Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for the ‘Reisebrev’ Category

Vårt møte med Filippinene og det Filippinske folk.

Vi seilte inn i øyriket Filippinene til en liten landsby som heter Dapa, regnet pøste ned, vinden forsvant og røyken fra alle som tilberder mat lå som en tykk eim over hele byen. Først klarte vi å sette anker utenfor noe som etterhvert viste seg å være stedets fergehavn og vi ble snart klar over at det var best å flytte seg noen hundre meter. Tur til land fristet ikke så vi ble ombord og køyet tidlig for å starte turen videre mot Cebu neste morgen.

Etter å ha tråklet oss gjennom korallrev (til om med vært i kontakt med noen) har vi tatt pause for kvelden og har lagt oss ved kai i Surigao, etter å ha blitt hjulpet av vennlige marine soldater. Vel fortøyd kommer Jan (ansvarlig for Jenny`s “small talk”) i snakk med kapteinen på marinebåten og han var veldig hyggelig og interessert i Jenny så han ble invitert om bord for en prat. Marinebåten ligger et par meter fra oss og skipperen og mannskapet har forsikret oss at de skal “passe på” både oss og Jenny i natt. I tillegg ble vi invitert bort til dem for å smake på det Filippinske ølet. Så etter å ha gått oss en tur i byen, tok vi med oss litt Vanuatu og Solomon øl og stakk bort til dem. Vi ble hjertelig mottatt av hele mannskapet på kaien og ble tilbudt både lokalt rom og lokalt øl, i tillegg fikk vi omvisning om bord. Her ble vi også for første gang tiltalt som “mam” og “sir” noe som var veldig uvant for oss, men som er helt vanlig her. Om kvelden tok kaptein Jason oss med til sine favoritt restauranter/barer og vi fikk smake lokale retter og fikk enda mer å drikke. Transportmiddelet var “Tricykle” og opplevelsen var både gøy og skremmende for det er vanvittig mye trafikk i gatene. Vi ble “eskortert” vel tilbake i båten og vår første dag i Filippinene hadde vært en fantastisk flott og positiv opplevelse. Vi fikk mobilnummeret til Jason og beskjed om at hvis vi var i noen som helst problemer var det bare å ringe. I tillegg ble vi invitert i hans bryllup i mars som sikkert hadde vært en spennende opplevelse, men nok ikke mulig for oss. Og igjen som så mange ganger før har Jenny vakt oppsikt og oppmerksomhet og gitt oss “nye venner” og flotte opplevelser.

Bsøk på markedet fikk vi også tid til og det var litt av en kulturforandring fra det rolige Micronesia hvor vi nå har vært i over to måneder.

Tidlig neste morgen slapp vi fortøyningene og gikk for motor videre mot Cebu i vindstille og strålende sol. En fantastisk flott dag hvor vi så hvaler som solte seg og masse fiskebåter og kanoer. En av oss må være ute på vakt hele tiden for det er så mye båter og fiskeredskap i sjøen at det ikke er mulig å slappe av et sekund ei heller være uten klær….

Vi kom oss vel i havn i Cebu Yacht klubb etter god hjelp fra Nana og Andreas (våre tyske venner fra Palau), og fikk et koselig måltid sammen med dem før de neste dag dro videre (de var ganske “fed up” med lukten og søppelet) utenfor havnen. Vi derimot fikk vårt første møte med de Filippinske myndighetene (toll, immigrasjon, helse) og det svarte pengemarked. Vi måtte “smøre” maskineriet både på yacht klubben og hos immigrasjonsmyndighetene, noe som var uvanlig for oss. Det var et sjokk å komme til den “siviliserte” verden med store flotte kjøpesenter og et hav av trafikk med dertil etterfølgende forurensing og eksos. Første prioritet var generatoren som fikk plass på “sykehuset” med god hjelp fra et norsk shipping firma som var lokalisert i havne området, og etter vel en uke var den friskmeldt og “fit for fight” igjen.

Det viste seg også at det var en norsk restaurant/bar “Magellans landing” i nærheten og her traff vi mange hyggelig normenn som hadde slått seg ned i Flippinene. Vi fikk mange gode råd om hvor vi kunne finne “Europeisk mat” og fikk til og med kjøpe pinnekjøtt noe som “byssesjefen” ble veldig glad for.

