reparasjon (lodding etc.)  I tillegg har Jan reparert fiskespyd, måleinstrument og en del annet kom også om bord som var ”beyond repair”.  Det har vært så kjekt å kunne hjelpe dem med ting og vi har også fått gitt litt bøker og fargestifter til barnehagen.  Medisiner (penicillin), lesebriller og div. til sykesøsteren.

Høydepunktet var nok kokosnøtt krabbe jakt.

Tidlig tirsdag morgen kom Francis om bord for å spørre oss om vi kunne ta 10 gutter med til naboøyen som er i den andre enden av lagunen og ubebodd for å fange kokosnøtt krabber.   Høvdingen hadde bedt å få kokosnøtt krabbe til middag.  Vi sa selvfølgelig ja og med mannskapet på Columbus om bord gikk vi sammen med 3 andre lokale motorbåter (totalt ca. 50 mennesker) for å fange krabber til høvdingen.

Det ble en flott dag og vi klarte å fange ca. 300 kokosnøtt krabber som blir tatt med tilbake til øya. Til lunsj på øya kokte de krabber og ris som vi fikk servert på palmeblader, en riktig mikronesisk ”Picknikk” Vi hadde 12 gutter med oss tilbake så det var folk overalt og veldig kjekt å få være sammen med dem. Kokosnøtt krabbene er fredet mange steder pga. at de tar så lang tid på å vokse, en stor krabbe kan være 80 år gammel.  Vi fikk 2 krabber og om kvelden koser vi oss om bord Jenny på nytt med kokosnøtt krabber og hvitvin sammen med Fitz og Trish fra Columbus

Dagen etter når vi kom inn kom alle til oss og takket oss for at vi hadde vært med dem og hjulpet dem.

Onsdagen gikk til å reparere ting i landsbyen og tilslutt litt Tuba drikking, jeg laget popkorn og tok med til ”gutta” og de forsvant på sekundet – ”veien til mannens hjerte går gjennom magen”…..  Jeg hadde også laget en banankake som vi tok bort til høvdingen og hans gode ”hjelpere” som steller ham døgnet rundt slik de har gjort den siste måneden etter han fikk slag.

Siste dagen på Lamotrek gikk med til å ta farvel med landsbyen som kom så tett på oss.  Vi tok inn litt mer kaffe og boller til høvdingen, kjøpe litt flere Lavalavas av kvinnene, besøkte skolen og ga dem en kopi av stjerneprogrammet vårt og laget tilslutt en liten ”gavepakke” til familien til Fancis som ble tatt vel imot og vi fikk blomsterkranser og en Lavalavas i gave tilbake.  Vi fikk også overrekt av rektor en bunt med kokosnøtt tau og en liten Lavalavas fra skolen sammen med en stor klase bananer.

Så det er bare å starte banankake produksjon igjen, det er sikkert 100stk. i klasen så jeg tror det skal holde hardt med å få spist opp alle før de blir dårlig.

 I det vi passerte teltet til høvdingen på vei tilbake til gummibåten kom konen hans ut og ga oss blomsterkranser og vi ble invitert inn i hytten for alle ville takke og ta farvel med oss.  Vi fikk også litt kontakt med høvdingen og tatt han i hånden og fortalt han hvor godt vi hadde likt oss her og hvor stolt han kan være over alle i landsbyen.  Det finnes ikke noe tyveri eller lignende her og vi har latt båten stå helt åpen hele tiden uten å tenke på at noen skulle komme om bord.  Vi hadde 5 hodekranser og 4 blomsterkranser rundt halsen når vi kom tilbake til båten.

Rett før vi dro fikk vi også tid til en liten svømmetur før vi satte kursen ut av passet med en liten tåre i øyekroken.  Dette var et flott sted ikke minst takket være alle de gjestfrie og flotte menneskene som bodde der.

Eventyret fortsetter….

Mandag 12. mars forlot vi alle våre venner i atollet Kaparingamarangi og satte kursen mot atollet Lamotrek som er vårt neste stopp og 650nm til på veien mot Yap og Palau.

