Sail with Jenny in the fjords of Norway

August-September 2012, Vanuatu  – Malekula – Esperito Santo  

Vi hadde 4 flotte uker alene i Port Vila og ved Hideaway Island hvor vi bare koste oss.  Med kjempegodt internett   brukte jeg anledningen til å få kontakt med læreren på BI og ro og tid til å studere ble deg også.    Jan tok seg av vedlikeholdet (lakking, vinsj rengjøring etc.) i tillegg brukte vi masse tid til å gå lange turer langs stranden , bade og kose oss på Beach Bar med kjempegod steinbakt pizza.  Kroppen vår ble faktisk veldig glad i oss på slutten for alt kontorflesket har blitt borte, nå er det bare seilflesk igjen.
Proximity (Elisabeth og Rod) kom også og var sammen med oss vel 1 uke før de dro videre mot nord.

Eli fortsatte selvfølgelig provianteringen selv om det var langt til byen var det var absolutt ingen hindring for mat må vi ha til turen.  Etter hvert er det blitt fullt i både skap og skuffer og Jan rister bare på hode, men når maten kommer på bordet er han mer enn happy.

Natt til onsdag 19 september kom nytt mannskap om bord, Sidel og Jan Erik, og vi var veldig spente og litt engstelig  når vi dro til flyplassen  for vi fikk en sms som sa at de hadde problemer med immigrasjons myndighetene siden de ikke hadde returbilett fra Vanuatu, returbilettern deres er fra PNG.   Vi ankom flyplassen i god tid og tok umidelbart kontakt med myndighetene. Vi ble nærmest låst inn på kontoret  og skipperen ble bedt om å skrive inn våre gjester.  De var veldig greie, men vi fikk beskjed om at vi hadde gjort en feil ved å ikke sende en søknad i 2 eksemplarer flere dager i forveien.  Etter 2 timers venting og masse papirarbeid ankom våre gjester og både de og vi var lettet.  Da hadde selfølgelig mistet begge bagene, og i tillegg var alle taxi’ene kjørt av gårde for lenge siden så det tok litt tid før vi  fikk en bil til å kjøre oss til båten.

Gjestene fant seg godt til rette og natten ble kort – 1 time før lyset sto opp gikk vi til sengs, da var allerede fuglende begynt å synge.  Neste dag ble det litt shopping av diverse og etterlysning av bagasjen, litt mer proviantering og aklimatisering for våre gjester.  Fredag formiddag etter utsjekk dro vi til Hideaway Island for å bade og snorkle og for at våre gjester skulle bli litt bedre kjent med båt og mannskap.  Vi koste oss på Beach Bar med firedance om kvelden og neste dag snorklet vi i ”akvariet” på Hideaway.   Det er et fantastisk flott rev utenfor øya hvor de ansatte mater fiskene, det finnes derfor masse av dem og noen er faktisk ganske store.  Vi har snorklet mye men har aldri sett så mange og  flotte fisker tidligere. 

Tidlig søndag morgen  før soloppgang satt vi kursen mot Maskuline Island på Malekula, på veien fikk vi en flott Dorado  som ble god middag om kvelden.    Vi fikk en fantastisk seiltur med spinnaker og kom inn i skumringer og fikk satt anker rett før mørket senket seg.  Kaisa (som vi traff forrige gang vi var der sammen med Sally og Matthew) kom ut i kanoen og møtte oss og vi lovet å komme inn å besøke dem neste dag.  Vi hadde med oss atlas og kart til skolen som Sally hadde kjøpt i Port Vila.
Søndag morgen etter kirketid tok vi gummibåten til land og ble motatt av hele landsbyen.  Dette var første landsbyen som Sidsel og Jan Erik fikk se og vi ble vist rundt av Kaisa og Jan overleverte atlaset og kartet til læreren som satt og ventet ved kaien, han ble veldig glad og atlaset gikk på omgang rundt blant dem som satt der.   Etter en time i landsbyen dro vi ut til båten og brakk anker og satt kursen mot Port Sandwich hvor vi spiste hjemmelagete fiskekaker til middag.
Neste morgen tok   Jan Erik og Sidsel jolla til land og fikk en liten løpetur mellom palmer, høns, kyr, griser etc.  de lokale lurte nok veldig på hva dette var for noe, men de bare kikket og sa ingenting.
Skipperen overhalte watermakeren, men fant ingen feil, litt bekymringsfullt for den laget rare lyder.  På formiddagen satte vi kursen videre nordover mot Port Stanley hvor vi fulgte ”sporet” vårt fra tidligere å fant en god ankerplass uten korallhoder.  Det kan bli ganske mye bråk om bord når ankerkjettingen skraper bort i korallhodene og det er ikke bra for nattesøvnen.
Ut på kvelden kommer seilbåten ”Sophia” med  Phil fra Australa og Astrid fra Danmark om bord, de ankret opp ved siden av oss og kom bort med jolla for å si hei.  Vi inviterte dem om bord på litt å drikke og fikk en koselig prat med dem og det viste seg etterhvert at de skal samme veien som oss mot Solomon.

