Sail with Jenny in the fjords of Norway

Etter et par dagers forberedelser og proviantering, sjekket vi ut av Filippinene mandag 11. mars med mange opplevelser og minner rikere.  Tidlig om morgenen tirsdag 12. mars lettet vi anker og gikk ut av Puerto Princessa i lett sørvestlig bris, solen steikte fra skyfri himmel. Værmeldingene meldte lite vind og det ble det også, sol fra skyfri himmel og kun 8-10 knops vind.  Vi seilte sakte, 3-5 knop og det føltes godt for det var lite sjø og veldig behagelig om bord.  Tid til å tenke, studere og ikke minst absorbere alle opplevelsene fra de to månedene vi har tilbrakt i Filippinene som er kontrastenes land.  Onsdag ble også en rolig dag med lite vind og ut på morgenen måtte vi starte motoren og slik gikk dagen med litt motor og litt seil helt fram til Kudat på nordtippen av Borneo som er Malaysisk hvor vi satte anker sør i bukten kl. 02.15 den 14 mars, men radar og kartplotter hjalp oss til å skille land og båter og i tillegg var det en vindstille og nydelig natt.  Det var en rolig og fin etappe hvor vi har fått tid til å nyte livet på sjøen igjen.

 Det var trist å si farvell til Vernie og Johna som har hjulpet oss de ukene vi var i Cebu, vi har nå hatt en del kontakt med dem på sms etter at vi forlot Cebu.  Vi har lært mye om hvordan det er å leve i Filippinene for flertallet av befolkningen, og det er trist å se hvor lite de har og hvor mye vi har i forhold – verden er veldig urettferdig og vi er blant de heldige og som ofte er vanskelig å huske på i hverdagen.  Bo forholdene er så utrolig dårlig at det er vanskelig for oss å forstå og enda vanskeligere å beskrive.  Det slo oss mange ganger hvordan vi har det i Norge i forhold, vi har alt vi trenger og mer til.  Et lite eksempel på det er at Johna holdt på å få brannsår når hun skrudde på springen om bord, hun hadde aldri kjent at det kom varmt vann ut av en kran!

 Litt Flippinsk historie før vi kommer til et nytt land – Ferdinan Magellan går i land i Cebu i 1521 og krever Cebu som en del av Spania.  Lapu Lapu forsvarer sin øy Mactan og dreper Magellan.  Først i 1916 ble Filippinene erklært uavhengig etter å ha vært under både England og Spania med lovnad om at de gradvis skulle få tilbake landet sitt og bli helt uavhengig i 1945, men pga. 2.verdenskrig tok General Douglas McArtur over det Flippinske forsvaret mot Japan.  I 1965 overtok Ferdinan Marcos og det ble en korrupt tid og mange Filippinere ble drept i flere opprør mot han.  Det er fremdeles den dag i dag mye korrupsjon i landet noe som fattigdommen blant flertallet av befolkningen viser.  
Den største eksportartiklene fra Filippinene er mennesker, det er veldig mange Filippinere som jobber i utlandet eller på skip og som sender penger hjem til familiene hjemme og det er måten de i hjemlandet klarer å overleve på. Faktisk er disse pengene landets største inntektskilde.  Landet har lite annet å eksportere enn mennesker og det slo oss veldig når vi var der, det finnes fantastisk flott frukt og da spesielt Mango som helt sikkert kunne vært eksportert i langt større mengder, men alt er så dårlig organisert at det er helt utrolig.  Som turistland er det helt perfekt for det meste er billig av mat og drikke og hotellprisene er lave, du får mye for pengene i dette landet.

…….men nå er vi kommet til øst Malaysia på Borneo…. 

Etter en god natt våkner vi med lyset og titter ut for å se hvordan Kudat ser ut, lukten av Malaysia har vi allerede merket oss, den kjente vi allerede 5 naustiske mil før vi satte anker.  Det er en blanding av gammel fisk, søppel, kloakk etc.etc og ikke veldig delikat for å si det mildt.

Kudat er en travel havneby med masse fiskebåter som farer fram og tilbake utenfor havneområdet og det vanlige synet med masse små bølgeblikk skur som de kaller boligområder og ligner litt på favelaene i Brasil bare her ligger de ved stranden.  Vi forhaler båten litt nærmere land og setter gummibåten på vannet for å sjekke inn og se oss litt rundt.  I Kudat har vi tenkt å få båten på land (for dette er den eneste muligheten før vi kommer til Singapore og der er det mye dyrere).

Vi fortøyer gummibåten nær politibåtene og regner med at vi er trygge og tar raskt runden til alle kontorene – immigrasjon, toll, havn og marine.  Det varierer fra land til land hvor mange vi må innom, men her måtte vi innom fire forskjellige myndigheter.  Vi spaserer også en tur til verftet og avtaler at vi skal få komme opp samme dag kl.13.30 (etter lunsj) noe som er veldig viktig her, alle kontorer og en god del butikker stenger fra 12.00 til 13.30 for lunsj, og på en måte kan vi forstå det for det er varmere her enn vi har hatt det på  hele turen til nå.  Temperaturmåleren i cockpiten har gått amok så vi kan bare måle nede i båten vi er til tider oppe i 33-34 grader så svetten siler og vi drikker og drikker.  Slingsene (opptaksstroppene) deres er veldig skittne så vi stikker innom en kinesisk ”alt mulig butikk” og kjøper oss 4 skumgummi madreasser for å legge mellom stroppene og skroget så det ikke blir oppskrapet, og det viser seg å fungere meget bra.  Kl. 13.00 letter vi anker og går til verftet og 1 time senere er vi trygt plassert på land og er de lykkelige eierne av et nyoppusset baderom på land for oss selv – fantastisk.