 4 dager i Kapringamarangi var altfor lite til å gjøre alt vi ønsket, men vi må følge vær og vind.  Det er alltid lite vind nær ekvator så den er dyrebar for oss og siden værmeldingene viste litt mer vind de nærmeste dagene måtte vi dra videre.

 Vi ble godt kjent med Solomon og resten av familien – Solomon er ”the justice” på øya og valgt av lokalbefolkningen.  Det bor ca. 350 mennesker på Kaparingamarangi av disse er det vel 120 barn, de har skole og 8 lærere en til hvert klassetrinn.  ”The local chief” blir også valgt hvert 2. år så det er en demokratisk øy, vi traff han første dagen og ga våre gaver (5kg ris, fiskekroker,  kaffe og sukker).  Vi fikk tillatelse til å ankre opp, bade og snorkle i lagunen, det er heldigvis ingen krokodiller her kun en del ”white tip hai”.  Ungene badet og koste seg over og under vann hele tiden.  Vi hadde til og med noen som svømte ut til båten (400m) for å få en ”kjærlighet på pinne” og det fikk de med seg og svømte inn til land igjen, dette er deres element det var tydelig.

Etter en omvisning i landsbyen (som er meget velorganisert), ble vi forespurt om vi kunne se litt på inverter og strømmen til skolen som ikke har virket på en stund.  Jan og skipperen på ”Colombus” som også var på besøk i atollet gikk bort for å se hva de kunne gjøre.  Noe fikk de orden på, men gammelt ledningsnett var det umulig å gjøre noe med.

 De har flotte båter og store motorer på Kaparingamarangi, de får u-hjelp fra USA i tillegg får de en del fra ”staten” som er Pohnpei så de lider ingen nød.

Første dagen lå det en stor klase med bananer på dekk og en sekk kokusnøtter.  Skipperen er blitt helt hekta på kokusnøttmelk, jeg er ikke fullt så begeistret.  Vi fikk en ny ”ladning” før vi dro så det er mye ”nøtter” om bord for tiden.

Lagunen i Kapingamarangi består av flere øyer og er full av minner fra krigen, med skip, fly etc.  Vi fikk ikke god nok tid til å utforske øya og det var litt trist, men slik ble det denne gangen da vi måtte seile videre nå vinden kom.

 Det som vi fikk tid til var å lage solseilet om til regnsamler, så nå har watermakeren fått en konkurrent og det har den faktisk godt av for vi har hatt mye problemer med den.

Det er nesten aldri en dag uten en regnskur så det går fort å samle et par liter vann.

 Nå har vi seilt ca. 100nm fra øya og heldigvis hatt vind – ikke så mye, men nok til å seile på.  Vi har ikke nok diesel til å gå for motor hele veien til Yap så vi er glad for hver mil vi kan seile.  Nå er kl. 03.00 natt til tirsdag og det ser ut som vinden dør ut, vi får vente å se litt om den kommer igjen før vi starter motoren, vi har ca. 540 nm igjen til Lamotrek.

Pga. at det har blåst lite i det siste er det ”flatt hav” og veldig behagelig om bord.  Vi seiler sammen med Colombus som også skal til Lamotrek og derfra videre til Yap.

 Dag 2 underveis

Det har kommet mer vind og det føles godt….. Vi har seilt i hele dag og store deler av natten så diesel forbruket har gått ned – heldigvis.  Sjøen er fremdeles rolig vi ser litt fugl og en hval i ny og ne ellers lite – vi så et par fiskebåter i går natt.

Vi har daglig kontakt med Colombus på kortbølge radioen, det er kjekt å vite at det er noen i nærheten – i tillegg til å diskutere vær og kurs med.

I dag har det faktisk for første gang på lenge vært litt kjedelig om bord, solen steiker så intenst ute at det er ikke mulig å sitte i cockpiten så derfor blir det under dekk og det er litt kjedelig å bare være der.  Har i hvert fall fått studert litt og tenkt litt mer på prosjektoppgaven.  Vi får se hva morgendragen bringer …..

