Sail with Jenny in the fjords of Norway

Del 2 av vår reise gjennom Filippinene.

Fredag 15 februar dro vi til flyplassen for å hente Siri og Magnar.
Jan klarte å miste lommeboken på flyplassen i stresset og oppdaget det i drosjen på vei tilbake til båten. Vi snudde og kjørte tilbake – det viste seg at lommeboken var funnet av en ærlig Filippiner som hadde levert den til politiet på flyplassen. Utrolig men sant, det var ingen av oss som trodde at han skulle se den igjen. En annen “solskinns” historie hendte da Siri la igjen mobilen sin i drosjen et par dager senere. Vi hadde to drosjer pga. forskjellige ærend og vi (Eli og Jan) kjørte en time senere fra byen og klarte med god hjelp av drosjesjåføren vår og få kontakt med drosjen som hadde mobiltelefonen og etter en nokså vill biljakt fikk vi stoppet drosjen og fikk tilbake mobiltelefonen. Denne gangen var vi nok enda heldigere for vi tror ikke sjåføren var så ærlig som han som fant lommeboken og det tok oss 2 forsøk å få stoppet bilen og i tillegg var det 14 ubesvarte anrop (som Siri hadde ringt) for å få han kontakt med han. Så etter alt dette oppstyret fant vi det best å slippe fortøyningene og fortsette utforskningen av de Flippinske øyer. Tidlig onsdag morgen satte vi kursen nordover mot Malapascua hvor vi satte anker utenfor stranden og tok gummibåten inn for å spise middag, men samtidig kom selvfølgelig regnet og vi ble kliss våt og måtte derfor “søke ly” i nærmeste bar for å tørke opp. Dagen etter flyttet vi oss litt mer i le av øya og Siri og Magnar får sin første snorkletur i det varme vannet. På stranden var det er haugevis av hotell og restauranter så det var vanskelig å velge, men vi fant tilslutt et koselig sted, men som vanlig var det så som så med maten (den er ofte bedre om bord).

Neste dag satte vi kursen mot øygruppen Gigante og satte anker rett før solnedgang i en flott liten bukt på 8 meters dyp og ganske klart vann.. Det bodde en familie på øya som tilbød oss kamskjell og akkar og vi bestilte et par kilo til neste dag. Snorklet litt og tok livet med ro, Siri hadde vært litt for ivrig soltilbeder og holdt seg derfor under paraplyen det meste av dagen. Neste dag satte kursen mot Boracay, som er kjent for sine hvite strender og mange resort som også betyr masse av turister. Planen var å ankre for natten i en liten elvemunning, men det viste seg at verken kart eller terreng stemte så etter å ha prøvd oss et lite stykke inn måtte vi bare snu for det ble bare grunnere og grunnere. I det vi snudde fikk vi også litt kontakt med moder jord så det var nok lurt å gå tilbake, i tillegg blåste det godt så det var ikke noen enkel navigasjon. Vi fortsatte derfor videre mot Boracay og det gikk raskt siden vi hadde god vind, men vi klarte ikke å komme i le av øya før mørket kom så det ble igjen en litt vanskelig navigasjon i mørket med masse regnbyer rundt oss, i tillegg var vi hele tiden på utkikk etter små fiskebåter. Ut på kveldingen fikk vi satt anker i le av øya og så langt fra land at det ble en urolig natt med masse sjø og vind.

Tidlig neste morgen troklet vi oss forbi alle kanoene på veldig grunt vann inn mot øya og fikk tilslutt satt anker utenfor en veldig folksom turistifisert øy.  Det var som å komme rett inn i en storby med motoriserte kanoer, seilkanoer, speedbåter, motorbåter og skysurfere på alle kanter – bråket og bølgene var overdøvende (tror også det har litt med alderen å gjøre eller…).  Etter å ha aklimatisert oss litt satte vi gummibåten på sjøen og fant både stranden og byen nesten enda mer bråkete.

Våre gjester hadde ikke blitt helt venner med solen på Filippinene så vi måtte kjøpe både salve, Alovera og solkrem for å pleie den nordiske vinter huden som var begynt å skalle av både her og der.  Og damene fant selvfølgelig noen fine butikker med både ting og tang som vi hadde lyst på.  Spesielt Siri fant en fantastisk lampe, men Magnar ble ikke frelst så den fikk være igjen i butikken, i tillegg hadde den ikke overlevd transporten hjem.   Etter turen på land var vi alle så sliten av alt bråket at vi orket ikke noe restaurant besøk den kvelden.  Det utsatte vi til kvelden etter og fikk en romantisk middag på stranden (i sanden med masse moskito og lommelykt for å se menyen) under skyfri stjernehimmel mens månen skinte på våre varme og svette kropper.