Etter å ha snorklet på revet og Jan-Erik hadde vasket vannlinjen brakk vi anker å satte kursen videre mot øya Espirto Santo, der fant vi en flott bukt utenfor en kokusnøttplantasje i Asiar Bay.  Jan-Erik, Sidsel og Jan tok gummibåten inn for å ”sjekke” forholdene, mens jeg ble om bord for å jobbe med en oppgaven til BI som skal sendes inn, det er lettere å konsentrere seg når jeg har ro og stillhet rundt meg.
Etter en times tid kommer gjengen tilbake med litt fantasifulle historier og en stor pose sitroner som de har fått av en hyggelig dame.    Neste morgen (26.09) dro vi videre mot Luganville som er den nest største byen på Vanuatu, der fortøyde vi i en av bøyene utenfor Aore Resort.  Her fikk vi for første gang siden vi forlot Port Vila internett og vi sitter alle rundt bordet og leser ”Facebook” alle med hver sin pc – helt utrolig, men vi er blitt avhengig…..

Jeg priorterte BI sin studieside, men det var for dårlig forbindelse så jeg klarte ikke å få lastet ned allt som var  lagt ut av informasjon.  Vi fikk også internett til å gå om bord takket være den nye antennen som Matthew hadde med.
Sidsel og jeg tok hotellbåten til byen for å gå på markedet og gjøre litt provantering for turen videre, vi fant både markedet og butikken, men utvalget er ikke på langt nær så stort som i Port Vila – vi fikk det vi trengte og litt til….  Byen var liten og kjedelig, men vi klarte selfølgelig å gå oss bort og ble hjulpet  på rett vei igjen av 2 menn i en lastebil som kjørte oss tilbake til kaien som vi hadde spasert forbi – kvinner og stedsans – sier ikke mer.
Om kvelden gikk vi inn til resortet for å høre på stringband, men fant etter hvert ut at det holdt med 1 time det var stort sett samme ”melodien”  med litt forskjellige variasjon og  at det hørtes faktisk bedre ut fra båten.
Her traff vi igjen Proximity og snakket med dem på VHF’en, de lå på andre siden av bukten nærmere byen, Elisabeth var blitt syk (mellomørebetennelse) og hadde vært til lege, så de ville bli et par dager til før de satt kursen nordover.  Vi dro avgårde neste morgen til Benkula bay som er like innenfor ”Million Dollar point” hvor Amerikanerne dumpet alt krigsmateriellet etter 2.verdenskrig. Benkula Bay var et fredelig sted med flott strand og sjøkuer og skillpadder rundt båten. På høyvann neste dag dro vi videre 7-8nm mot   Peterson Point hvor vi hadde hørt at det skulle være en godt beskyttet lagune.  Etter å ha ”tråklet” oss inn i den var vi ikke imponert og følte ikke at det var en god ankerplass så vi gikk rett ut igjen og seilte videre 20nm til Hog Harbour utenfor et koselig lite resort.
Formen min var ikke helt på topp (mageproblemer) så jeg ble om bord mens de andre sjekket ut resortet og fikk en koselig prat med eieren som var en lokal lege.
Neste dag var formen min bedre og vi spaserte oss en tur til den berømte ”Champange Beach”  som var en fantastisk flott kritthvit sandstrand.  Litt spolert ble det da landeierne kom etter oss opp til flere ganger og ville ha penger av oss da  de trodde vi bodde på resortet.  Det viste seg at det var en lokal strid mellom landeierne om hvem som hadde rettighetene til stranden, for oss en litt lite konstruktiv måte å tjene penger på turistene – det hadde vært bedre om de hadde noe å selge oss – vi betalte ikke og badet heller ikke mye pga. dette så  vi tror de gjør seg selv en ”bjørnetjeneste” for stranden var tom for folk selv om den var nydelig.
Om kvelden spiste vi god buffet på resortet sammen med noen Franskmenn som hadde fødselsdagsselskap det var en livlig gjeng og vi ble også med på dansen.  Det var også en gjeng Australske misjonærer der, men de var så opptatt av å komme først til bordet at de enset ingen andre i sin ”marsj” og vi var målløse, men ikke veldig overrasket.