 Dag 3 underveis – onsdag
Vinden har kommet for fullt og det har sjøen også, vi har hatt urolig strømsjø i hele dag så det har vært lite matlaging og kos.
Fikk faktisk tatt litt tak i prosjektoppgaven min i dag tross mye rulling, måtte tilslutt gi opp å ta en sjøsyketabellett.  Ellers en dag med lite begivenheter bortsett fra en god dusj i cockpiten før solnedgang og det trengtes for vi er hele tiden drivene våt av svette.
Før solnedgang økte vinden og vi satte et rev i storseilet

 Dag 4 underveis – torsdag

I natt kl, 01.00 økte vinden ytterligere så vi måtte opp å sette et nytt rev i storseilet vi ble også sittende godt fast inn i en regnbyge trodde vi, men tilslutt måtte vi konstantere at det måtte være et lite lavtrykk vi hadde kommet inn i for det har blåst og regnet hele natten.  Ut på morgningen måtte vi på nytt sette inn rev. Nr. 3 noe som er første gang vi har gjort siden vi fikk det nye seilet.  Etter dette merket vi at båten ble mye mer behagelig å roligere i sjøen.  Vi har hatt mellom 1 og 1,5 knop motstrøm hele tiden så vi regnet ikke med å være framme før lørdag.  Vi ser nå at pga. lavtrykket som vi har kommet inn i har det gått mye fortere enn planlagt så nå er ETA fredag ut på dagen og det føles veldig godt.  Snakket med Colombus i morges og de har ikke sett noe vind så de har brukt mye motor.

 Dag 5 underveis – fredag.
Vinden har begynt å gi seg litt og vi ser at det vil være mulig å nå Lamotrek i løpet av dagen hvis vinden holder og vi klarer rundt 7 knop og det ser ikke ut som det er noe problem i det hele tatt.

Vi har hatt besøk av en liten Havsul unge i hele natt, og når vi i natt måtte ta ut rev nr. 3 kikket den bare på oss så den må nok ha vært sliten.  Ut på morgenen fløy den en tur, men kom raskt tilbake igjen, det er koselig med en liten blind passasjer.  Ut over dagen måtte vi ta ut enda et rev, det siste har vi latt stå i helt for å støtte oss i dønningene.  Utenfor atollet tok vi seilet helt ned for vi visste ikke noe om hvor mye strøm og sjø det ville være i åpningen.   Vi måtte ganske nært før vi kunne få øye på Lamotrek for det er en lav øy.  Det er alltid litt spennende og nervepirrende å gå gjennom en rev åpning hvor vi ikke vet hvordan forholdene er, men vi så ganske tidlig at kartet stemte greit og det er alltid en god følelse.

Kl. 15.00 gikk vi gjennom passet – Jan ved roret og jeg under dekk ved kartet for å navigere oss inn.  Det var en lettelse når vi var innenfor revåpningen for det er kun en sjanse, men vi så aldri under 11 meter i passet og heller ikke så mye sjø så det gikk greit.

 Kl. 15.30 var ankeret satt på 18 meters dyp, og igjen er vannet så klart at vi ser både kjettingen og ankeret fra båten.

Nå er det tid for å ta gummibåten inn til høvdingen for å gi litt presanger og spørre formelt om tillatelse til å ankre utenfor landsbyen hans

05. November 2012 Forlater Solomon Øyene – på vei mot Micronesia.

Dag 1 underveis.

For første gang på turen føler vi at vi er på vei hjemover, om et par dager krysser vi ekvator for 2.gang. Vi forlot Liapari rett utenfor Gizo i går ettermiddag.  Planen var å dra på mandag morgen, men vi oppdaget plutselig at det bare var høyvann en gang i døgnet  (vi kom bare ut av den fantastiske bukten på høyvann og det laveste vi så var 3,1 meter) så vi måtte gå på søndag ettermiddag.  Vi fikk et par timers seiling før vinden døde helt ut.  Vi nærmer oss nå ekvator (for 2. gang på turen) og her er det som vanlig mye ”squalls” regn, vind, lyn og torden.