Det tok oss også ganske lang til å bli kjent med byen (transportmuligheter etc.) og dens muligheter både mht. mat, drikke, frisør, tannpleier, reservedeler etc. etc. det var lenge siden vi hadde hatt muligheter til å få “stelt” både oss og båten. Vi fikk også med oss en av Cebu’s store festivaler, Sinulog med karneval i gatene og masse andre aktiviteter. Etter 10 dager i yacht clubben dro vi nordover sammen med vårt mannskap Vernie (som vi var blitt kjent med gjennom firmaet som jobbet med generatoren), til “Zeke’s boat yard” i Port Carmen som er en liten havn hvor mange seilbåter stopper opp for å få gjennomført litt vedlikehold og reparasjoner. Zeke’s boat yard har mange flinke Filippinske håndverkere som kan gjøre det meste, Zeke selv er en “gal” Amerikaner som løper rundt å kjefter på alt og alle fra hunder til mennesker. Vi gjorde stort sett vedlikeholdet selv sammen med Vernie og konen hans Johna som kom fra Cebu nesten hver dag for å jobbe for oss. Innimellom tok vi bussen til byen (noe som i seg selv var en opplevelse), for å handle eller ordne med andre praktiske ting som vi hadde behov for. Her traff vi også igjen mannskapet på Colombus som vi for første gang traff i Micronesia og hadde mange koselige kvelder i baren til Zeke sammen med dem, jeg innførte “Sunday barbque” for alle seilerne som var der noe som ble godt tatt imot. Tiden gikk fort og etter 1 måned i Cebu ankom våre gode venner Siri og Magnar, noe som vi hadde gledet oss masse til.
(fortsetter Filippinene del II)

”The Phillippines here we come” – ny verdensdel for Jenny’s mannskap.

Etter vel 3 rolige og sosiale uker på Palau er kursen nå satt mot Filippinene hvor nye opplevelser møter mannskapet ombord på Jenny.

Vi har blitt medlemmer av Royal Belau yacht klubb, kost oss med alle langtur seilerne og deres mange og noen ganger lange historier, studert, snorklet, besøkt ”Rock Island”, vært på museet og akvariet.  Hatt alt for mange ”Happy hour” på diverse barer.  I tillegg har vi også ”shoppet” litt mat, klær og båtutstyr og ikke minst feiret jul og nyttår sammen med mannskapet om bord på Sofia og Miepke II.

Vi fikk dessverre en trist melding fra Rio om at Fredrik vår gode norske venn og hjelper som bodde i Rio var gått bort.  Vi vet at han fulgte oss på turen og koset seg med reisebrevene våre for hver gang vi hadde sendt et kom det noen koselige og oppmuntrende ord tilbake på mail.

1. døgn

Som vanlig er første døgnet underveis slitsomt og litt strabasiøst både pga. for lite søvn og uvante bevegelser.  Planen var å sjekke ut tirsdag 08, men etter en kikk på værmeldingene var det best for oss å dra mandag istedenfor.  Heldigvis var immigrasjon og toll villige til å sjekke oss ut samme dag, prosedyren er 24 timers forvarsel. Vi hadde derfor liten tid til å gjøre sjøklart (vaske og pakke bort motor og gummibåt), stue under dekk, forberede litt mat etc. , men det gikk akkurat, vi kom oss ut av passet og passerte den siste bøyen i mørket med hvite skumtopper som bryter på korallrevene rundt oss.   Litt skummelt når vi vet at det er mange korallrev rett ved siden av oss, i tillegg hjelper det ikke når en stadig vekk ser skipsvrak rundt seg på alle kanter.  Det finnes flere skipsvrak på Palau enn vi noen gang har sett tidligere både fra krigens dager, men også andre som ikke er på langt nær så gamle.

Vi har god bør og derfor mye sjø så første natten har vi seilt raskt, vi får vi se hva de neste dagene bringer det forandrer seg alltid selv på en så liten tur som dette. Det er kun 550 nm og for oss er det ca. 3 dager så det er ikke så gale (kun 2 nattevakter igjen).