 

 

Port Stanly – The Maskylone – Port Vila, august 2012

Port Stanley er en av de største stedene og på Malakula, det finnes 3 resort her, bank,”restaurant”, internett, turistkontor, politi og museum.  Etter å ha søkt litt rundt i den store bukten fant vi tilslutt et godt beskyttet sted å sette anker, men det var selfølgelig langt til land så det ble et par lange og våte gummibåt turer.

Vi fikk vekslet litt penger og bestilt oss en tur for å besøke landsbyer og se “Big nambas” og “Small nambas” danse.
Vi tok oss også tid til å besøke byen beste og eneste restaurant – de hadde pulverkaffe og fersk kake.

 

 

 

Small Nambas og Big Nambas er de 2 stammene som lever på Malakula, Big Nambas var kjent som mer krigerisk enn Small Nabas.  Nambas kommer av størrelsen på beltet som holder penisen på plass, noen bildene vil illustrere dette.  Dansen er en stor del av deres kultur og den forteller historier fra hverdagen deres.  Det finnes krigsdanser, begravelse danser og danser som danses ved rituelle anledning – spesielt er det danser som blir danset når en ny høvding skal innsettes, da feirer landsbyen i flere dager til ende.

 

 

 

Her er litt av dansene vi fikk se, det var veldig kjekt å se på, musikken er store trommer (uthulte trestammer), og sjell rundt bena deres som lager flott rytmisk lyd.  

 

 

 

 

Her er litt flere stemningsbilder.

Etter dansen fikk vi se hvordan de laget mat, de bruker disse metodene delvis også idag.  Maten som vi fikk servert er den som de spiser til daglig.  Den har liten smak for salt og pepper eksisterer ikke i deres matlaging – lap lap er noe av de vanligste som serveres.  Det er revet kokusnøtt som er kokt i bambusrør og legges i kokusnøttmelk.  Det smakte litt kokusnøtt godt, men lite smak.

 

De viste oss også hvordan de laget tak til husene sine og hvordan de laget matter.  I tillegg viste de oss hvordan de kommuniserte med tegn i sanden.

 

 

 

 

 

 

 

 

Her sitter vi på stranden å spiser lap lap – en anderledes lunsj enn den vi er vant til, men sikkert vel så sundt. 

Etter maten og dansen ble det foto og vi takket for oss, det var en flott opplevelse.

 

  Jeg tror de lurer på hvor Nambaen er 🙂 eller……

 

 

Etter å ha besøkt Small Nabas gikk turen videre til Big Nambas, her ble vi også behørig ønsket velkommen av vår guide og fikk en fin tur gjennom landsbyen.  .

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Så ble vi vist ned til danse plassen og ble ønsket velkommen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi er veldig væravhengig siden vi skal mot den vanlige vindretningen når vi skal tilbake til Port Vila så vi følger med værmeldingene hele tiden.

Denne dagen var det motvind så ikke noe stas å seile sørover igjen, derfor ble dagen brukt til snorkling og vasking av vannlinje (som var blitt helt grønn). For en gangs skyld var det opplett og stjerneklart så etter middag utforskret vi hvilke stjerner som var over oss.  Matthew hadde eget program på telefonen som vi kunne peke mot stjernene så fikk vi navnet på dem – kult!

 

Så litt Vanuatu historie for de som er interessert.

Det finnes rester etter bosetting på Vanutu fra 1400FK, dette er bosettere som kom fra Papa New Guinea og Samoa.  Senere kom Polynesere med sine stor sjøkanoer.  En slik kano kunne ha med seg 50 mennesker, dyr, planter etc.

Overtro og spiritisme var vanlig og hvis noen forulykket var det alltid åndenes feil, selv idag er det endel overtro på Vanuatu.
I nord var mannens status knyttet opp i sermonielle hendelser, for hver sermoni fikk de høyrere status og kom nærmere til å bli landsbyen “cheif”.  Det er også idag en “chief” i landsbyene og det er en flere dagers fest når en ny “chief” skal innsettes.

