Sail with Jenny in the fjords of Norway

På vei til Palau – Desember 2012
Rett før solnedgang 11 desember, seilte vi ut av passet fra Yap etter vel 14 dagers opphold, litt mer enn forventet, men ok. Vi er nå på vei mot Palau som skal være et nytt lite dykkerparadis på vår vei mot Filippinene. Det skal være mer “folksomt” på Palau og en god del mer båter enn hva vi har opplevd tidligere i Micronesia. Det er vel 260nm til Palau så derfor valgte vi å starte på ettermiddagen slik at vi er sikker på å komme inn i dagslyset. Kanalen inn i revet er ikke lov å gå i etter mørket. Og det er nok ikke den eneste regelen på dette stedet, som virker veldig regulert.

Vi har hatt kontakt med “Sams tours” som håndterer seilbåter og fått en lang liste over div. ting som krever alt fra innklarering, ankring og en masse div. skatter å betale. Det som har uroet oss mest er at det står at “agriculture” kan ta det de mener av kjøtt som er “mistenkelig” for dem, altså ingen regler kun det de måtte finne på i øyeblikket og spesielt hvis de er veldig sulten på kjøtt…..

Vi får en hel armada med “offisielle” innsjekkingsmyndigheter om bord (6 i tallet) og alle skal ha sin del av kaka, så det blir nok litt å betale. Det er skatter på det meste (seilskatt, ankerskatt, vannskatt, boss skatt, fiskeskatt etc. etc. ) De skal til og med ha skatt for å håndtere tauene dine når du kommer til kai for å sjekke inn. Det er faktisk den eneste gangen vi har tenkt på å gjemme bort kjøttet i frysen, noe jeg tror nok vi vil gjøre før vi sjekker inn. Vel nok om dette, vi er i hvert fall forberedt på hva som venter oss.

Vi har hatt nydelig vær, men lite vind så det har blitt en god del motor.  Akkurat nå har vi det bra og seiler med fin vind. Det er 2. natten underveis og vi gleder oss til å få satt anker i morgen etter at alt styret med innklarering er unnagjort.
Da kan vi starte advent og julefeiring selv om det er 30 grader og steikende sol.

Vi har hatt diverse småproblemer med utstyr i det siste, generatoren sliter vi fremdeles med. Sjøvannspumpen på generatoren lekker som en sil og den går seg for varm, vi har fisket ut noen stykker fra en gammel impeller og rengjort sjøvannsfilteret, men det ser ikke ut som vi har fått alt ut for den stopper på temperatur. Watermakeren går i stå med jevne mellomrom, men det begynner vi etter hvert å bli vant til så det er ikke noe å snakke om lenger.

Ellers knakk vi en seil spile i morges når vi skulle ta opp seilet, det er så mye tau framme ved masten nå etter at vi fikk satt inn det 3.revet at det er vanskelig å holde styr på alt. Et tau kom under vinsjen framme og det ble for store “motkrefter” så spilen brakk, vi må se om vi kan få ordnet den med epoxy når vi kommer fram. Det er langt til nærmeste seilmaker og sikkert veldig dyrt å få sendt en 8m lang spile fra New Zealand eller Australia. Akk ja, det er nok å henge fingrene i når det gjelder vedlikehold og ikke minst reparasjoner. Det kommer vi nok ikke til å savne når vi er tilbake i “gamlelandet”, men sikkert mye annet.

For eksempel den flotte stjernehimmelen som er over meg og båten som duver fint i sjøen, varme tropenetter og nye steder og opplevelser som møter deg bak neste “sving”.  Da er det meste av vedlikehold og byråkratiske myndigheter glemt.

Tidlig torsdag 13 desember kom Palau opp av havet, solen var på vei opp og vi var spente på hva som ville møte oss mht. innsjekking etc.  En stor frysebag med kjøtt ble gjemt bort ved siden av generatoren, men til ingen nytte.
Innsjekking gikk smertefritt med x antall myndigheter om bord, ingen problem verken med mat eller drikke. Ble kvitt litt penger til diverse myndigheter og 20 dollar for at en mann skulle ta trossene for oss, de nektet meg å komme på land på kaien selv om det var fullt mulig. Etter innsjekk gikk vi inn til Royal Belau Yacht Club og ble godt tatt imot og tilvist en fortøyningsbøye som vi kan ha inntil eieren kommer tilbake, og det vet ingen så vi får se når vi må flytte. Etter at spilen i storseilet var tatt ut, seiltrekk og solseil var satt opp gikk vi oss en lang spasertur inn til byen for å se om vi kunne finne reservedeler til generator (som vanlig). Vi fant de jernvarebutikkene som var på stedet, men ikke det vi skulle ha, solen steikte så vi ente opp med å ta taxi tilbake til yacht havnen.