Vi har på Palau hatt ubudne gjester om bord som vi ikke er så glade for – flyvende kakelakker, de har fått ”kjelenavnet” 747 for de har litt av en størrelse.  Første møte var en morgen vi koste oss med kaffen da jeg plutselig så noe stort brunt på gulvet og til min skrekk var den en stor 5cm kakelakk, ikke et hyggelig bekjentskap.  Etter det har vi hatt noen flygende eksemplarer på dekk.  I natt fant Jan en på dørken så vi er redd at de har lagt igjen egg.  Jeg fantaserer faktisk om at jeg om et par dager ser en hel arme komme spaserende over gulvet og hver gang jeg kjenner noe som går på meg som kan kjennes ut som et innsekt blir jeg hysterisk.  Vi har satt ut feller, men jeg tror faktisk at fellene er for små.  Det skal bli spennende å se hvordan denne historien ender………

Dagen har vært varm 32 grader inne i båten pga. at vi har hatt lukene stengt for sjøskvett, det har bare vært en grad mindre ute, men det er litt vind så når du kan gjemme deg for solen er det ok i cockpiten.  Det har stort sett vært en sove, spise og sove dag og sjøen har vært stor, men har lagt seg litt de siste 12 timene så det er faktisk ganske behagelig om bord på nattevakt nr. 2.  Vi har gjort unna 185nm siste døgn så det er bra og det går i mellom 7 og 9 knop hele tiden.

2. døgn

Jeg har lommelykten rett ved siden av meg og har allerede et par ganger lyst etter våre kakelakker, men har ikke sett noen så mulig det ikke finnes flere….. det må nok gå noen dager til før jeg tror på det.

Vi har stadig radiokontakt med Miepke II og de er nå kommet inn til kysten av Filippinene og er på vei mot Cebu som er Filippinenes nest største by.  Vi skal også seile dit, men håper å kunne stoppe og ankre opp et par plasser før vi kommer der.  Vi gleder oss til å komme til en litt mer sivilisert del av verden igjen og det skal bli godt å få fersk frukt og grønnsaker.  Det de har hatt av frukt og grønt på Yap og Palau har ”haiket” med cargo båt fra USA og smakte ingenting.
Vi må sjekke inn når vi kommer, men i motsetning til de stedene vi har vært tidligere er de ikke så nøye på når du kommer, men derimot hva du har på deg.  Du må være kledd i lang bukse for menn og ”anstendig” for damer som betyr tildekkede skuldre og ikke for korte skjørt, hvis du kommer i shorts blir du avvist og bedt om å gå og kle deg ordentlig.  Ja, ja det er mye rart i verden og vi må bare akseptere det, det er jo en måte å utøve makt på.

Kl. 01.00 startet moroen, jeg måtte vekke skipperen for det var en kjempe stor regnbyge bak oss og de har som oftest en kraftig vindøkning foran seg så vi måtte reve yankee (storseilet hadde vi allerede satt med 2 rev.).  Sjøen og vinden hadde også kommet godt opp så det var bare å holde seg fast.

I det Jan gikk bak rattet for å kjøre inn seilet pilte det en av disse 747 kakelakkene over dekk og inn i bysse ventilatoren bak – ja så nå vet vi i hvert fall hvor de bor… (i matlukten fra  Eli – kommentar fra Jan)

Kl. 01.30 tok regnet og vinden oss igjen og der var vi ”stuck” i til lyset kom.  Kl. 06.00 skulle jeg starte generatoren, men den ville selvfølgelig ikke starte så vi måtte starte motoren for å lade batteriene våre.  Etter mye om og men i stor sjø fikk vi start på generatoren så nå har vi en midlertidig løsning til den har vært hos doktoren i Cebu.

Det er ikke kjedelig å være på tur, for før eller siden skjer det alltid noe!

Ut på dagen fikk vi sendt og lastet ned mail og fikk positiv beskjed fra Cebu yacht klubb at de hadde skaffet plass til oss. I tidligere kontakt vi hadde med dem var det fullt.   Det var dagens glad melding for vi trenger strøm når generatoren skal til doktoren.  Det er også veldig kjekt å få spylt ned både oss selv og båten med ferskvann når vi kommer fram.