Varmen er nesten uutholdelig og Jan strever med å få koblet på strøm og skjønner ikke at vi ikke får strøm om bord.  Det viser seg at strømmen var 400volt noe som resulterte i at batteriladeren ”brenner opp” i tillegg ødelegger vi en del annet elektrisk om bord så nå er vi ikke så lykkelig lenger.  Etter en liten sjekk av en elektriker innser vi at den gamle er hinsides reparasjon og vi setter i gang ”apparatet” for å finne en ny.  Heldigvis finnes det en Mastervolt forhandler i Singapore så vi bestiller en ny som må flysendes til Kudat, men de tar ikke imot pengeoverføringer så alt må betales kontant så gode råd er dyre.  Vi har hatt kontakt med Yi-Lin som er venn med mannskapet på Colombus, og har prøvd å hjelpe oss med båtplass i Singapore så vi tar en rask telefon til henne og vips så er vi på gang igjen, hun ordner det meste (har vi etter hvert oppdaget) og får betalt og hentet ny lader og sendt den til oss – hva skulle vi gjort uten gode kontakter.

I mellomtiden må vi finne noe som kan gi strøm til batteriene for å holde frys og kjøl i gang så Jan ”rusher” til byen for å kjøpe noen batteriladere og det fungerer som nødhjelp mens vi venter på den nye laderen.  I tillegg til alt dette styret må vi holde to Malaysiske gutter i arbeid, de pusser skroget og brunnsmører for oss.  De har ikke peiling på hva de skal gjøre så vi må være i nærheten hele tiden og hver gang vi går bort stopper de å arbeide, så til tider er vi veldig frusterte, jeg har også projektoppgaven til BI som begynner å nærme seg fristen så vi er begge litt stresset til tider – den eneste som kjøler oss ned er det deilige baderommet vi har så når vi er overopphetet går vi ned stigen å tar oss en ”kald dusj”  

Andre natten på land hørte jeg lyder i søppelboksen vår  i salongen, og hver gang jeg lyste på den med lommelykten ble det stille, tilslutt vekket jeg Jan, men han var så trøtt etter dagens strev at han mente som vanlig at han hadde en hysterisk kone.  Neste morgen så vi at det var spist store stykker av bananene vi  hadde i skålen bak byssen, vi trodde først at det var store kakelakker som hadde spist på dem så vi la ut kakelakkgift, men neste morgen var det spist mer og da fant vi muse/rotte lort på komfyren.  Vi la to og to sammen og  skjønnte at vi hadde fått en ubuden gjest om bord.  Vi dro til byen for å få rottefeller, men det eneste de hadde var noe grønt klister som du skulle smøre på et brett, men det funket ikke i det hele tatt og glad var vi for det hadde ikke vært kjekt å møte en levende fastklistret rotte.

Etter at lading og bestillinger var på plass satt Jan og en mekaniker fra verftet i gang med å skifte seal ring på propell aksel tettningen (som er en 2 dagers jobb).  De banket å slo hele dagen og rottehistorien ente med at rotten ble så redd at den rømte ut i cockpiten og druknet i bøtten med oppvaskvann og glad var vi for det.  Bortsett fra at jeg holdt på å få hystrisk sjokk (hylet mitt kunne sikkert høres over hele Kudat)  når jeg skulle fire bøtten ned på land og jeg oppdaget den døde rotten i bøtten som jeg først trodde var en vaskeklut og var på vei til å ta den opp.  Jeg sier ikke mer, Jan trodde jeg ble myrdet i cockpiten, det ble uheldigvis ingen bilder tatt i kampens hete.  Mulig dette er den enkleste måten å fange mus/rotter på….  Vi barrierte oss med en glatt presenning utenfor rekken for å slippe å få dem om bord igjen, men det hjalp ikke i det hele tatt. Nedgangsdørene ble også stengt om natten og det syntes å holde dem ute av innredningen. Det var masse lort i cockpiten hver morgen så vi ga tilslutt opp og jobbet intenst for å komme oss vekk fra verftet som var et stort røttehøl og en av grunnene var at det var matsøppel overalt som ikke ble tatt bort.   

Vel nok om verftet i Kudat, vi fikk noen fine dager sammen med Brandy og Mark (Restless) i Kudat.  Vi traff dem første gang i Chile og har siden truffet dem på Tonga, i New Zealand, på Vanuatu og nå i Kudat.  Det er alltid fantastisk hyggelig å være sammen med dem og vi er sikker på at vi kommer til å holde kontakten med dem når vi er kommet hjem, de er nå på vei hjem til Seattle via Hong Kong, Japan og Alaska.