Det var ofte stammekriger og de endte ofte med at 1-2 menn ble tatt til fange og senere spist under sermonielle hendelser.  Den andre landsbyen tok da hevn så det ble aldri noen slutt på disse stammekrigene.
I 1969 var siste gang mennesker ble dept og spist ved rituelle sermonier, det betyr at besteforeldrene til endel av de vi idag treffer i landsbyen har vært med å spist mennesker.

Kvinnene tok hånd om hagen og laget mat og det viktigste av alt – tok hånd om mannens griser.  Grisen ble sett på som mer verd en kvinnene og jo flere griser en mann hadde jo mer innflydelse og makt hadde han.

I 1606 og fremover kom det flere oppdagere til Vanuatu, Portugisere, Franskmenn og ikke minst James Cook som ga navn til noen av øyene, noen av navnene brukes også idag.
I 1825 oppdaget Europeerne “Sandal wood” trærne på Erromango og satte raskt opp handels ruter.  “Sandal wood” ble brukt til røkelse og spesielt Kina var et stort marked for dette.

Senere gjorde slavehandelen sitt inntog – det var behov for arbeidskraft til nikkel gruvene i New Caledonia og kokus plantasjene på Vest Samoa.  Hele landbyer ble lurt ombord på skipene med lovnad om byttehandle og senere stengt inne og kidnappet. Slavehandelen pågikk helt til 1913.

I mellomtiden hadde misjonærene også gjort sitt inntok på Vanuatu, her er mange forkjellige religion og opp til flere på en og samme øy.  Adventister og 7 dags hellige er det mest vanlige.
Med misjonærene kom også epidimiene, colera, meslinger, influensa, vannkopper etc. etc.  de hadde ingen motstandskraft for disse nye sykdommene så en forkjølelse kunne utrydde hele landsbyer.

Noen ganger føler vi at misjonærene har gjort mer galt en godt i Stillehavet – de  har ihvertfall tatt bort en god del av kulturen som de hadde på disse øyene og det syntes vi er veldig trist å se.  Religionen har fått en veldig strekt innpass her nede så deler av kulturarven er borte.

Det er folketellinger som sier at det har vært opp til 1 million mennesker på Vanuatu på tidlig 1900 århundre og den falt til 100.000 de neste 20 årene Aneityum og Erromango mistet 95% av befolkningen.
Vanuatu ble uavhengig 30. Juli 1980 og har nå et parlament i Port Vila som består av 50 medlemmer.  Statsministeren blir valgt av parlamentet for en 4 års periode.

Det må være nok historie og kultur for denne gangen.

Etter å ha vært et par dager i Port Stanley ble kursen satt sørover til øygruppen Maskylone som ligger helt sørøst på Malekula.

Etter å ha blitt vist rundt i landsbyen, drukket kava ombord med en av høvdingene og presten ble det kirke besøk for Sally, Matthew og Jan.  Senere på dagen brekker vi anker å går litt lenger ut i bukten for å se om vi kan få sett noen Dugonger (sjøkuer).

Etter kirkebesøket ble de invitert på landsby lunsj så de ble borte i 4 timer, jeg begynte en stund å lure på om de var havnet i den sorte gryte.

 

Igår kveld ble vi angrepet av flyvende maur, de var overalt både inne og ute – tusenvis, tilslutt måtte vi bare gi opp kampen å slukke alt lys og gå og legge oss det var helt utrolig og ikke noe behagelig.

Nå er vi på vei tilbake til Efate og motorseiler i laber bris og noe sjø, vil være framme mandag morgen lokal tid.

 

Hilsen Eli, Sally, Matthew og Jan

 

 

 

31. Juli 2012

Etter å ha sjekket ut, handlet fantastisk kjøtt og fransk ost og selfølgelig ny fiskestang – snelle, bar det avgårde ut revet rett før solnedgang.
Vaktsystemet har forbedret seg kraftig ombord etter at Sally og Matthew kom, vi har kun 3 timer på og 9 timer av så da går natten raskt for oss alle.

 

 

Så tidlig neste morgen hadde vi øya Malekula i sikte og 1 time senere gikk vi inn revet mot Port Sandwich og satte anker i en fantastisk godt beskyttet bukt.  Været har vært stor sett grått siden vi ankom Port Vila så det har ikke blitt noe bading eller snorkling.  Spesielt etter at vi kikket i guide boken og så at det hadde vært flere hai angrep her i bukten enn noen andre steder.