Vi regner med å få landkjenning i morgen (torsdag) ettermiddag, men vil ta det litt med ro inn til Cebu og stoppe hver natt, det er mye trafikk og mange fiskebåter ute om natten uten lys og vi ønsker ikke å seile dem ned. Det skal også bli godt med en hel natts søvn så vi håper at vi finner noen fine ankerplasser, ETA Cebu regner vi med vil være søndag, men det kan alltid endre seg.

3 døgn.
Siste nattevakt full av ”squalls” og masse regn – slitsomt for vi vet aldri hvor mye vind de har med seg. Kl. er nå 04.30 og vi har 60nm mil igjen til kysten.  Det ser ut som ”timingen” vår er bra mht. lyset og landkjenning.  Vi gleder oss til å sette anker i en lun bukt, fikk akkurat mail fra Nana og Andreas og de har fortøyd i Cebu yacht club og forteller at det er kjempestore supermarkeder i nærheten – det lover godt.  Vi gleder oss til fersk frukt og et lite stykke brie som vi ikke har sett siden Vanuatu.

Mieke II seilte i ett, men forteller at det var ikke noe kjekt for der var veldig mange fiskebåter uten lys så de måtte holde utkikk hele tiden.  Den sjansen tar ikke vi, det blir for slitsomt og risikabelt, vi gleder oss faktisk litt til å få se kysten og gå mellom øyene i dagslys.

Ut på formiddagen får vi endelig Filippinene i sikte, men det tok sin tid for regnbygene er tette og de kommer jevnt og trutt.  Det har hvert veldig mye sjø og vind det siste døgnet og idet vi kom mellom øyene bryter dønningene rundt oss, de er faktisk så store at vi lurer på om det er noen grunner rundt oss som vi ikke har sett på kartet så vi holder ekstra utkikk. Noen er så store at de ser ut som skip på radaren. Vel inne i fjorden kan vi slappe av og se litt på landskapet som er så forskjellig fra der vi kommer fra.  Det er store fjorder med masse grunner og korallrev og vi møtes av kanoer som fisker.
Nå er vi i Asia og det ser vi på husene – vi setter anker rett utenfor byen Dapa og ser masse folk og aktivitet på land.  ”Husene” (treskur med  blikk på taket) står på stylter (palafitos) slik som i Chile.  Vi får til og med internett så vi laster ned mail og værmelding, og vi er så opptatt med dette at vi ikke er oppmerksom på en utrigger motorbåt som kommer rett forbi oss i full fart og setter anker, forhåpentligvis ikke over vårt…

Etter et par timer ser vi at det vil være for risikabelt å ligge for anker rett utenfor havnen pga. all båttrafikken rundt oss så vi brekker anker å flytter oss litt lenger opp i bukten.  Det hadde vært kjekt å gå på land for å kikke, men regnet pøser og vi har ikke blåst opp gummibåten så vi dropper tanken og setter oss heller ned for å planlegge neste dags etappe.  Vi har også for første gang siden Fiji fått mobildekning igjen så Jan sender melding til Benedikte at vi er vel framme og vi får straks etter en telefon fra henne – veldig koselig.  Vi mistet internett når vi flyttet oss så det var ikke mulig å Skype med henne.

Nå gleder vi oss til en god natts søvn og håper at det er trygt å godt å ligge her, vi setter både anker lys og cockpitlys på slik at båtene som hele tiden går forbi skal se oss.

Det ble en tidlig kveld og når vi våknet neste morgen med lyset lettet vi anker og gikk videre, med fremdeles regn i luften og tett mellom regnbygene.

Det er 120nm til Cebu og siden vi bare vil gå i dagslys tar det et par dager før vi kommer til Cebu Yacht Club hvor vi har bestilt plass fra søndag.
Neste uke blir full båt jobbing for Jan og studier for meg og godt internett, det gleder vi oss til.  Og ikke minst 747 kakelakk jakt, vi har allerede lagt ut litt gift på en flygefisk som ligger på akterdekket og vi håper han virkelig koser seg med det….kan ikke si jeg gleder meg til å åpne luken hvor vi tror de bor.