Det ligger ca. 20 båter her halvparten er det folk om bord i (mest amerikanere) for dette stedet er “halveis” amerikansk. Det handles i dollar og de får en masse u-hjelp fra USA pga. deres strategiske beliggenhet mot Kina.

Det er et flott og inkluderende miljø på yacht klubben som er en del av Sam’s Tour som også er det største dykker senteret her på Palau, alt går i dykking og snorkling.

Det er en liten bar/restaurant på kaien hvor alle samles om kvelden for “happy hour” og en god prat. Vi har blitt godt kjent med Andreas og Nana (fra Tyskalnd) som sjekket inn samtidig med oss, det viser seg også at de skal samme veien mot Singapore og det er jo kjekt. Nå må vi bli kjent med Palau hvor vi skal feiere jul – julebrev og hilsen kommer i neste uke.

Det er fredag 14. desember og vi har startet forberedelsene til jul, vi har kjøpt oss et lite lammelår som vi har saltet godt og “tørker” i frysen.
Vi sliter fremdeles masse med generatoren og jobber litt hver dag med det.  Idag er det spesielt viktig at den fungerer for vi har invitert til julebakst ombord – Nana og Andreas og Amy og Roger kommer for å bake pepperkaker med oss.

Dagen etter tok vi en tur i “Lilli” (gummibåten) for å se oss litt rundt, vi besøker et lite men flott akvarie som viser lokale fisker og et par krokodiller.  Interessant og se hva som er i havet utenfor Palau, spesielt Nautilus skjellet er veldig spesielt og vi har ikke sett det noen andre steder enn her.
Vi snakker med Benedikte og hører at hun har koselig familie julebesøk i det nye huset, og kjenner at akkurat nå skulle vi gjerne vært sammen med dem.

Resten av uken går i juleforberedelser, litt juleshopping og vasking av båt og klær.
Lillejulaften pyter vi Jenny med lys og får en masse problemer med at ledningene ryker  og må opp i masten for å hente fallet ned igjen, så det blir litt usj.. og æsj.. + noen andre ord som ikke kan skrives ned.
Vi skyper med Geir og familie i Stavanger og forbereder julaften sammen med Astrid og Phil (som vi traff på Vanuatu), Nana og Andreas (som vi traff her i Palau) og vi får en koslig kveld med “pinnekjøtt”, svineribbe og riskrem som danske Astrid har laget.  1. juledag ble rolig helt til vi dro til Nana og Andreas for å spise Russisk julemat og det endte opp med masse god mat og mye Kalashnikov vodka til middag som vi kjente godt dagen etterpå også.

26. desember går vi å søker crusing permit for “The rock islands”  som er endel av Palau og er berømt for sin fine, spesielle og flotte natur – stor “rock” med øyer overalt og masse korallrev og passe seg for – i tillegg til dårlige eller ingen kart.
Ut på ettermiddage setter vi seil og drar sammen med Nana og Andreas ombord til “rock islands” for å snorkle, bade og kose oss.  I 17.00 tiden setter vi anker og spiser middag under fullmånen – og tenker atter en gang på hvor heldig vi er som får lov til å oppleve dette.   Vi farter litt rundt omkring i “The rock” island i et par dager før vi setter kursen tilbake til Palau Yacht Klubb hvor vi setter anker (for fortøyningsbøyen vår var opptatt).

Nyttårsaften jobber vi båt og spiser god middag ombord på Sofia (Astrid og Phil) i 22. tiden går vi bort til Palau Royal Hotell og teller ned til nytt år sammen med Nana og Andreas, Astrid og Phil og en haug av kinesere som har “overtatt” hotellet.

Det nye året feirer vi med mer vedlikehold, rydding, vasking og diverse problemer med generatoren.
Nana og Andreas drar videre mot Philippinene allerede 3. januar også vi starter forberedelsene for turen mot Filippinene.  Vi snakker med Nana og Andreas hver dag på kortbølgeradioen og hører at de har flott vind og god seilas.

07 Januar sjekker vi væremeldingen på nytt og bestemmer oss for å dra og får en hektisk dag med utsjekk og klargjøring av båt før vi i 16.00 tiden letter anker å setter kursen ut av passet.

 Super Tyfonen Bopha

Etter at ankeret vårt var satt i Colonia-Yap state har alt dreiet seg om Bopha.  Det har vært 6 lange dager, muligens de lengste vi har hatt siden vi dro fra Norge.

 Vi har lært mye om Tyfoner og en del om oss selv også.

En av tingene er at de er vanskelig å predikere før de har fått litt fart, over 10knop.  Vi har også sett at det er lurt å ”ha litt is i magen” for prognosene er ikke noen fasit for hvor de vil ende opp.

I tillegg til bekymringer rundt Tyfonen har vi hatt problemer med ”skitten” diesel og generator som ikke har fungert godt, så vi har hatt litt å tenke på.