Så istendenfor å hoppe i vannet tok vi gummibåten til land for å møte de lokale og se om vi fant den lokale butikken.  Vi fikk en flott tur gjennom flere landsbyer og snakket med mange, de fleste snakker bedre fransk enn engelsk her.  Vi fant butikken etter ca. 1 km “Levis store” og lovet å komme å handle neste dag.  Vi kom tilbake til båten med 6 store grapefrukter og mange gode bilder av både barna og de voksne.

Her er et lite knippe av bildene fra landsbyene vi passerte langs veien, slik at dere kan få et lite intrykk over hvordan de bor.  Vi ble alle så begeistret over alle de flotte og smilende barna som alle roper Hallo når vi passerer.   Det er veldig mange barn i landsbyene og noen påstår at det er pga. all kava de drikke, da blir det store og sterke etterpå 🙂  Vi vet ikke helt om vi tror på dem.

 

.

 

 

Alle ønsker å bli tatt bilder av så vi lovte å skrive dem ut og ta dem med tilbake neste dag.

 

 

 

Torsdag var nok en grå dag og gutta startet monteringen av permanent internett antenne (Digital Yacht – wi-fi forsterker) noe de begge hadde gledet seg til.
Vi damer satte igang med litt matlaging, baking og rengjøring under dekk og printing av bilder som ble tatt dagen før.

Det er så kjekt å ha Sally ombord som er en kjempe god kokk og så kunnskapsrik når det gjelder råvarer.  Vi inspirerer hverandre og finner på nye oppskrifter sammen og gutta er fornøyd for de får masse god mat servert.  Det ble ingen tur til land denne dagen pga. regnet som bøttet ned hele ettermiddagen. 

Fredag var været like dårlig, men vi motet oss opp og tok gummibåten inn til landsbyen, i sekken hadde vi litt pasta til Noel (som hadde gitt oss alle grapefruktene) og bilder til barna som vi hadde tatt.  Veien, hvis en skal kalle det vei, var full av søle, men vi spaserte de 2km til landsbyen Lamap i regnet.

Var innom en stor Fransk katolsk skole og et par butikker som stort sett hadde kjeks i hyllene eller sure butikkdamer så vi ga opp søken etter brød.

Tilbake i den lokale landsbyen fikk vi en prat med Mary som vi visste hadde frukt og grønnsaker å selge oss, vi fikk papaya, sitroner, flotte små grønne paprika, lokal spinat og bønner.

Imorgen drar vi videre nordover for det er flere spennende ankerplasser på denne øya.  Kanskje får vi se lokal dans av “Big Nambas” eller “Small Nambas” som er de største folkegruppene på øya.  Navnet kommer fra størrelsen på mennenes “namba” (penis beskyttelse).  Vil skrive mer om deres historie og tradisjoner i neste reisebrev.

Selv om været ikke er det beste får vi mange flotte opplevelser og føler oss veldig priviligert som for lov å bli kjent med deres kultur og ikke minst prate med dem.  De er litt mer reservert enn innbyggerne på Fiji, men når du starter å prate med dem åpner de seg og er veldig gjestfri og imøtekommende mot oss.

For oss var Vanuatu ikke en gang på kartet når vi forlot Norge, men idag er det absolutt virkelig for oss og veldig spesielt.  Det er vanskelig å beskrive våre opplevelser her, denne verden er så anderledes enn noe av det vi har opplevd tidligere på turen vår.  Det er som å gå minst 100 år tilbake i tid på landsbygden i Norge.

Det første som vanligvis møter oss er et par menn i uterigger kanoer som vil prate med oss eller bytte til seg noen fiskekroker, T-skjorter , tau e.l.

Når vi kommer inn i de små landsbyene og møter menneskene som lever der og snakker med dem er det en ny verden som åpner seg for oss.  Her bor de i stråhytter, koker  maten på gruen lever av det naturen gir dem og det er faktisk ganske mye.  Papaya, bananer, sitroner, grapefrukt, mango og lime vokser overalt og de dyrker forskjellige rotfrukter, kål/spinat, paprika, bønner selv i sine små kjøkkenhager for ikke snakke om kokusnøtter.  Det er store kokusnøtt plantasjer på de største øyene.   Det ser ut som de lever godt og sunt, vi ser ingen tykke mennesker – tennene til barna er kritthvite.
Inntektskilden deres er Copra (kokusnøtter) de får 1800kr for et tonn tørket kokusnøtt kjøtt og det er faktisk ganske mye arbeid og samle kokusnøtter for så å rense og skrelle og tørke de.  For oss virker det som om landsbyen deler på innteken fra Copra og bruker det til en felles landsby bil, “sykestue” med en sykepleier etc. til felles skapet.