Ønsker alle våre ”lesere” et riktig godt nyttår – vi har det kjempefint og nyter hver dag, spesielt nå når vi er kommet inn i smult farvann.

På vei til Palau – Desember 2012
Rett før solnedgang 11 desember, seilte vi ut av passet fra Yap etter vel 14 dagers opphold, litt mer enn forventet, men ok. Vi er nå på vei mot Palau som skal være et nytt lite dykkerparadis på vår vei mot Filippinene. Det skal være mer “folksomt” på Palau og en god del mer båter enn hva vi har opplevd tidligere i Micronesia. Det er vel 260nm til Palau så derfor valgte vi å starte på ettermiddagen slik at vi er sikker på å komme inn i dagslyset. Kanalen inn i revet er ikke lov å gå i etter mørket. Og det er nok ikke den eneste regelen på dette stedet, som virker veldig regulert.

Vi har hatt kontakt med “Sams tours” som håndterer seilbåter og fått en lang liste over div. ting som krever alt fra innklarering, ankring og en masse div. skatter å betale. Det som har uroet oss mest er at det står at “agriculture” kan ta det de mener av kjøtt som er “mistenkelig” for dem, altså ingen regler kun det de måtte finne på i øyeblikket og spesielt hvis de er veldig sulten på kjøtt…..

Vi får en hel armada med “offisielle” innsjekkingsmyndigheter om bord (6 i tallet) og alle skal ha sin del av kaka, så det blir nok litt å betale. Det er skatter på det meste (seilskatt, ankerskatt, vannskatt, boss skatt, fiskeskatt etc. etc. ) De skal til og med ha skatt for å håndtere tauene dine når du kommer til kai for å sjekke inn. Det er faktisk den eneste gangen vi har tenkt på å gjemme bort kjøttet i frysen, noe jeg tror nok vi vil gjøre før vi sjekker inn. Vel nok om dette, vi er i hvert fall forberedt på hva som venter oss.

Vi har hatt nydelig vær, men lite vind så det har blitt en god del motor.  Akkurat nå har vi det bra og seiler med fin vind. Det er 2. natten underveis og vi gleder oss til å få satt anker i morgen etter at alt styret med innklarering er unnagjort.
Da kan vi starte advent og julefeiring selv om det er 30 grader og steikende sol.

Vi har hatt diverse småproblemer med utstyr i det siste, generatoren sliter vi fremdeles med. Sjøvannspumpen på generatoren lekker som en sil og den går seg for varm, vi har fisket ut noen stykker fra en gammel impeller og rengjort sjøvannsfilteret, men det ser ikke ut som vi har fått alt ut for den stopper på temperatur. Watermakeren går i stå med jevne mellomrom, men det begynner vi etter hvert å bli vant til så det er ikke noe å snakke om lenger.

Ellers knakk vi en seil spile i morges når vi skulle ta opp seilet, det er så mye tau framme ved masten nå etter at vi fikk satt inn det 3.revet at det er vanskelig å holde styr på alt. Et tau kom under vinsjen framme og det ble for store “motkrefter” så spilen brakk, vi må se om vi kan få ordnet den med epoxy når vi kommer fram. Det er langt til nærmeste seilmaker og sikkert veldig dyrt å få sendt en 8m lang spile fra New Zealand eller Australia. Akk ja, det er nok å henge fingrene i når det gjelder vedlikehold og ikke minst reparasjoner. Det kommer vi nok ikke til å savne når vi er tilbake i “gamlelandet”, men sikkert mye annet.

For eksempel den flotte stjernehimmelen som er over meg og båten som duver fint i sjøen, varme tropenetter og nye steder og opplevelser som møter deg bak neste “sving”.  Da er det meste av vedlikehold og byråkratiske myndigheter glemt.