25. mars sjekket vi ut av Kudat og 26 etter en felles frokost tok vi et trist farvell med Brandy og Mark og seilte sammen ut av Kudat, de går nordover mens vi går sørover.  Vi har lovet hverandre å holde kontakten og møtes igjen enten i Norge eller et annet sted  i verden.  Jan går i gummibåten og tar bilder av begge båtene, mens vi seiler ut av lagunen.  Vi får en fin seildag og setter anker ut  på ettermiddagen utenfor Mantanan Island hvor vannet er så krystallklart og fullt av koraller at vi ikke tør gå lenger inn mot stranden og når ankeret skal opp om morgen sitter vi godt fast under et korallhode.  Det er små blå selvlysende partikler i sjøen som vi ikke kan finne ut av hva er.  Etter litt lirking, luring og bruk av rå makt får vi ankeret løst og motorseiler de siste 40 milene inn til byen Kota Kinabalu som har en flott marina som ligger mellom to 5stjerners resort hotell.   Her treffer vi igjen mannskapet på ”Obsession” som vi møtte i Puerto Princessa, det er en familie på 4 fra Sør Afrika, vi ser også en norsk båt i marinaen som heter ”La familia” som vi har lest litt om på nettet, de er nå hjemme i Norge for å få barn nr. 3 og de skal være tilbake igjen til høsten har vi hørt.  Vi får noen fantastisk flotte dager i Sutera Marina med studier, bading, trening, vasking og litt vedlikehold. 

Natt til 01. april våkner Jan av flere myggestikk og oppdager at inverteren har sluttet å virke og det lukter brent elektronikk i båten, ja det er ikke billig å være på seiltur, vi bestemmer oss for å ikke sette i gang et nytt apparat for å få en ny sendt fra Singapore, men vente til vi kommer der.  Det betyr at vi må kjøre generatoren hver gang vi skal bruke strøm til pc og annet som trenger 220, noe som betyr at det siste døgnet inn mot Singapore måtte vi kjøre generatoren hele tiden for å klare å holde kartplotteren på PC’n som gir oss all AIS informasjoen som er viktig når en kommer inn i et så trafikkert farvann.  Etter å ha sjekket ut drar vi ut av havnen i frisk vestlig bris (selvfølgelig midt imot når det først skulle være vind), etter å ha dyppet baugen ned i grønn sjø flere gang snur vi og går inn igjen i marinaen, vi orker ikke å stampe imot i flere timer så vi venter til neste dag og går ut av marinaen før lyset kommer.  Vi delvis seiler og går for motor til Labuan hvor vi setter anker rett før mørket senker seg.

Labuan er Øst Malysia’s svar på Helgoland, med taxfree butikker overalt, så etter å ha ”handlet” litt dro vi videre de siste 16milene mot Muara som er hovedstaden i ”lilleputtlandet” Brunei som er et muslimsk land og med forbud mot alkohol.  Vi ankret opp foran Royal Brunei Yacht club som var en koselig liten restaurant med haugevis av ”ex pats” som kom for å spise og drikke sin medbrakte alkohol eller vin, i helgene kom de i haugevis og mer eller mindre ”overtok” yacht klubben som var mer en restaurant og svømmenbasseng enn en yacht club.  De var lite sosiale og nysjerrig på oss så vi snakket ikke med noen av dem, derimot traff vi våre gode venner Nana og Andreas som hadde vært der altfor lenge pga. problemer med seildrevet til propellen.  Brunei er et oljeland av dimensjoner og kongen er stinn rik med tre hustruer, mange barn som han kaller adoptert, 1000 sportsbiler, et par fly etc. så det hele er litt usmakelig. Han har gjort det meste gale som en kan gjøre i verden, derfor har han nå på sine ”gamle dager” innført en del strenge lover (deriblandt forby alkohol) for å få tilgivelse for sine gamle synder.  Vi brukte en dag sammen med en lokal guide i byen og besøkte et par flotte moskeer, museet til kongen (som jeg kunne spart meg for) og et kjempefint luksuriøst hotell.  Det var oljepenger overalt og som så mange ganger før er mange av de som bor der fattig, men ikke på langt nær slik som i Filippinene – her var nok ingen sulten.  Vi brukte de 5 dagene vi var der til studier, bading og fylling av 1200 liter diesel i kanner fra land.  Det var litt av et slit, men når dieselen koster 180 øre literen er det verd strevet. 

Vi nærmere oss nå equator og har allerede begynt å merke at det er lite vind så vi regner med å måtte bruke litt diesel for å komme oss til Singapore og videre mot Indonesia i neste omgang.

Så etter en liten uke i Brunei var vi veldig klar for å komme videre mot Singapore,  innlevering av prosjektoppgaven nærmer seg med stormskritt og planen er å ha en uke i Singapore med godt internett før oppgaven skal leveres.  8. april sjekket vi ut og startet turen mot Singapore og vi gleder oss veldig for vi har masse besøk som venter oss i Singapore.

Del 2 av vår reise gjennom Filippinene.

Fredag 15 februar dro vi til flyplassen for å hente Siri og Magnar.
Jan klarte å miste lommeboken på flyplassen i stresset og oppdaget det i drosjen på vei tilbake til båten. Vi snudde og kjørte tilbake – det viste seg at lommeboken var funnet av en ærlig Filippiner som hadde levert den til politiet på flyplassen. Utrolig men sant, det var ingen av oss som trodde at han skulle se den igjen. En annen “solskinns” historie hendte da Siri la igjen mobilen sin i drosjen et par dager senere. Vi hadde to drosjer pga. forskjellige ærend og vi (Eli og Jan) kjørte en time senere fra byen og klarte med god hjelp av drosjesjåføren vår og få kontakt med drosjen som hadde mobiltelefonen og etter en nokså vill biljakt fikk vi stoppet drosjen og fikk tilbake mobiltelefonen. Denne gangen var vi nok enda heldigere for vi tror ikke sjåføren var så ærlig som han som fant lommeboken og det tok oss 2 forsøk å få stoppet bilen og i tillegg var det 14 ubesvarte anrop (som Siri hadde ringt) for å få han kontakt med han. Så etter alt dette oppstyret fant vi det best å slippe fortøyningene og fortsette utforskningen av de Flippinske øyer. Tidlig onsdag morgen satte vi kursen nordover mot Malapascua hvor vi satte anker utenfor stranden og tok gummibåten inn for å spise middag, men samtidig kom selvfølgelig regnet og vi ble kliss våt og måtte derfor “søke ly” i nærmeste bar for å tørke opp. Dagen etter flyttet vi oss litt mer i le av øya og Siri og Magnar får sin første snorkletur i det varme vannet. På stranden var det er haugevis av hotell og restauranter så det var vanskelig å velge, men vi fant tilslutt et koselig sted, men som vanlig var det så som så med maten (den er ofte bedre om bord).