Ut over dette har vi ikke gjort noe annet enn å laste ned oppdateringer (hver 6 time) og gått på Tyfon ”happy hour” i baren på Manta Ray Resort, hvor eieren Bill er fantastisk gjestfri og hjelpsom.

Her her mannskapet på Colombus (Trish og Fitz) og mannskapet på Secound Jump (Mike og Hoe) sammen med oss for å diskutere vær prognoser og fått litt svart humor inn i hverdagen.

Onsdag 28 fikk den navn og var kun en tropisk storm kategori 0, men de som kjenner litt til dette sier at når den først har fått navn er den verd å begynne å følge med den, og siden har vi ikke gjort annet.

Ut fra historisk perspektiv har Yap flere ganger blitt truffet av Tyfoner så det var mange bekymrede mennesker på Telecom senteret i Yap når vi onsdag gikk opp for å kjøpe internett kort, etter at vi hadde blitt sjekket inn.

De tok passene våre og for sikkerhets skyld sa havnekapteinen at vi måtte dra når stormen kom for han måtte ha alle ut av havnen. 

Prognosene hele onsdagen viste at den ville komme veldig nær oss, så allerede torsdag dro vi ut med Jenny sammen med mannskapet på Secound Jump og Fitz på Colombus  for å finne oss et godt ”hurrican hole”.  Vi fant en trang ”fjord” med litt fjell rundt og lite korallhoder så da var planen klart.  Vi diskuterte også om vi skulle seile til Palau for de har nesten aldri blitt truffet av en Tyfon tidligere.

Ut på ettermiddagen kom det mekanikere om bord fra Manta Ray Resort for å hjelpe oss med generatoren som på det tidspunktet ikke ville starte i det hele tatt.

Etter et par timers søking fant de et par feil og fikk start på den, men den er fremdeles ikke friskmeldt, så nå er vi blitt veldig ”gnitne” på strømmen.

 Torsdag 29 tok Bopha en kraftig tur sørover som for oss var et positivt tegn for prognosene viste den lenger fra oss enn tidligere, men samtidig betyr det at noen andre vil få mer vind.  Palau (hvor vi har planer om å feiere jul) ble et mer direkte mål.

Siden torsdag har prognosene variert en del og den har definitivt begynt å røre på seg i mer nord-vestlig retning igjen, men det har sett bedre ut for oss.

Så for hver oppdatering føler vi oss tryggere, den har imidlertid gått mye senere enn forventet så den kommer ikke til å passere oss før søndag formiddagen.  De første prognosene sa fredag-lørdag.

Torsdag etter at prognosene hadde gått sørover med Bopha bestemte Secound Jump seg til å seile nordover, som også var den retningen de skulle  – Okinava i Japan.  Vi tok farvel med dem ut på ettermiddagen og gav dem youghurt og fikk guide boken om Palau av dem.    I mellomtiden hadde det kommet inn en stor motorbåt i havnen ”Mahya” som hadde vært på grunn på et korallrev.  Vi traff eieren senere på kvelden på ”Happy hour” og fikk historien. 

 Fredag 30 kl. 13.00 etter den siste værprognosen bestemte vi oss sammen med mannskapet på Columbus til å flytte oss til vårt ”hurricane hole” for å være på den sikre siden og for å unngå for mye sjø og vind.  For vind ville det komme selv om den nå var prognostisert å passere 200nm sørvest for oss.  Den var også begynt å kurve i nord vest retning igjen så fremdeles var vi innenfor det potensielle ”target” området.  Den har også fått kategori 4 med vind opp til 160 knop og det er ganske formidabelt, så vi kjenner det litt i magen hver gang vi henter ned en ny oppdatering og det er litt vanskelig å få sove om natten.

Fitz tok seg en tur på land for å snakke med de lokale og ”damen” i butikken var ikke veldig happy med at vi hadde ankret opp i hennes ”bay”.  Fitz som ikke er verden største diplomat ba om å få snakke med høvdingen og sa også til henne at her blir vi til Bopha har passert – og ferdig med det.

 Etter å ha satt anker 3 ganger var vi tilslutt fornøyd med vår plass så vi tok gummibåten og dro inn til byen for å søke etter oppdateringer på nettet.  Vi var nesten alene på Manta Ray Resort, men pga. at det var så mange korallhoder på veien bestemte vi oss til å gå tilbake før mørket senket seg så det ble ikke noen oppdatert informasjon å hente.

Vi ble inviterte om bord på Colombus om kvelden og hadde det hyggelig sammen med dem og deres 2 katter som mer eller mindre er født om bord.  Trish og Fits har seilt i dette området de siste 16 årene så de har mye erfaring med Tyfoner så vi prøver å høste lærdom fra ham og i tillegg kjenner de veldig godt til Philippinene så vi får kart, bøker og tips hver gang vi treffes.