Tidlig torsdag 13 desember kom Palau opp av havet, solen var på vei opp og vi var spente på hva som ville møte oss mht. innsjekking etc.  En stor frysebag med kjøtt ble gjemt bort ved siden av generatoren, men til ingen nytte.
Innsjekking gikk smertefritt med x antall myndigheter om bord, ingen problem verken med mat eller drikke. Ble kvitt litt penger til diverse myndigheter og 20 dollar for at en mann skulle ta trossene for oss, de nektet meg å komme på land på kaien selv om det var fullt mulig. Etter innsjekk gikk vi inn til Royal Belau Yacht Club og ble godt tatt imot og tilvist en fortøyningsbøye som vi kan ha inntil eieren kommer tilbake, og det vet ingen så vi får se når vi må flytte. Etter at spilen i storseilet var tatt ut, seiltrekk og solseil var satt opp gikk vi oss en lang spasertur inn til byen for å se om vi kunne finne reservedeler til generator (som vanlig). Vi fant de jernvarebutikkene som var på stedet, men ikke det vi skulle ha, solen steikte så vi ente opp med å ta taxi tilbake til yacht havnen.

Det ligger ca. 20 båter her halvparten er det folk om bord i (mest amerikanere) for dette stedet er “halveis” amerikansk. Det handles i dollar og de får en masse u-hjelp fra USA pga. deres strategiske beliggenhet mot Kina.

Det er et flott og inkluderende miljø på yacht klubben som er en del av Sam’s Tour som også er det største dykker senteret her på Palau, alt går i dykking og snorkling.

Det er en liten bar/restaurant på kaien hvor alle samles om kvelden for “happy hour” og en god prat. Vi har blitt godt kjent med Andreas og Nana (fra Tyskalnd) som sjekket inn samtidig med oss, det viser seg også at de skal samme veien mot Singapore og det er jo kjekt. Nå må vi bli kjent med Palau hvor vi skal feiere jul – julebrev og hilsen kommer i neste uke.

Det er fredag 14. desember og vi har startet forberedelsene til jul, vi har kjøpt oss et lite lammelår som vi har saltet godt og “tørker” i frysen.
Vi sliter fremdeles masse med generatoren og jobber litt hver dag med det.  Idag er det spesielt viktig at den fungerer for vi har invitert til julebakst ombord – Nana og Andreas og Amy og Roger kommer for å bake pepperkaker med oss.

Dagen etter tok vi en tur i “Lilli” (gummibåten) for å se oss litt rundt, vi besøker et lite men flott akvarie som viser lokale fisker og et par krokodiller.  Interessant og se hva som er i havet utenfor Palau, spesielt Nautilus skjellet er veldig spesielt og vi har ikke sett det noen andre steder enn her.
Vi snakker med Benedikte og hører at hun har koselig familie julebesøk i det nye huset, og kjenner at akkurat nå skulle vi gjerne vært sammen med dem.

Resten av uken går i juleforberedelser, litt juleshopping og vasking av båt og klær.
Lillejulaften pyter vi Jenny med lys og får en masse problemer med at ledningene ryker  og må opp i masten for å hente fallet ned igjen, så det blir litt usj.. og æsj.. + noen andre ord som ikke kan skrives ned.
Vi skyper med Geir og familie i Stavanger og forbereder julaften sammen med Astrid og Phil (som vi traff på Vanuatu), Nana og Andreas (som vi traff her i Palau) og vi får en koslig kveld med “pinnekjøtt”, svineribbe og riskrem som danske Astrid har laget.  1. juledag ble rolig helt til vi dro til Nana og Andreas for å spise Russisk julemat og det endte opp med masse god mat og mye Kalashnikov vodka til middag som vi kjente godt dagen etterpå også.

26. desember går vi å søker crusing permit for “The rock islands”  som er endel av Palau og er berømt for sin fine, spesielle og flotte natur – stor “rock” med øyer overalt og masse korallrev og passe seg for – i tillegg til dårlige eller ingen kart.
Ut på ettermiddage setter vi seil og drar sammen med Nana og Andreas ombord til “rock islands” for å snorkle, bade og kose oss.  I 17.00 tiden setter vi anker og spiser middag under fullmånen – og tenker atter en gang på hvor heldig vi er som får lov til å oppleve dette.   Vi farter litt rundt omkring i “The rock” island i et par dager før vi setter kursen tilbake til Palau Yacht Klubb hvor vi setter anker (for fortøyningsbøyen vår var opptatt).