Neste dag satte vi kursen mot øygruppen Gigante og satte anker rett før solnedgang i en flott liten bukt på 8 meters dyp og ganske klart vann.. Det bodde en familie på øya som tilbød oss kamskjell og akkar og vi bestilte et par kilo til neste dag. Snorklet litt og tok livet med ro, Siri hadde vært litt for ivrig soltilbeder og holdt seg derfor under paraplyen det meste av dagen. Neste dag satte kursen mot Boracay, som er kjent for sine hvite strender og mange resort som også betyr masse av turister. Planen var å ankre for natten i en liten elvemunning, men det viste seg at verken kart eller terreng stemte så etter å ha prøvd oss et lite stykke inn måtte vi bare snu for det ble bare grunnere og grunnere. I det vi snudde fikk vi også litt kontakt med moder jord så det var nok lurt å gå tilbake, i tillegg blåste det godt så det var ikke noen enkel navigasjon. Vi fortsatte derfor videre mot Boracay og det gikk raskt siden vi hadde god vind, men vi klarte ikke å komme i le av øya før mørket kom så det ble igjen en litt vanskelig navigasjon i mørket med masse regnbyer rundt oss, i tillegg var vi hele tiden på utkikk etter små fiskebåter. Ut på kveldingen fikk vi satt anker i le av øya og så langt fra land at det ble en urolig natt med masse sjø og vind.

Tidlig neste morgen troklet vi oss forbi alle kanoene på veldig grunt vann inn mot øya og fikk tilslutt satt anker utenfor en veldig folksom turistifisert øy.  Det var som å komme rett inn i en storby med motoriserte kanoer, seilkanoer, speedbåter, motorbåter og skysurfere på alle kanter – bråket og bølgene var overdøvende (tror også det har litt med alderen å gjøre eller…).  Etter å ha aklimatisert oss litt satte vi gummibåten på sjøen og fant både stranden og byen nesten enda mer bråkete.

Våre gjester hadde ikke blitt helt venner med solen på Filippinene så vi måtte kjøpe både salve, Alovera og solkrem for å pleie den nordiske vinter huden som var begynt å skalle av både her og der.  Og damene fant selvfølgelig noen fine butikker med både ting og tang som vi hadde lyst på.  Spesielt Siri fant en fantastisk lampe, men Magnar ble ikke frelst så den fikk være igjen i butikken, i tillegg hadde den ikke overlevd transporten hjem.   Etter turen på land var vi alle så sliten av alt bråket at vi orket ikke noe restaurant besøk den kvelden.  Det utsatte vi til kvelden etter og fikk en romantisk middag på stranden (i sanden med masse moskito og lommelykt for å se menyen) under skyfri stjernehimmel mens månen skinte på våre varme og svette kropper.

Det krydde av Japanere, Kinesere og ikke minst rike Russere på øya, det er bare helt utrolig hvor mange Japanere og Kinesere vi møter på vår ferd og jeg undrer meg igjen over når de vil ”erobre” Europa også.  Etter to dager hadde vi fått mer enn nok av turistmaskinen Boracay og bråkete motorer så vi satte kursen mot øya Abulong, men først etter flere mislykkede forsøk på å komme oss ut mellom alle kanoene som var ankret opp.  Det er et stort rev utenfor stranden som vi hadde gått gjennom den dagen vi kom inn og vi hadde nok vært veldig heldig å ikke truffet et eneste korallhode.  Så heldig var vi ikke på turen ut og vi måtte tilslutt gå tilbake til utgangspunktet å finne en annen vei ut etter å ha snakket med en lokalkjent skipper.

Idet vi kom inn mot Abulong Island så vi flere skilt på øya som fortalte oss at her ligger Grace Resort og etter litt om og men prøvde vi oss på den trange kanalen inn til resortet.  Det var rader på rader med bøyer i vannet og halvveis inn i kanalen så vi ingen vei inn og snudde men vi fikk stoppet en kano og fikk den til å vise oss veien inn og mirakuløst åpnet det seg en vei inn gjennom alle bøyene.  Det var en liten ”sti” inn og vi ble positivt overrasket over hvor flott det var inne i lagunen.  Vi ble hjertelig mottatt av de ansatte på Grace Resort som for tiden ikke hadde noen gjester og vi blir vist rundt på øya og gjennom ”dyrehagen” som besto av et par ørner, noen aper, et par Iguaner og masse duer.  Spesielt apene var gøy og litt rampete når vi matet dem med bananer.    Før vi gikk ut til båten igjen for å feire bryllupsdagen til Siri og Magnar avtalte vi middag på resortet neste kveld.  Det ble en koselig kveld med god mat og litt for mye champis for Jan husker ikke hvordan og når han gikk til sengs, vertskapet sovnet nok før gjestene som koste seg i måneskinnet i tropenatten.
Dagen etter skinner igjen solen fra knallblå himmel og vi snokler litt på stranden og rundt resortet, men vannet var ikke klart så det var ikke mye å se.  Vi vasket båten og skroget og hoppet i sjøen for å avkjøle oss etterpå.  Siri, Magnar og Jan tok gummibåten med litt snop, mat og leker til barna i landsbyen like ved siden av resortet, mens jeg gjorde en innsats med studiene.  Dette var første møte for Siri og Magnar med en lokal landsby og de ble overveldet over kontrastene fra deres til vår verden.  De lever av å tørke tang og produsere trekull som de selger i byen, tangen brukes i plastindustrien og trekullene for å lage mat.