 Lørdag 01 klarte vi få koblet oss på internett – takket være den nye antennen som vi har installert, og siden har vi klart å holde oss oppdatert uten å måtte dra inn til byen som er ca. 2km unna.  Vi føler oss tryggere for hver time som går når vi ser at Bopha ikke har fått en mer nordligere kurs.  Vi har også jevnlig kontakt med Benedikte på telefonen, hun er den hjemme som nok er mest bekymret for oss.

Det som er litt ”vondt” er at det ser fremdeles ut som Palau er direkte ”target” så vi tenker mye på alle seilbåtene som er der og håper at de har seilt sørover (noe jeg tror vi nok ville ha gjort).

 I dag (første søndag i advent) har den passert oss og vi har en god del vind, men føler oss mye mer sikker på at den ikke vil treffe oss og det føles godt, samtidig som vi er veldig bekymret for alle som er i Palau hvor den vil treffe i løpet av natten med ”gust” opp i 160knop og vi ser nå at den er blitt en Super Tyfon.

Nå er klokken blitt 17.00 og det er snart solnedgang, vi har akkurat hørt på radioen at guvenøren på Yap ikke er lenger ”a potitensial hit” så alle butikker og offentlige kontorer vil være åpen fra i morgen.

Livet har derfor gått tilbake til normalen igjen på Jenny så nå er det ingen unnskyldninger for å ikke jobbe både med studier og med generator.

I morgen er planen å feiere med en felles Tyfon middag sammen med mannskapet på Colombus.  I dag har det blåst sånn at ingen av oss har forlatt båtene våre, men nå skal vi to feiere med en liten ankerdram før middag – vi har vært et team denne gangen også.

Nå er vi blitt alene   igjen, Columbus har seilt videre mot Filippinene og vi har tatt oss tid til litt sight seeing med bsøk i den største Steinbanken på øya, i Museet og hos noen som også her bygger kanoer. se bildene

Hilsen fra et lettet mannskap om bord på Jenny, vi var de heldige denne gangen.

Ønsker dere alle hjemme en god advent – vi savner dere masse, men har det bra.

 Kort stopp i Ifalik underveis til Yap

 Etter at vi forlot Lamotrek satte vi kursen mot Ifalik som er et atoll på veien mot Yap.   Yap er at av de store stedene i Micronesia, her må vi sjekke inn og egentlig seile til før man besøker de andre atollene, så vi er litt usikker på om vi skal si at vi har vært både på Kapingamaringi, Lamotrek og Ifalik så vi får føle litt på stemningen.

 Det var kun 17 timers seilas fra Lamotrek til Ifalik så vi var framme neste morgen.  Revet var mye vanskeligere å komme inn i og solen var ikke kommet ordentlig opp så vi var glad når vi så en kano som kom mot oss.  Om bord var Johnson og han ønsket oss velkommen til øya og det lovet godt.  Han kom om bord og ”guidet” oss inn i lagunen, som var som vanlig fantastisk flott med hvite sandstrender og blått vann.

 Etter å ha fått solseilet opp og trekket på storseilet, tok vi gummibåten til land for å hilse på høvdingen.  Landsbyen var veldig velorganisert og høvdingen hyggelig, men det var noe som ikke stemte for oss denne gangen.  Vi betalte 50 dollar for å ankre opp og fikk kun en masse spørsmål tilbake om vi hadde sigaretter, kaffe etc. Jan dro ut igjen i båten for å hente dem, mens jeg ble igjen med høvdingen.  Han fortalte at vi måtte låse båten og ikke la noen komme om bord for det var en del unge gutter som ikke var til å stole på, selv ville han gjerne komme om bord senere å få med seg litt snop til barnebarnet sitt.

Når han fikk sigarettene åpnet han pakken og tok ut to og to som han kastet ut på gresset foran oss og så kom mennene som hadde samlet seg ca 10 meter fra oss krypende ut på gresset for hente sigarettene. Krypingen er for å vise sin underdanighet til høvdingen.

Han kom senere og besøkte oss med kanoen sin og fikk litt boller som han slukte og ba om mer til å ta med seg hjem.  I tillegg spurte han om han kunne få blomsterkransene som vi hadde fått på Lamotrek og når han dro var vi begge lettet, her kommer vi nok ikke til å bli lenge.  Det var tydelig at denne høvdingen var veldig spesiell og ikke nødvendigvis hadde kontroll med folkene sine.  Høvdingen fortalte at han hadde forbudt dem å drikke Tuba for det ble så mye fyll og spetakkel med de unge guttene.  Så vi regnet med at det var et ”black market” ute og gikk. 