Nyttårsaften jobber vi båt og spiser god middag ombord på Sofia (Astrid og Phil) i 22. tiden går vi bort til Palau Royal Hotell og teller ned til nytt år sammen med Nana og Andreas, Astrid og Phil og en haug av kinesere som har “overtatt” hotellet.

Det nye året feirer vi med mer vedlikehold, rydding, vasking og diverse problemer med generatoren.
Nana og Andreas drar videre mot Philippinene allerede 3. januar også vi starter forberedelsene for turen mot Filippinene.  Vi snakker med Nana og Andreas hver dag på kortbølgeradioen og hører at de har flott vind og god seilas.

07 Januar sjekker vi væremeldingen på nytt og bestemmer oss for å dra og får en hektisk dag med utsjekk og klargjøring av båt før vi i 16.00 tiden letter anker å setter kursen ut av passet.

 Super Tyfonen Bopha

Etter at ankeret vårt var satt i Colonia-Yap state har alt dreiet seg om Bopha.  Det har vært 6 lange dager, muligens de lengste vi har hatt siden vi dro fra Norge.

 Vi har lært mye om Tyfoner og en del om oss selv også.

En av tingene er at de er vanskelig å predikere før de har fått litt fart, over 10knop.  Vi har også sett at det er lurt å ”ha litt is i magen” for prognosene er ikke noen fasit for hvor de vil ende opp.

I tillegg til bekymringer rundt Tyfonen har vi hatt problemer med ”skitten” diesel og generator som ikke har fungert godt, så vi har hatt litt å tenke på.

Ut over dette har vi ikke gjort noe annet enn å laste ned oppdateringer (hver 6 time) og gått på Tyfon ”happy hour” i baren på Manta Ray Resort, hvor eieren Bill er fantastisk gjestfri og hjelpsom.

Her her mannskapet på Colombus (Trish og Fitz) og mannskapet på Secound Jump (Mike og Hoe) sammen med oss for å diskutere vær prognoser og fått litt svart humor inn i hverdagen.

Onsdag 28 fikk den navn og var kun en tropisk storm kategori 0, men de som kjenner litt til dette sier at når den først har fått navn er den verd å begynne å følge med den, og siden har vi ikke gjort annet.

Ut fra historisk perspektiv har Yap flere ganger blitt truffet av Tyfoner så det var mange bekymrede mennesker på Telecom senteret i Yap når vi onsdag gikk opp for å kjøpe internett kort, etter at vi hadde blitt sjekket inn.

De tok passene våre og for sikkerhets skyld sa havnekapteinen at vi måtte dra når stormen kom for han måtte ha alle ut av havnen. 

Prognosene hele onsdagen viste at den ville komme veldig nær oss, så allerede torsdag dro vi ut med Jenny sammen med mannskapet på Secound Jump og Fitz på Colombus  for å finne oss et godt ”hurrican hole”.  Vi fant en trang ”fjord” med litt fjell rundt og lite korallhoder så da var planen klart.  Vi diskuterte også om vi skulle seile til Palau for de har nesten aldri blitt truffet av en Tyfon tidligere.

Ut på ettermiddagen kom det mekanikere om bord fra Manta Ray Resort for å hjelpe oss med generatoren som på det tidspunktet ikke ville starte i det hele tatt.

Etter et par timers søking fant de et par feil og fikk start på den, men den er fremdeles ikke friskmeldt, så nå er vi blitt veldig ”gnitne” på strømmen.

 Torsdag 29 tok Bopha en kraftig tur sørover som for oss var et positivt tegn for prognosene viste den lenger fra oss enn tidligere, men samtidig betyr det at noen andre vil få mer vind.  Palau (hvor vi har planer om å feiere jul) ble et mer direkte mål.

Siden torsdag har prognosene variert en del og den har definitivt begynt å røre på seg i mer nord-vestlig retning igjen, men det har sett bedre ut for oss.

Så for hver oppdatering føler vi oss tryggere, den har imidlertid gått mye senere enn forventet så den kommer ikke til å passere oss før søndag formiddagen.  De første prognosene sa fredag-lørdag.