Vi føler oss også litt alene for det er lenge siden vi har seilt lengre strekk alene, siden mai har vi hatt besøk og vi har satt stor pris på alt besøket vi har hatt her i Stillehavet, Benedikte med gode venner, Sally og Matthew og tilslutt Sidsel og Jan-Erik.  Det har vært så hyggelig og vi har kost oss sammen med dem alle sammen.  Det er en god følelse når vi ser og hører at gjestene våre har hatt det kjekt om bord og vi sammen med dem. Nå blir vi alene i et par måneder, men håper på besøk til neste år.

Vi har vært i Gizo i 2 uker og hatt det kjekt sammen med en del andre seiler, jeg har fått studert (godt internett) og levert inn en ny oppgave. Det er faktisk utrolig at dette er Solomons neste største by, det ikke en gang et apotek her.  Kineserne har overtatt her også, byen er full av ”kina” butikker som selger alt mellom himmel og jord, bortsett fra ferskvarer.  For å yte dem rettferdighet har noen av dem ferske egg og frosset smør.  Ellers litt sjokolade og ost på kjølen som koster ”skjorta”.   Vi har hatt det flott her i Solomon øyene i en måned., det har vært en positiv opplevelse for oss.  Vi var (spesielt meg) veldig skeptisk siden vi har hørt fra andre seiler at de har hatt ubudne gjester om bord og at det er mye kriminalitet her.  Vi har ikke opplevd noe skummelt og de lokale har vært imøtekommende og hyggelige.  Ikke i den grad som vi opplevde på Fiji med bula hilsen hele tiden, men litt mer reservert.  Både Vanuatu og Solomon øyene er nok mye mindre ”turistifisert” enn Fiji og menneskene er mye mørkere i huden. Det eneste som ikke ser så fint ut er at nesten alle voksne på Solomon tygger ”Betelnøtt” så alle har røde tenner og det ser ikke lekkert ut, overalt på gaten er det røde spytteklaser og ellers mye annet søppel i gatene.

Vårt første mål er 570nm til atollet Kapingamarangi i Micronesia, her planlegger vi å stoppe et par dager, selv om vi ikke har sjekket inn.  

Vi har nå 380nm igjen (2,5 dag) det betyr 2 nattevakter til – som alltid går det første døgnet bare i en stor søvnrus med lite mat og lite søvn.  Om et par dager blir det nok bedre, men da skal vi jo være framme.  Det blir mange små etapper før vi ankrer opp i Palau i midten av desember.  Her er planen å feire jul sammen med andre seilere, vi vet om 2 båter til som skal være der.  Vi hadde så lyst å få besøk av Benedikte og Joachim, men det er for langt og for dyrt for dem å reise. 

Dag 2 underveis, 6. november

06.00 nå er det nesten lyst ute og himmelen er rød i horisonten, natten har vært rolig med måneskinn og lite regnbyger.  Vinden dør sakte ut på ettermiddagen så vi har gått for motor siden i går kl. 18.00 vi er nå på 03 grader sør så vi nærmer oss ekvator og ”stillebeltet” (hvis det ikke er det vi har fått nå). Det er ut som vi denne gangen har kommet raskt inn i rytmen, det har ikke vært en lang vakt selv om den nå snart har vart i 5 timer.  Nå er det på tide å lage frokost og vekke skipperen som skal på vakt kl. 07.00.  Det er så deilig temperatur om natten og nå på morningen før solen kommer opp, det er faktisk veldig godt å være her, selv om vi lengter hjem til barn og barnebarn.  Det hadde vært veldig kjekt å dele noe av dette sammen med dem, men sånn er det ikke så vi får være fornøyd hver gang vi får Skype, men jeg tror nok at det kan bli en stund til. Det bor ikke mange på disse atollene og internett har de nok ikke en gang hørt om, muligens det er et gode for dem.  Det har vært lite eller ingen vind så motoren har gått i hele dag bortsett fra et par timer hvor vi prøvde å seile, men vinden kom og gikk og vi gav opp tilslutt.