Hver familie har 2-3 stråhytter en for å sove i, en for å samles i og spise i og en som brukes som kjøkken.  De fleste landsbyene har ingen strøm ikke “sykestua” heller, så etter at det er mørkt er det liten eller ingen aktivitet.  Vi har ikke sett noen lamper eller stearinlys – mulig det finnes, men landsbyene ser ganske mørk ut når vi ser dem fra båten.   T-skjorte og shorts er hovedantrekket og det er sjelden de er rene og hele.  Når det regner drar de armene inn under T-skjorten for å holde seg varm.

Det er faktisk ikke mulig å beskrive – det må oppleves, når bildene kommer blir det muligens lettere å se hva jeg prøver å beskrive.

 

 

 

Vi fikk en utrolig flott opplevelse når vi ankom stranden i bukten Banam Bay, det kom 8-10 små gutter løpende mot oss (de fleste uten klær).  Glade, smilende og nysjerrige kikket de på disse hvite menneskene som ankom, de var ikke sjenert – ville leie oss og synge for oss.  Bestefaren deres kom bort med en liten på armen og slo av en prat, han fortalte oss om landsbyene på øya, skolen og butikken.

Dagen etter var grå og våt så vi slappet av, Jan og Matthew forsatte på monteringen av wi-fi systemet.  Neste dag ble ankeret tatt og kursen satt nordover mot Port Stanley.  Vi motorseilte ut av revet og fikk napp på kroken umiddelbart så en “Blue marlyn” mye mindre enn den vi hadde på tidligere, men også denne slapp unna.  Et par timer senere hadde vi på nytt napp på kroken og denne gangen kunne vi dra opp en 6,5kg. Dorado.  Så det ble steikt fisk til lunsj og kjempegode fiskekaker til middag.

Port Stanley er en av de største stedene og på Malekula, det finnes 3 resort her, bank,”restaurant”, internett, turistkontor, politi og museum.  Etter å ha søkt litt rundt i den store bukten fant vi tilslutt et godt beskyttet sted å sette anker, men det var selfølgelig langt til land så det ble et par lange og våte gummibåt turer, men vel verd hver en tur.

 

Her er litt flere bilder fra livet i og rundt landsbyene på Malekula.

 

 

 

 

 

Port Resolution,Tanna –  Port Vila, Efate- 24-29 Juli 2012

Et av de første synene som møter deg på Tanna er fiskerne i sine utrigger kanoer, det er alltid noen fiskere i bukten for å fiske sin middag eller for å tilby sine varer som ofte er fisk, hummer, frukt eller grønnsaker.  Eller for å lade sine mobiltelefoner om bord i en av båtene –  alle har en mobiltelefon, men strøm er det lite av i landsbyen så alt som må lades havner om bord i båtene som er på besøk.

En annen kjent sikkelse på Tanna er Stanley som er ansvarlig for kontakten mellom båtene og i tillegg administrer de 4 bilene som finnes i landsbyen.  Port Resolution ligger på øst siden, mens ”hovedstaden” Lenakel ligger på vest siden hvor flyplassen ligger .  Lenakel har veldig dårlige havneforhold så derfor var det ikke aktuelt for oss å gå der for å hente våre gjester og kjære venner Sally og Matthew som skulle ankomme Lenakel onsdag ettermiddag. Så vår første jobb var å finne transport for dem fra Lenakel til Port Resolution.  Transport fra Lenakel skjer med en av landsbyens biler som er 4 hjuls ”trucker”  og det er helt nødvendig for veiene (hvis en kan kalle dem det), heller stier, steiner, sølepytter, lavamudder.  Turen tar mellom 1,5 til 2,5 time utfra forholdene.  Vi var advart på forhånd av Brandy og Mark på Restless at de anså det som en liten riskio å kjøre bil når det var regnvær, så jeg var i utgangspunktet skeptisk.