Torsdag etter at prognosene hadde gått sørover med Bopha bestemte Secound Jump seg til å seile nordover, som også var den retningen de skulle  – Okinava i Japan.  Vi tok farvel med dem ut på ettermiddagen og gav dem youghurt og fikk guide boken om Palau av dem.    I mellomtiden hadde det kommet inn en stor motorbåt i havnen ”Mahya” som hadde vært på grunn på et korallrev.  Vi traff eieren senere på kvelden på ”Happy hour” og fikk historien. 

 Fredag 30 kl. 13.00 etter den siste værprognosen bestemte vi oss sammen med mannskapet på Columbus til å flytte oss til vårt ”hurricane hole” for å være på den sikre siden og for å unngå for mye sjø og vind.  For vind ville det komme selv om den nå var prognostisert å passere 200nm sørvest for oss.  Den var også begynt å kurve i nord vest retning igjen så fremdeles var vi innenfor det potensielle ”target” området.  Den har også fått kategori 4 med vind opp til 160 knop og det er ganske formidabelt, så vi kjenner det litt i magen hver gang vi henter ned en ny oppdatering og det er litt vanskelig å få sove om natten.

Fitz tok seg en tur på land for å snakke med de lokale og ”damen” i butikken var ikke veldig happy med at vi hadde ankret opp i hennes ”bay”.  Fitz som ikke er verden største diplomat ba om å få snakke med høvdingen og sa også til henne at her blir vi til Bopha har passert – og ferdig med det.

 Etter å ha satt anker 3 ganger var vi tilslutt fornøyd med vår plass så vi tok gummibåten og dro inn til byen for å søke etter oppdateringer på nettet.  Vi var nesten alene på Manta Ray Resort, men pga. at det var så mange korallhoder på veien bestemte vi oss til å gå tilbake før mørket senket seg så det ble ikke noen oppdatert informasjon å hente.

Vi ble inviterte om bord på Colombus om kvelden og hadde det hyggelig sammen med dem og deres 2 katter som mer eller mindre er født om bord.  Trish og Fits har seilt i dette området de siste 16 årene så de har mye erfaring med Tyfoner så vi prøver å høste lærdom fra ham og i tillegg kjenner de veldig godt til Philippinene så vi får kart, bøker og tips hver gang vi treffes.

 Lørdag 01 klarte vi få koblet oss på internett – takket være den nye antennen som vi har installert, og siden har vi klart å holde oss oppdatert uten å måtte dra inn til byen som er ca. 2km unna.  Vi føler oss tryggere for hver time som går når vi ser at Bopha ikke har fått en mer nordligere kurs.  Vi har også jevnlig kontakt med Benedikte på telefonen, hun er den hjemme som nok er mest bekymret for oss.

Det som er litt ”vondt” er at det ser fremdeles ut som Palau er direkte ”target” så vi tenker mye på alle seilbåtene som er der og håper at de har seilt sørover (noe jeg tror vi nok ville ha gjort).

 I dag (første søndag i advent) har den passert oss og vi har en god del vind, men føler oss mye mer sikker på at den ikke vil treffe oss og det føles godt, samtidig som vi er veldig bekymret for alle som er i Palau hvor den vil treffe i løpet av natten med ”gust” opp i 160knop og vi ser nå at den er blitt en Super Tyfon.

Nå er klokken blitt 17.00 og det er snart solnedgang, vi har akkurat hørt på radioen at guvenøren på Yap ikke er lenger ”a potitensial hit” så alle butikker og offentlige kontorer vil være åpen fra i morgen.

Livet har derfor gått tilbake til normalen igjen på Jenny så nå er det ingen unnskyldninger for å ikke jobbe både med studier og med generator.

I morgen er planen å feiere med en felles Tyfon middag sammen med mannskapet på Colombus.  I dag har det blåst sånn at ingen av oss har forlatt båtene våre, men nå skal vi to feiere med en liten ankerdram før middag – vi har vært et team denne gangen også.

Nå er vi blitt alene   igjen, Columbus har seilt videre mot Filippinene og vi har tatt oss tid til litt sight seeing med bsøk i den største Steinbanken på øya, i Museet og hos noen som også her bygger kanoer. se bildene

Hilsen fra et lettet mannskap om bord på Jenny, vi var de heldige denne gangen.

Ønsker dere alle hjemme en god advent – vi savner dere masse, men har det bra.