Etter dette ble vi litt mer på vakt, men klarte ikke å få med oss helt hvordan forholdene var da vi spaserte litt i landsbyen og det var kun noen få som tok direkte kontakt med oss. 

Imens hadde mannskapet på Colombus kommet inn i lagunen og hatt sin obligatoriske samtale med høvdingen og vi pratet litt med dem og de følte det samme som oss, at det var noe som ikke stemte.  Han hadde også spurt dem etter sigaretter og når de sa at de ikke hadde ble de bedt om å gå om bord å sjekke grundigere.

Om kvelden hadde vi Trish og Fitz over for å spise resten av kokosnøtt krabbene som jeg hadde laget lasagne av og hadde en koselig kveld med dem, så det ble egentlig det kjekkeste på Ifalik.

 Neste morgen dro Colombus videre og vi fikk besøk av høvdingen som ville ha kaffe, Jan var opptatt med vedlikehold på generatoren så han ble heldigvis ikke lenge, men lovte at han skulle kommet tilbake på ettermiddagen med kokosnøtter til oss.

Vi gjorde ferdig generator jobben og dro for å bade og fikk en time i sjøen og det føltes godt. Kl. 16.00 brakk vi anker og satte kursen mot Yap, vi så ingenting til høvdingen og kokosnøttene.   Det slo oss igjen at det var merkelig hvor forskjellige disse to atollene var, selv om de var så nært hverandre og tydeligvis hadde god kontakt med hverandre. Høvdingen på Lamotrek var fra samme klan som høvdingen på Ifalik, men de styrte nok sine ”kongeriker” forskjellig.  Lamotrek der alle ville snakket med deg og vi ble tilbudt mat og kokusnøtter overalt og så dette.  Ja så fikk vi oppleve det også …….

Nå er første natten gått og vi har hatt god fart mot målet, vinden har vært stabil så vi regner med å komme fram fort.

Vi gleder oss til å få internett å kunne skype med de hjemme, vi savner dem alle veldig.  Dagen har gått til soving og litt spising som er det vanlige første dagen underveis, vi har så pass god bør at vi regner med å være inne allerede i morgen ettermiddag, så det blir muligens kun en nattevakt igjen og godt er det.

Colombus passerte vi i morges så nå er de bak oss, men vi treffes nok igjen på Yap før de drar videre til Filippinene når vi setter kursen mot Palau.

Dagen har vært varm med urolig sjø og masse vind, vi har hatt mellom 8,5-10 knop lange stunder så vi satt ny døgnrekord 207nm.  Ved vaktskifte kl. 01.00 tok vi et nytt rev for det kom en kraftig regnbyge.  Nå er kl. 03.00 og vinden er mindre så jeg må nok muligens vekke skipperen for å få satt litt mer seil utover natten.  Vi ønsker å være inne i morgen før mørket kommer og nå er farten for liten til det, jeg får vente litt å se hva som skjer når regnbygen (som jeg ser på radaren) treffer oss.

Det ble heldigvis ikke nødvendig å forstyrre skipperen i sin skjønnhets søvn, vinden ble mer stabil og han kunne stå opp med solen.

Nå har vi 40nm mil igjen til Yap og har en ETA på rundt kl. 18.00 det holder akkurat før solnedgang.

Vi ser nå frem til vel en uke i Yap med litt sightseeing, masse internett og studier som det har blitt lite med i det siste.

I det solen gikk ned entret vi kanalen inn til Yap og etter litt om og men (for nt… gang kastet jeg båndet som vi binder storseilet med på havet) – skipperen veldig oppgitt.

Tirsdag 27.11 ble ankeret satt kl. 18.30 i Colonia – Yap deilig – deilig – deilig… flatt vann.  Her ligger også en Amerikansk båt som heter Second Jump.

Etter en liten prat med dem innser vi at mørke skyer truer i det fjerne, tyfonen Bopha er på vei mot oss og vil passere veldig nært lørdag eller søndag.  Secound Jump vurderer å seile sørover (selv om de egentlig skal nordover), men vil se det an til neste dag.

Lamotrek – Micronesia

6 spennende dager i Lamotrek med mange minner og enda flere venner å tenke tilbake på. Nå er vi underveis igjen, denne gangen mot atollet Ifalik som kun er 120nm borte, planen er å være framme i morgen tidlig – 23. november.Nå har vi akkurat tatt ned seilene for vinden er nesten borte, vi får gå et par timer for motor og håpe at den kommer igjen på morgenkvisten.  Vi har økende måne så det er ganske fint og lyst ute, skipperen har gått og lagt seg et par timer.  Jeg tror ikke vi klarer å komme inn i noen nattevakt rytme i natt, siden det er bare et døgn vi vil være underveis, det får gå sin skjeve gang med et par timer søvn i ny og ne.