Etter å ha snakket med Stanley, ladet mobiltelefonen og DVD spilleren hans, tok vi oss en tur inn til landsbyen for å se oss litt rundt.  Det første som møtte oss når vi kom opp bakken var en smilende eldre dame som kunne fortelle at hun var Port Resolutions frivillige sykepleier og hadde ansvaret for den lille klinikken som lå rett ved veien.    Landsbyen var lagt rundt en stor åpen plass og det var velstelt og flott beplantet i hagene rundt stråhusene – veldig fint, men dog så forskjellig fra vår verden og igjen gjestfrie og imøtekommende.  Vi var nå kommet til en helt ny verden for oss, der de fleste bor i stråhytter uten strøm, kun med noen få matter på gulvet og når huset begynner å bli gammle og lekker bygger de seg et nytt.  Noen hadde bygget seg betonghus, men de var ikke i flertall.

Været var blitt litt grått og det var litt regn i luften så vi søkte ly på øya’s ”coffe shop”, der fikk vi servert nydelig Tanna kaffe.  Der traff vi gutta på ”Almost Paradise” som vi tidligere hadde møtt på Anatom og ble invitert på biltur sammen med dem i en av landsbyens 4 biler.  Jan sa selfølgelig ja med det samme og da måtte jeg jo følge med selv om jeg var veldig skeptisk for det vår vått og grått og jeg hadde i tankene advarselen fra Brandy og Mark.  Heldigvis ble jeg sittende bak og så bare delvis ”veien” eller stien som jeg heller vil kalle det.  Verken Jan eller jeg har noen gang kjørt på slike ”veier” , men sjåføren var forsiktig og snirklet seg fram mellom 5-10km i timen for det var ikke mulig å kjøre noe fortere.

Etter en time kom vi til landbyen ”White sands”, vi ble motatt av landsby høvdingen og fikk historien om John From.  Ut fra det vi forsto var han deres gud og for å forenkle historien kan en vel egentlig sammenligne han med vår Jesus, de ventet på at han skulle komme tilbake og frelse dem sagt på en veldig forenklet måte.  Vi ble vist rundt i landsbyen av sønnen til høvdingen og det var en stor landsby med rundt 600 mennesker men den var ikke så koselig som den i Port Resolution, men det var rent og ryddig der. Vi fant ut at det nok var flere griser der en innbyggere for de føk rundt overalt sammen med høns og hunder som jaget dem.

 

 

Tilbake i båten kunne vi konstantere at den var dekket med et par mm med aske og siden vinden fremdeles kom fra vest pøste den over oss var det bare å stenge lukene å vente på at vinden skulle snu det var ingen hensikt å gjøre noe i det hele tatt for å få det bort for det kom like fort om bord igjen.
Neste morgen hadde vinden heldigvis snudd og himmelen over oss hadde en snev av blå farge så Jan brukte hele dagen på å spyle båten utvendig mens jeg tok inni.  Asken hadde masse sand i seg så etter å først ha vasket med saltvann måtte vi spyle med ferskvann, vi fikk muligens bort halvparten.

Skjøter, trekk, gummibåt, hengsler  – alt var dekket av lava sand/aske.
Vulkanen Mt. Yasur  var høyst aktiv og vi hørte hvor den buldret og kokte opp i fjellet over oss, litt skummelt og veldig spennende.  Varme kilder rant ned fra fjellene og vi kunne se hvor det kokte og boblet på stranden bortenfor båten.

Etter å ha snakket med Sally og Matthew som nå var ankommet Lenakel gjorde vi istand fisken som vi hadde fått på kroken på turen og satt spendt å ventet på våre gjester.  Det var begynt å regne igjen så vi var spente på hvordan veiene var og telefonen kom etter 1 time at de var forsinket pga. at flere biler hadde satt seg fast i lava gjørmen, men det gikk tilslutt bra og vi fikk dem om bord ut på kvelden.
Etter å ha spist et godt måltid og pratet en masse gikk vi til sengs rundt midnatt og det må være ny rekord – det var 12 år siden vi traff dem sist og vi hadde litt å ta igjen.
Neste dag tok vi en tur på stranden, besøkte kaffehuset og gjorde oss istand for den virkelig turen til Mt. Yasur sammen med 12 andre ”yatees”.  Trucken var lastet til randen 7 inne og resten ute på lasteplanen og det tok oss en time før vi sto ved bunnen av vulkanen som buldret over oss.
Det er umulig å beskrive følelsen av å stå oppe på krateret og se å høre vuklanen som spruter og bulder under beina dine.  Forhåpentligvis vil bildet på hjemmesiden si litt om hvordan det var, spesielt etter at det ble mørkt kunne vi se den glødende lavaen som sprutet opp fra krateret sammen med lyden når den ventilerte – utrolig vakkert.