Skipperen tok fram fiskestangen, men den er knekket rett av så vi kan ikke bruke den.  Det koster dyrt å fange stor fisk…. sier  jeg, men gøy var det i hvert fall når den kom på dekk og bildene ble fine.  Den smakte faktisk godt også så da gjør det vel ingenting med en fiskestang for lite.  Han finner nok på noe lurt med snellen hvis dagen i morgen blir for lang tenker jeg. 

Vi har ikke sett en eneste båt siden vi dro fra Solomon, litt fugl og en hval som blåste 100m fra oss ellers er det bare azurblått vann så langt øye kan se.  Det har vært en varm dag så vi tok vannslangen fra byssen og dusjet i cockpiten, det føltes veldig godt i øyeblikket, men 15 min. etterpå rant svetten, men det er øyeblikkene som teller…..

Dag 3 underveis
03.45 og 150nm igjen  vi er på 01 grader sør så i morgen passerer vi ekvator, mulig Neptun kommer på besøk med en dram eller var det omvendt…..Ny natt med lite vind, en del regnbyger og masse mørke skyer, månen kan jeg så vidt skimte av og til.  Motoren durer sin jevne dur og hvis den lager litt annerledes lyd er vi på vakt med en gang.  Jeg har lest i en del cruising guider som vi tok ned fra nettet før vi dro.  De beskriver Micronesia som ”Landfall i Paradise”, som en opplevelse de aldri vil glemme, med veldig unik kultur som ikke har forandret seg på generasjoner.  På noen øyer går de fremdeles med sine tradisjonelle klær (lendeklede) mens damene går med bar overkropp og Lavulavu.  Menn og kvinner lever også adskilt og har forskjellige møteplasser som bare er for dem.  Det skal bli spennende å se hva som venter oss i det fjerne.  Akkurat nå er jeg for trøtt til å tenke mer på det, jeg har ikke fått sove så mye i kveld så jeg kjenner det skal bli godt når skipperen kommer på vakt igjen, men det er i hvert fall 2 timer til hvis jeg klarer å holde ut så lenge.  Vi får se…… det er kun 1 nattevakt igjen.  Det ser ut som vi må senke farten litt for å ”time” innseilingen til atollet når dagslyset kommer på torsdag morgen. 

Dag 4 underveis

03.00 Nok en dag med høyt dieselforbruk og lite vind, vi har seil litt mer enn i går – muligens halve dagen.  Vi har det ikke travelt for vi kan ikke være framme før daggry i morgen så farten må reduseres.   Passerte equator kl. 18.00 i vindstille og hilste litt på Kong Neptun med en liten GT, så nå er vi på den nordlige halvkule igjen.  Vi må nok passere den et par ganger til før vi er hjemme.   Så masse store tømmerstokker i sjøen rundt oss så vi ble litt mer på vakt.  Heldigvis var det ingen så traff oss, kun regnbygene som er rundt overalt hele tiden., men det er godt å få kjølt ned båten.  Vi sliter med watermakeren så neste jobb på listen er å få laget en vannsamler for regnvann.  Vi har lest at det er mye forurenset vann i Micronesia så det er ikke anbefalt og drikke springvann.  Vi må nok også ha ut watermakeren når vi kommer fram, da går den i et par uker (hvis vi er heldig) før neste økt.  Det skal uansett bli godt å komme inn i atollet og som alltid litt spennende, ETA er ved morgengry rett etter lyset har kommet.

07.00 nå er ankeret satt innenfor revet på 9 meter vi ser kjetting og ankeret i et fantastisk krystallklart vann, her kommer vi til ha det bra.  Vi ble møtt av 2 lokale og en Australiener som vi fikk hjelp av til å finne et godt sted.  Jeg skulle ønske jeg kunne sende dere et bildet av dette, det må oppleves!

Mannskapet om bord Jenny