Etter at mørket senket seg kjørte vi inn til resortet for å spise middag og vi ble mottatt av resepsjonisten som fulgte oss til hovedbyggningen hvor de har dekket et koselig bord for oss på terassen med levende musikk.  Etter middagen stilte de ansatte opp og laget et lite ”firedance” show for oss og vi er igjen overrasket og takknemlig for den flotte opplevelsen og gjestfriheten de har vist oss.  Siri plystret og heiet så danserne ble både imponert og forfjamset så etter showet lurte de på hvordan det var mulig å få til en så høy lyd.  Og vi konkluderte med at det nok er derfor at Magnar har blitt tunghørt J.

Hele gildet kostet oss 2050 pesos ca (260 kr.), og vi gav med glede litt mer til danserne og betjeningen for servicen og underholdningen.

Neste dag bar det videre mot Coron i nesten stille vær så motoren måtte gjøre jobben.  Det var mye trafikk som krysset kursen vår så vi må hele tiden være på utkikk etter ”supertankere”og store bulk båter som vi ikke ville komme i nærkontakt med.  Vi oppdaget også at dynamoen ikke ladet og gutta antok at det var viftereimen som hadde røket.  Etter mye leting fant vi tilslutt en ankerplass i le av Coron før mørket senket seg.

Neste morgen etter at Jan og Magnar hadde byttet viftereim satte vi kursen videre sørover mot Puerto Princessa, steikene hett og lite vind men ut på kvelden fant vi oss en ankerplass utenfor en landsby, vannet var uklart og bading frister ikke mannskapet ombord, i tillegg er vi nå kommet til krokodille land igjen så vi må være litt mer på vakt før vi går i vannet.  Dagene går fort og vi må være i Puerto Princesa til onsdag for Siri og Magnar skal dra tilbake til Norge igjen til helgen. Så derfor satte vi kursen videre sørover i litt for mye vind og masse sjø og får en veldig våt og slitsom seiltur men finner en bra ankringsplass for natten – det blåser fremdeles godt så det blir igjen en litt urolig natt.  I morgentimene bestemmer vi oss for å ta en overnatt seilas mot Puerto Princesa og vi brekker anker ut på ettermiddagen og får en flott og rolig seiltur sørover. Månen kommer ikke opp før kl. 01.30 så den er ikke til mye ”hjelp”.  Tidlig neste morgen går vi inn revet i Puerto Princesa og ankret opp utenfor Abenico Yacht Club hvor vi blir vennlig tatt imot.  Seilturen var over for Siri og Magnar for denne gang nå har vi to dager på å utforske Puerto Princesa sammen med dem.

Etter å ha funnet ut at turistattraksjon no. 1 – den undersjøiske elven var utsolgt en uke fremover, måtte vi finne ut hva annet PP hadde å by på.  Etter en del om og men ente vi opp på et spa hotell (trodde vi), det viste seg at du kunne formidle spa….

Etter å ha tilbrakt et par timer ved stranden og i bassenget var det videre på trisykkel til et spa i byen hvor vi alle fikk massasje så dagen hadde vært vellykket.  Neste dag leiet vi bil med sjåfør og fikk besøke en krokodille farm hvor de ”problematiske” krokodillene havnet.  Definisjonen på ”problematisk” var at de hadde spist et menneske eller to, da havnet de på denne ”anstalten” og noen av de var ikke noen ”småkarer” 600kg og 3-4 meter lang.  Etter å ha sjekket ut krokodillene kjørte vi til det ”åpne” fengselet hvor fangene kan vandre fritt innenfor et stort område.  Suvenir butikken var første stopp og vi diverse suvenirer som fangene selv hadde laget siste stopp på ruten ble en koselig restaurant ved stranden.  Neste dag bar det av sted til flyplassen på 2 trysykkler for å ta farvel med våre gjester for denne gangen.

Det ble et langt reisebrev denne gangen, men det ble slik siden jeg har brukt tiden på å kose meg sammen med våre gjester i tillegg til studiene.  Kunne nok fortelle litt mer om historie og hvordan de lever her, men får ta det igjen i neste reisebrev – kontrastene er i hvert fall store og flertallet har lite.

Hilsen mannskapet om bord Jenny

Siri, Magnar, Jan og Eli

Vårt møte med Filippinene og det Filippinske folk.

Vi seilte inn i øyriket Filippinene til en liten landsby som heter Dapa, regnet pøste ned, vinden forsvant og røyken fra alle som tilberder mat lå som en tykk eim over hele byen. Først klarte vi å sette anker utenfor noe som etterhvert viste seg å være stedets fergehavn og vi ble snart klar over at det var best å flytte seg noen hundre meter. Tur til land fristet ikke så vi ble ombord og køyet tidlig for å starte turen videre mot Cebu neste morgen.