Snakket med Benedikte i morges og gratulerte henne med 25års dagen, det er helt utrolig hvor fort disse årene har gått.  Det føles litt vemodig at hun har blitt så gammel (og ikke minst vi med henne), men også godt at hun har det bra og fått etablert seg i ny flott leielighet.  Fikk også koselig mail fra Morten i dag og det er så kjekt å få noen ord fra hjemlandet.  Vi snakker fremdeles ofte om de ukene vi hadde sammen med ”grom gjengen” – og gleder oss til neste gang vi skal ha dem om bord.  Vi prøvde også å ringe og sende mail til Geir for han har fødselsdag den 20, men vi fikk ingen kontakt verken med han eller Jarl. Så hvis du leser dette Geir ønsker vi deg gratulere med overstått.

Vi har hatt vår første dag på Lamotrek – ubeskrivelig…….jeg tror ikke jeg klarer å gjengi våre opplevelser. Dette livet er en hel planet fra vår verden, nå tilbake i båten må alle inntrykkene fordøyes.

Jeg kan formidle noen “fakta” opplysninger først. Her går alle damene i lavulavu som er en vevd sarong som de har fra livet og ned (ingen top). Den er fantastisk flott i mange forskjellige skarpe farger. De tradisjonelle er laget av bananfiber, mens de som brukes i dag er håndvevd med tynn tråd, for oss de flotteste bordløpere.

Mennene og guttene går i “lendeklede” som de har mellom bena og rundt livet. Det er helt tydelig at det er mennene som familiens overhode og gjør stort sett som han vil. Det finnes “menshouse” hvor de sitter og drikker sin Tuba, kvinner har ikke adgang.

I går når vi kom inn og skulle besøke høvdingen ble vi møtt med litt reserverte blikk, men ble ført til en stor åpen stråhytte. Der møtte vi 10-12 kvinner og noen barn og en veldig syk gammel høvding (rund 80år) som hadde hatt slag. Han lå midt i rommet på en kryssfinerplate, han kunne ikke snakke men han var klar og kunne høre oss.

Barnet som lå i “vuggen” ved siden av (en trekasse hengt opp med tau fra taket med linoleum bunn) sov søtt. Her er ingen dux madrasser og barnesenger til tusenvis av kroner. For oss helt utenkelig, men slik sover alle her, ingen sover på madrasser kun stråmatter.

Kvinnene rundt han smilte og tok imot gavene vi hadde med og det var allikevel godt å være i rommet. Konen hans hilste på oss og takket oss for gavene, vi spurte også om det var noe annet de spesielt trengte. De ønsket seg kaffe for å drikke om kveldene og natten når de satt sammen med sin høvding. Heldigvis har vi masse kaffe om bord så vi tok båten ut og hentet kaffe, kjeks og en luftmadrass med inn.

Dette er en naturlig del av deres liv de tar alle sin tur og passer sin høvding som den naturligste ting i verden.

2 timer senere ringte vi til Benedikte og fortalte at vi var kommet vel fram og litt om hva vi hadde opplevd. Som en naturlig kommentar spurte hun hvorfor han ikke var på sykehuset for der får han jo alt han trenger. Sykehuset er fraktisk 500nm borte (flere dagers båtreise). Dette er en annerledes verden og ordspråket deres er lev hver dag og ikke bekymre dere over morgendagen. Her tar de vare på hverandre og hver dag leves, helt annerledes enn det vi gjør hjemme – på godt og vondt.

Vi har opplevd masse forskjellig på vår tur til nå alt fra det flotteste luksus hotell på Bora Bora til favelaene i Rio. Dette er så annerledes at vi alltid kommet til å ha det i våre hjerte og huske det. Mer om våre opplevelser her kommer i neste reisebrev, hvis vi klarer å seile fra dette stedet….

Etter ankomsten fredag ettermiddag har dagene har gått fort på Lamotrek for første gang på turen har vi ikke fått gjort noen ”båtprosjekt” eller studier.  Det har vært ”travle” dager med besøk i barnehagen, på skolen, hos sykepleieren og ikke minst hos mange flotte familier.  Vi har vært en del av landsbyen og virkelig følt oss velkommen, vi har kommet nærmere inn på de som bor på Lamotrek enn det vi har gjort på andre steder vi har besøkt.  Vi ble inviterte inn som et familiemedlem og ble tilbudt mat og kokosnøtt melk hvor vi enn kom.
Lamotrek ligger i en stor åpen lagune, vi måtte helt inn til landsbyen for å ligge i ly for dønningene som støyer som en konstant ”motorvei”.  Vannet er utrolig blått, vi ankret på 18 meter og det er ingen problemer å se bunnen.  Vi snakket med Colombus som har seilt i 16 år i Asia og Micronesia og de sier at heller ikke de har opplevd noe klarere vann enn dette.