Neste morgen etter å ha vasket masten og skinnen noenlunde fri for aske satt vi kursen mot hovedstaden på Vanuatu – Port Vila.
Seilene ble satt og vi hadde god fart mot målet – Jan satte ut fiskestangen og jeg gikk fram på dekk for å få litt ”kvalitetstid” for meg selv sammen med en god bok.
Men den gang ei, etter 3o min. hvinte det i snellen og mens Jan og Matthew kjempet med fisken måtte Sally og meg prøve å få stoppet båten.  Vi skjønte fort at dette muligens var en for stor fisk for oss, men som den fisker skipperen er var det vanskelig å gi opp kampen.  Etter 30min. kamp innså vi at vi måtte droppe storseilet og bruke motoren for å hjelpe til og etter å ha kjørt i 1 times tid med motor etter den knakk fiskestangen og vi satt igjen med kun snellen og snøret.  Vi hadde sett fisken hoppe et par ganger i sjøen bak oss og så at det var en stor sverdfisk (70-100kg) veldig vanskelig å bedømme, men det var ikke mulig å få inn fiskesnøret mer enn et par m om gangen.  Etter at stangen knakk var det vanskelig å få snøret inn, mens skipperen dro snøret inn for hand opererte Matthew snellen men like fort hadde fisken kjørt ut et par 100 meter av snøret igjen.  Jeg antydet forsiktig at den muligens var så stor at vi ikke ville få den om bord og at vi heller skulle kutter snøret, men det var ikke snakk om – det var det dummeste skipperen hadde hørt på lenge.  Uansett etter vel 2 timer røk snøret og vi satt igjen med 1/4 fiskestang og ingen fisk, men uansett en utrolig opplevelse og en god fiskehistorie.  Resten av turen mot Port Vila var begivenhetsløs sammenlignet med alt vi hadde opplevd.

Tidlig lørdag morgen gikk vi inn revet mot Port Vila etter en rolig natt med fullmånen som veiviser.

Marina “Yachting World” ligger godt beskyttet innerst i bayen, de har en kai du kan fortøy mot og bøyene, vi våget ikke å gå inn til bøyene for da må vi under kraftspennent som på kartene har har litt varierende høyde.  Bøkene sier alt fra 24-27 meter så vi valgte å legge oss inn mot kaien istendenfor.  Mye pga. at forrige uke hørte vi at en 61 fot Oyster gikk på dem og måtte ut med 9.000 dollar i reparasjonskostnader.

Vi har de siste ukene hatt jevnlig kontakt med våre gode venner Brandy og Mark for mulig å treffe dem her og vi klarte det akkurat, de hadde allerede sjekket ut, men siden de hørte vi kom ble de en dag lenger.  Vi var så glade for å se dem, vi traff dem første gang i Chile i 2010 og har siden truffet dem både på Tonga og New Zealand.  De var også ombord og feiret jul med oss ifjor og vi trives godt i hverandres selskap.

Derfor passet det helt perfekt å feire vårt sølvbryllup sammen med dem og Sally og Matthew som også giftet seg samme året som oss, vi var deres forlovere.

Brandy og Mark kom ombord og fikk fiskehistorien til Jan som vi andre hadde hørt for n.te… gang.
Vi fikk høre om deres opplevelse og planer videre mens vi koste oss sammen med god mat, fransk årgangsvin (96) og selfølgelig champagne som Sally og Matthew hadde med.

Vi kunne ikke fått en bedre feiring av et godt og langt ekteskap/vennskap og det til og med på den turen vi gjennom alle disse årene har sett fram til. Vel nok romantikk for denne gangen – det kommer dager etter dette.

Port Vila er en travel liten by med en hovedgate som består av masse tax free butikker og noen lokale håndtverks butikker, for ikke å snakke om et fantastisk flott fransk supermarked med et utvalgt som vi ikke har sett siden vi forlot New Zealand.  De er veldig nær knyttet til Frankrike her og de fleste snakker bedre fransk enn engelsk.

Her vil det bli supert å proviantere før vi drar videre mot Solomon og PNG.

Vi må bli her til tirsdag for å gjøre resten av innsjekkingen før vi kan dra for å utforske Vanuatu videre sammen med våre gjester.