Etter å ha tråklet oss gjennom korallrev (til om med vært i kontakt med noen) har vi tatt pause for kvelden og har lagt oss ved kai i Surigao, etter å ha blitt hjulpet av vennlige marine soldater. Vel fortøyd kommer Jan (ansvarlig for Jenny`s “small talk”) i snakk med kapteinen på marinebåten og han var veldig hyggelig og interessert i Jenny så han ble invitert om bord for en prat. Marinebåten ligger et par meter fra oss og skipperen og mannskapet har forsikret oss at de skal “passe på” både oss og Jenny i natt. I tillegg ble vi invitert bort til dem for å smake på det Filippinske ølet. Så etter å ha gått oss en tur i byen, tok vi med oss litt Vanuatu og Solomon øl og stakk bort til dem. Vi ble hjertelig mottatt av hele mannskapet på kaien og ble tilbudt både lokalt rom og lokalt øl, i tillegg fikk vi omvisning om bord. Her ble vi også for første gang tiltalt som “mam” og “sir” noe som var veldig uvant for oss, men som er helt vanlig her. Om kvelden tok kaptein Jason oss med til sine favoritt restauranter/barer og vi fikk smake lokale retter og fikk enda mer å drikke. Transportmiddelet var “Tricykle” og opplevelsen var både gøy og skremmende for det er vanvittig mye trafikk i gatene. Vi ble “eskortert” vel tilbake i båten og vår første dag i Filippinene hadde vært en fantastisk flott og positiv opplevelse. Vi fikk mobilnummeret til Jason og beskjed om at hvis vi var i noen som helst problemer var det bare å ringe. I tillegg ble vi invitert i hans bryllup i mars som sikkert hadde vært en spennende opplevelse, men nok ikke mulig for oss. Og igjen som så mange ganger før har Jenny vakt oppsikt og oppmerksomhet og gitt oss “nye venner” og flotte opplevelser.

Bsøk på markedet fikk vi også tid til og det var litt av en kulturforandring fra det rolige Micronesia hvor vi nå har vært i over to måneder.

Tidlig neste morgen slapp vi fortøyningene og gikk for motor videre mot Cebu i vindstille og strålende sol. En fantastisk flott dag hvor vi så hvaler som solte seg og masse fiskebåter og kanoer. En av oss må være ute på vakt hele tiden for det er så mye båter og fiskeredskap i sjøen at det ikke er mulig å slappe av et sekund ei heller være uten klær….

Vi kom oss vel i havn i Cebu Yacht klubb etter god hjelp fra Nana og Andreas (våre tyske venner fra Palau), og fikk et koselig måltid sammen med dem før de neste dag dro videre (de var ganske “fed up” med lukten og søppelet) utenfor havnen. Vi derimot fikk vårt første møte med de Filippinske myndighetene (toll, immigrasjon, helse) og det svarte pengemarked. Vi måtte “smøre” maskineriet både på yacht klubben og hos immigrasjonsmyndighetene, noe som var uvanlig for oss. Det var et sjokk å komme til den “siviliserte” verden med store flotte kjøpesenter og et hav av trafikk med dertil etterfølgende forurensing og eksos. Første prioritet var generatoren som fikk plass på “sykehuset” med god hjelp fra et norsk shipping firma som var lokalisert i havne området, og etter vel en uke var den friskmeldt og “fit for fight” igjen.

Det viste seg også at det var en norsk restaurant/bar “Magellans landing” i nærheten og her traff vi mange hyggelig normenn som hadde slått seg ned i Flippinene. Vi fikk mange gode råd om hvor vi kunne finne “Europeisk mat” og fikk til og med kjøpe pinnekjøtt noe som “byssesjefen” ble veldig glad for.

Det tok oss også ganske lang til å bli kjent med byen (transportmuligheter etc.) og dens muligheter både mht. mat, drikke, frisør, tannpleier, reservedeler etc. etc. det var lenge siden vi hadde hatt muligheter til å få “stelt” både oss og båten. Vi fikk også med oss en av Cebu’s store festivaler, Sinulog med karneval i gatene og masse andre aktiviteter. Etter 10 dager i yacht clubben dro vi nordover sammen med vårt mannskap Vernie (som vi var blitt kjent med gjennom firmaet som jobbet med generatoren), til “Zeke’s boat yard” i Port Carmen som er en liten havn hvor mange seilbåter stopper opp for å få gjennomført litt vedlikehold og reparasjoner. Zeke’s boat yard har mange flinke Filippinske håndverkere som kan gjøre det meste, Zeke selv er en “gal” Amerikaner som løper rundt å kjefter på alt og alle fra hunder til mennesker. Vi gjorde stort sett vedlikeholdet selv sammen med Vernie og konen hans Johna som kom fra Cebu nesten hver dag for å jobbe for oss. Innimellom tok vi bussen til byen (noe som i seg selv var en opplevelse), for å handle eller ordne med andre praktiske ting som vi hadde behov for. Her traff vi også igjen mannskapet på Colombus som vi for første gang traff i Micronesia og hadde mange koselige kvelder i baren til Zeke sammen med dem, jeg innførte “Sunday barbque” for alle seilerne som var der noe som ble godt tatt imot. Tiden gikk fort og etter 1 måned i Cebu ankom våre gode venner Siri og Magnar, noe som vi hadde gledet oss masse til.
(fortsetter Filippinene del II)

”The Phillippines here we come” – ny verdensdel for Jenny’s mannskap.