 De har gode og ”late” dager her, men skolen og barnehagen er veldig velorganisert og hver morgen kl. 08.00 stiller alle elevene på skolen seg opp foran flaggstangen og synger nasjonalsangen.  Vi var der en dag og det var flott og litt rørende for oss.  Vi kom tilbake til båten med flagget som var stiftet sammen med stiftemaskin, jeg tok symaskinen fatt og fikk reparert det, så nå er det stort sett helt igjen.

Francis har vært vår ”guide” og kontaktperson her, han tok oss med til høvdingen (som er hans onkel), første dagen vi kom.  Lørdagen ble det omvisning i landsbyen og besøk i mange stråhytter, vi ble tilbudt kokte Taro røtter og kokosnøtt melk hele tiden.  Tilslutt var det ikke mulig å spise mer så vi måtte takke nei.
Veving er et av de tradisjonelle håndtverkene her – Lavalavas er en tynn håndvevd ”matte” 2m lang og 60 cm bred som de aller fleste kvinnene har rundt livet.  De veves i mange sterke farger og er utrolig flotte, de bruker ca. 3 – 4 dager på å veve en Lavalavas.  Det er faktiske det eneste kvinnen har på seg, de bader med den, bruker den i kirken og gifter seg i den.   Den eneste gangen vi så at de hadde T-skjorter på var når vi var sammen med dem i jungelen for å fange kokosnøtt krabber, pga. at det var så tett i jungel og mye mygg på den øyen og lett å skrape seg opp.

 Tuba drikking er en annen tradisjon her som praktiseres kun av mennene, kvinnene har ikke lov å drikke Tuba. De har heller ikke lov å komme til ”menshouse” eller i nærheten – det er kun et sted for menn.   Tuba er gjæret saft fra blomsten på kokosnøttpalmen som blir ”høstet” 2 ganger om dagen.  Den sterkeste blir tappet hver morgen fra kokosnøtt treet og ”spart” til kl. 15.00 da samles alle menene på øya og drikker Tuba.  Vi ble invitert med (jeg også – regelen gjelder ikke for ”hvite” kvinner).  Hver eneste kveld fra kl. 15:00 til 17:00 samler mennene seg for å drikke Tuba og etter kl. 17.00 ”stikker de innom” sitt Tuba tre for å høste den saften som har samlet seg i løpet av dagen (den er ikke så sterk siden den bare har stått i 10 timer).   Tar en tur innom stråhytten sin og hilser på familien før de igjen samles kl. 18.00 for å fortsette Tuba drikkingen.  Da er de blitt litt mer ”påseilet” og noen har språkvansker (Jan blir bare mer snakkesalig).  Kl. 21.00 skal det være ro i landsbyen og alle må være hjemme.  Det er en veldig sosial måte å møtes på, men litt unaturlig for oss siden kvinner ikke kan delta – (med unntak av ”hvite kvinner” som er litt rare).  Vi var alltid velkommen og praten gikk livlig.  Det er en håndfull som kan snakke engelsk og de oversetter for de andre og de liker å fortelle om seg selv og tradisjonene sine.

Mens de drikker Tuba er det noen av mennene som tvinner tau av kokosnøtt fiber som er et annen av de tradisjonelle håndverk som praktiseres her, dette gjøres kun av mennene.

Søndag var det kirkedag og vi deltok i den katolske messen, heldigvis tok det bare 45min. for de har ingen benker – alle sitter på betong gulvet.  Rektor for skolen er dekanus og forretter i kirken.  Det var en fin opplevelse med masse flott sang, spesielt av barna som øver et par ganger i uken.

Etter kirketid var det et lite båtprosjekt som måtte gjøres – pumpen til frysen hadde stoppet å virke kvelden før så vi måtte få den i gang igjen.  Det gikk heldigvis bra etter et par timers arbeid og litt ”stygge nordnorske ord”.

Igjen er jeg glad for at skipperen ikke har 10 tommeltotter for da ville ikke dette gått bra.

De har også et annet interessant prosjekt på øya som mange av mennene deltar i og det er å bygging av en stor havgående kano.  Dette prosjektet var jo noe som traff ”skipperen hjemme” – det kunne faktisk ikke blitt bedre.  Vi hadde før vi kom til Lamotrek planlagt å gi dem vårt gamle forseil, ”Yankee`n”, og dette var jo det perfekte prosjekt, så mandag ble seilet tatt av forstaget på Jenny og fraktet til båtbyggerne som var veldig fornøyd og vi med dem.  Jeg tror jeg skal la skipperen for skrive litt om dette, for han kommet til å rette meg uansett …..