Etter vel 3 rolige og sosiale uker på Palau er kursen nå satt mot Filippinene hvor nye opplevelser møter mannskapet ombord på Jenny.

Vi har blitt medlemmer av Royal Belau yacht klubb, kost oss med alle langtur seilerne og deres mange og noen ganger lange historier, studert, snorklet, besøkt ”Rock Island”, vært på museet og akvariet.  Hatt alt for mange ”Happy hour” på diverse barer.  I tillegg har vi også ”shoppet” litt mat, klær og båtutstyr og ikke minst feiret jul og nyttår sammen med mannskapet om bord på Sofia og Miepke II.

Vi fikk dessverre en trist melding fra Rio om at Fredrik vår gode norske venn og hjelper som bodde i Rio var gått bort.  Vi vet at han fulgte oss på turen og koset seg med reisebrevene våre for hver gang vi hadde sendt et kom det noen koselige og oppmuntrende ord tilbake på mail.

1. døgn

Som vanlig er første døgnet underveis slitsomt og litt strabasiøst både pga. for lite søvn og uvante bevegelser.  Planen var å sjekke ut tirsdag 08, men etter en kikk på værmeldingene var det best for oss å dra mandag istedenfor.  Heldigvis var immigrasjon og toll villige til å sjekke oss ut samme dag, prosedyren er 24 timers forvarsel. Vi hadde derfor liten tid til å gjøre sjøklart (vaske og pakke bort motor og gummibåt), stue under dekk, forberede litt mat etc. , men det gikk akkurat, vi kom oss ut av passet og passerte den siste bøyen i mørket med hvite skumtopper som bryter på korallrevene rundt oss.   Litt skummelt når vi vet at det er mange korallrev rett ved siden av oss, i tillegg hjelper det ikke når en stadig vekk ser skipsvrak rundt seg på alle kanter.  Det finnes flere skipsvrak på Palau enn vi noen gang har sett tidligere både fra krigens dager, men også andre som ikke er på langt nær så gamle.

Vi har god bør og derfor mye sjø så første natten har vi seilt raskt, vi får vi se hva de neste dagene bringer det forandrer seg alltid selv på en så liten tur som dette. Det er kun 550 nm og for oss er det ca. 3 dager så det er ikke så gale (kun 2 nattevakter igjen).

Vi har på Palau hatt ubudne gjester om bord som vi ikke er så glade for – flyvende kakelakker, de har fått ”kjelenavnet” 747 for de har litt av en størrelse.  Første møte var en morgen vi koste oss med kaffen da jeg plutselig så noe stort brunt på gulvet og til min skrekk var den en stor 5cm kakelakk, ikke et hyggelig bekjentskap.  Etter det har vi hatt noen flygende eksemplarer på dekk.  I natt fant Jan en på dørken så vi er redd at de har lagt igjen egg.  Jeg fantaserer faktisk om at jeg om et par dager ser en hel arme komme spaserende over gulvet og hver gang jeg kjenner noe som går på meg som kan kjennes ut som et innsekt blir jeg hysterisk.  Vi har satt ut feller, men jeg tror faktisk at fellene er for små.  Det skal bli spennende å se hvordan denne historien ender………

Dagen har vært varm 32 grader inne i båten pga. at vi har hatt lukene stengt for sjøskvett, det har bare vært en grad mindre ute, men det er litt vind så når du kan gjemme deg for solen er det ok i cockpiten.  Det har stort sett vært en sove, spise og sove dag og sjøen har vært stor, men har lagt seg litt de siste 12 timene så det er faktisk ganske behagelig om bord på nattevakt nr. 2.  Vi har gjort unna 185nm siste døgn så det er bra og det går i mellom 7 og 9 knop hele tiden.

2. døgn

Jeg har lommelykten rett ved siden av meg og har allerede et par ganger lyst etter våre kakelakker, men har ikke sett noen så mulig det ikke finnes flere….. det må nok gå noen dager til før jeg tror på det.

Vi har stadig radiokontakt med Miepke II og de er nå kommet inn til kysten av Filippinene og er på vei mot Cebu som er Filippinenes nest største by.  Vi skal også seile dit, men håper å kunne stoppe og ankre opp et par plasser før vi kommer der.  Vi gleder oss til å komme til en litt mer sivilisert del av verden igjen og det skal bli godt å få fersk frukt og grønnsaker.  Det de har hatt av frukt og grønt på Yap og Palau har ”haiket” med cargo båt fra USA og smakte ingenting.
Vi må sjekke inn når vi kommer, men i motsetning til de stedene vi har vært tidligere er de ikke så nøye på når du kommer, men derimot hva du har på deg.  Du må være kledd i lang bukse for menn og ”anstendig” for damer som betyr tildekkede skuldre og ikke for korte skjørt, hvis du kommer i shorts blir du avvist og bedt om å gå og kle deg ordentlig.  Ja, ja det er mye rart i verden og vi må bare akseptere det, det er jo en måte å utøve makt på.

Kl. 01.00 startet moroen, jeg måtte vekke skipperen for det var en kjempe stor regnbyge bak oss og de har som oftest en kraftig vindøkning foran seg så vi måtte reve yankee (storseilet hadde vi allerede satt med 2 rev.).  Sjøen og vinden hadde også kommet godt opp så det var bare å holde seg fast.