 Båtprosjektet består helt enkelt i å lage en stor havgående utrigger kano med seil. Denne skal også være den største som blir bygget i Yap distriktet. Kjølkonstruksjonen består av en ca 6m lang mahogni trestokk med en diameter på ca 80cm først blir grovt uthulet ved hjelp av motorsag. To flotte mahogni stokker blir så tilpasset som stevner, kanoene er like i begge endene og har ikke noe ord for hekk eller baug.  Trestokkene blir så sakte uthulet til ganske tynne sider ca 30-40mm før de tilpasser nye planker for å øke fribordet. Nesten alt tilpassnings arbeidet blir gjort med en øks som de bruker nesten like fint som en høvel. Tetningen mellom bordgangene og stevnstykkene gjøres med saften fra brødfrukten i tillegg til tausurringer. Disse kanoene seiler de flere hundre nautiske mil med og helt uten andre navigasjons instrumenter enn stjernene, solen, fuglene og vinden.

Søndag ettermiddag kom Columbus inn i lagunen og vi hadde en koselig middag sammen med dem om bord i Jenny.

På Lamotrek har nå innbyggerne fått nyss om at skipperen er en ”handyman” så vi har ikke mindre en 10 solcelle lamper om bord for reparasjon (lodding etc.)  I tillegg har Jan reparert fiskespyd, måleinstrument og en del annet kom også om bord som var ”beyond repair”.  Det har vært så kjekt å kunne hjelpe dem med ting og vi har også fått gitt litt bøker og fargestifter til barnehagen.  Medisiner (penicillin), lesebriller og div. til sykesøsteren.

Høydepunktet var nok kokosnøtt krabbe jakt.

Tidlig tirsdag morgen kom Francis om bord for å spørre oss om vi kunne ta 10 gutter med til naboøyen som er i den andre enden av lagunen og ubebodd for å fange kokosnøtt krabber.   Høvdingen hadde bedt å få kokosnøtt krabbe til middag.  Vi sa selvfølgelig ja og med mannskapet på Columbus om bord gikk vi sammen med 3 andre lokale motorbåter (totalt ca. 50 mennesker) for å fange krabber til høvdingen.

Det ble en flott dag og vi klarte å fange ca. 300 kokosnøtt krabber som blir tatt med tilbake til øya. Til lunsj på øya kokte de krabber og ris som vi fikk servert på palmeblader, en riktig mikronesisk ”Picknikk” Vi hadde 12 gutter med oss tilbake så det var folk overalt og veldig kjekt å få være sammen med dem. Kokosnøtt krabbene er fredet mange steder pga. at de tar så lang tid på å vokse, en stor krabbe kan være 80 år gammel.  Vi fikk 2 krabber og om kvelden koser vi oss om bord Jenny på nytt med kokosnøtt krabber og hvitvin sammen med Fitz og Trish fra Columbus

Dagen etter når vi kom inn kom alle til oss og takket oss for at vi hadde vært med dem og hjulpet dem.

Onsdagen gikk til å reparere ting i landsbyen og tilslutt litt Tuba drikking, jeg laget popkorn og tok med til ”gutta” og de forsvant på sekundet – ”veien til mannens hjerte går gjennom magen”…..  Jeg hadde også laget en banankake som vi tok bort til høvdingen og hans gode ”hjelpere” som steller ham døgnet rundt slik de har gjort den siste måneden etter han fikk slag.

Siste dagen på Lamotrek gikk med til å ta farvel med landsbyen som kom så tett på oss.  Vi tok inn litt mer kaffe og boller til høvdingen, kjøpe litt flere Lavalavas av kvinnene, besøkte skolen og ga dem en kopi av stjerneprogrammet vårt og laget tilslutt en liten ”gavepakke” til familien til Fancis som ble tatt vel imot og vi fikk blomsterkranser og en Lavalavas i gave tilbake.  Vi fikk også overrekt av rektor en bunt med kokosnøtt tau og en liten Lavalavas fra skolen sammen med en stor klase bananer.

Så det er bare å starte banankake produksjon igjen, det er sikkert 100stk. i klasen så jeg tror det skal holde hardt med å få spist opp alle før de blir dårlig.

 I det vi passerte teltet til høvdingen på vei tilbake til gummibåten kom konen hans ut og ga oss blomsterkranser og vi ble invitert inn i hytten for alle ville takke og ta farvel med oss.  Vi fikk også litt kontakt med høvdingen og tatt han i hånden og fortalt han hvor godt vi hadde likt oss her og hvor stolt han kan være over alle i landsbyen.  Det finnes ikke noe tyveri eller lignende her og vi har latt båten stå helt åpen hele tiden uten å tenke på at noen skulle komme om bord.  Vi hadde 5 hodekranser og 4 blomsterkranser rundt halsen når vi kom tilbake til båten.

Rett før vi dro fikk vi også tid til en liten svømmetur før vi satte kursen ut av passet med en liten tåre i øyekroken.  Dette var et flott sted ikke minst takket være alle de gjestfrie og flotte menneskene som bodde der.