I det Jan gikk bak rattet for å kjøre inn seilet pilte det en av disse 747 kakelakkene over dekk og inn i bysse ventilatoren bak – ja så nå vet vi i hvert fall hvor de bor… (i matlukten fra  Eli – kommentar fra Jan)

Kl. 01.30 tok regnet og vinden oss igjen og der var vi ”stuck” i til lyset kom.  Kl. 06.00 skulle jeg starte generatoren, men den ville selvfølgelig ikke starte så vi måtte starte motoren for å lade batteriene våre.  Etter mye om og men i stor sjø fikk vi start på generatoren så nå har vi en midlertidig løsning til den har vært hos doktoren i Cebu.

Det er ikke kjedelig å være på tur, for før eller siden skjer det alltid noe!

Ut på dagen fikk vi sendt og lastet ned mail og fikk positiv beskjed fra Cebu yacht klubb at de hadde skaffet plass til oss. I tidligere kontakt vi hadde med dem var det fullt.   Det var dagens glad melding for vi trenger strøm når generatoren skal til doktoren.  Det er også veldig kjekt å få spylt ned både oss selv og båten med ferskvann når vi kommer fram.

Vi regner med å få landkjenning i morgen (torsdag) ettermiddag, men vil ta det litt med ro inn til Cebu og stoppe hver natt, det er mye trafikk og mange fiskebåter ute om natten uten lys og vi ønsker ikke å seile dem ned. Det skal også bli godt med en hel natts søvn så vi håper at vi finner noen fine ankerplasser, ETA Cebu regner vi med vil være søndag, men det kan alltid endre seg.

3 døgn.
Siste nattevakt full av ”squalls” og masse regn – slitsomt for vi vet aldri hvor mye vind de har med seg. Kl. er nå 04.30 og vi har 60nm mil igjen til kysten.  Det ser ut som ”timingen” vår er bra mht. lyset og landkjenning.  Vi gleder oss til å sette anker i en lun bukt, fikk akkurat mail fra Nana og Andreas og de har fortøyd i Cebu yacht club og forteller at det er kjempestore supermarkeder i nærheten – det lover godt.  Vi gleder oss til fersk frukt og et lite stykke brie som vi ikke har sett siden Vanuatu.

Mieke II seilte i ett, men forteller at det var ikke noe kjekt for der var veldig mange fiskebåter uten lys så de måtte holde utkikk hele tiden.  Den sjansen tar ikke vi, det blir for slitsomt og risikabelt, vi gleder oss faktisk litt til å få se kysten og gå mellom øyene i dagslys.

Ut på formiddagen får vi endelig Filippinene i sikte, men det tok sin tid for regnbygene er tette og de kommer jevnt og trutt.  Det har hvert veldig mye sjø og vind det siste døgnet og idet vi kom mellom øyene bryter dønningene rundt oss, de er faktisk så store at vi lurer på om det er noen grunner rundt oss som vi ikke har sett på kartet så vi holder ekstra utkikk. Noen er så store at de ser ut som skip på radaren. Vel inne i fjorden kan vi slappe av og se litt på landskapet som er så forskjellig fra der vi kommer fra.  Det er store fjorder med masse grunner og korallrev og vi møtes av kanoer som fisker.
Nå er vi i Asia og det ser vi på husene – vi setter anker rett utenfor byen Dapa og ser masse folk og aktivitet på land.  ”Husene” (treskur med  blikk på taket) står på stylter (palafitos) slik som i Chile.  Vi får til og med internett så vi laster ned mail og værmelding, og vi er så opptatt med dette at vi ikke er oppmerksom på en utrigger motorbåt som kommer rett forbi oss i full fart og setter anker, forhåpentligvis ikke over vårt…

Etter et par timer ser vi at det vil være for risikabelt å ligge for anker rett utenfor havnen pga. all båttrafikken rundt oss så vi brekker anker å flytter oss litt lenger opp i bukten.  Det hadde vært kjekt å gå på land for å kikke, men regnet pøser og vi har ikke blåst opp gummibåten så vi dropper tanken og setter oss heller ned for å planlegge neste dags etappe.  Vi har også for første gang siden Fiji fått mobildekning igjen så Jan sender melding til Benedikte at vi er vel framme og vi får straks etter en telefon fra henne – veldig koselig.  Vi mistet internett når vi flyttet oss så det var ikke mulig å Skype med henne.

Nå gleder vi oss til en god natts søvn og håper at det er trygt å godt å ligge her, vi setter både anker lys og cockpitlys på slik at båtene som hele tiden går forbi skal se oss.

Det ble en tidlig kveld og når vi våknet neste morgen med lyset lettet vi anker og gikk videre, med fremdeles regn i luften og tett mellom regnbygene.

Det er 120nm til Cebu og siden vi bare vil gå i dagslys tar det et par dager før vi kommer til Cebu Yacht Club hvor vi har bestilt plass fra søndag.
Neste uke blir full båt jobbing for Jan og studier for meg og godt internett, det gleder vi oss til.  Og ikke minst 747 kakelakk jakt, vi har allerede lagt ut litt gift på en flygefisk som ligger på akterdekket og vi håper han virkelig koser seg med det….kan ikke si jeg gleder meg til å åpne luken hvor vi tror de bor.

Ønsker alle våre ”lesere” et riktig godt nyttår – vi har det kjempefint og nyter hver dag, spesielt nå når vi er kommet inn i smult farvann.