Det krydde av Japanere, Kinesere og ikke minst rike Russere på øya, det er bare helt utrolig hvor mange Japanere og Kinesere vi møter på vår ferd og jeg undrer meg igjen over når de vil ”erobre” Europa også.  Etter to dager hadde vi fått mer enn nok av turistmaskinen Boracay og bråkete motorer så vi satte kursen mot øya Abulong, men først etter flere mislykkede forsøk på å komme oss ut mellom alle kanoene som var ankret opp.  Det er et stort rev utenfor stranden som vi hadde gått gjennom den dagen vi kom inn og vi hadde nok vært veldig heldig å ikke truffet et eneste korallhode.  Så heldig var vi ikke på turen ut og vi måtte tilslutt gå tilbake til utgangspunktet å finne en annen vei ut etter å ha snakket med en lokalkjent skipper.

Idet vi kom inn mot Abulong Island så vi flere skilt på øya som fortalte oss at her ligger Grace Resort og etter litt om og men prøvde vi oss på den trange kanalen inn til resortet.  Det var rader på rader med bøyer i vannet og halvveis inn i kanalen så vi ingen vei inn og snudde men vi fikk stoppet en kano og fikk den til å vise oss veien inn og mirakuløst åpnet det seg en vei inn gjennom alle bøyene.  Det var en liten ”sti” inn og vi ble positivt overrasket over hvor flott det var inne i lagunen.  Vi ble hjertelig mottatt av de ansatte på Grace Resort som for tiden ikke hadde noen gjester og vi blir vist rundt på øya og gjennom ”dyrehagen” som besto av et par ørner, noen aper, et par Iguaner og masse duer.  Spesielt apene var gøy og litt rampete når vi matet dem med bananer.    Før vi gikk ut til båten igjen for å feire bryllupsdagen til Siri og Magnar avtalte vi middag på resortet neste kveld.  Det ble en koselig kveld med god mat og litt for mye champis for Jan husker ikke hvordan og når han gikk til sengs, vertskapet sovnet nok før gjestene som koste seg i måneskinnet i tropenatten.
Dagen etter skinner igjen solen fra knallblå himmel og vi snokler litt på stranden og rundt resortet, men vannet var ikke klart så det var ikke mye å se.  Vi vasket båten og skroget og hoppet i sjøen for å avkjøle oss etterpå.  Siri, Magnar og Jan tok gummibåten med litt snop, mat og leker til barna i landsbyen like ved siden av resortet, mens jeg gjorde en innsats med studiene.  Dette var første møte for Siri og Magnar med en lokal landsby og de ble overveldet over kontrastene fra deres til vår verden.  De lever av å tørke tang og produsere trekull som de selger i byen, tangen brukes i plastindustrien og trekullene for å lage mat.

Etter at mørket senket seg kjørte vi inn til resortet for å spise middag og vi ble mottatt av resepsjonisten som fulgte oss til hovedbyggningen hvor de har dekket et koselig bord for oss på terassen med levende musikk.  Etter middagen stilte de ansatte opp og laget et lite ”firedance” show for oss og vi er igjen overrasket og takknemlig for den flotte opplevelsen og gjestfriheten de har vist oss.  Siri plystret og heiet så danserne ble både imponert og forfjamset så etter showet lurte de på hvordan det var mulig å få til en så høy lyd.  Og vi konkluderte med at det nok er derfor at Magnar har blitt tunghørt J.

Hele gildet kostet oss 2050 pesos ca (260 kr.), og vi gav med glede litt mer til danserne og betjeningen for servicen og underholdningen.

Neste dag bar det videre mot Coron i nesten stille vær så motoren måtte gjøre jobben.  Det var mye trafikk som krysset kursen vår så vi må hele tiden være på utkikk etter ”supertankere”og store bulk båter som vi ikke ville komme i nærkontakt med.  Vi oppdaget også at dynamoen ikke ladet og gutta antok at det var viftereimen som hadde røket.  Etter mye leting fant vi tilslutt en ankerplass i le av Coron før mørket senket seg.

Neste morgen etter at Jan og Magnar hadde byttet viftereim satte vi kursen videre sørover mot Puerto Princessa, steikene hett og lite vind men ut på kvelden fant vi oss en ankerplass utenfor en landsby, vannet var uklart og bading frister ikke mannskapet ombord, i tillegg er vi nå kommet til krokodille land igjen så vi må være litt mer på vakt før vi går i vannet.  Dagene går fort og vi må være i Puerto Princesa til onsdag for Siri og Magnar skal dra tilbake til Norge igjen til helgen. Så derfor satte vi kursen videre sørover i litt for mye vind og masse sjø og får en veldig våt og slitsom seiltur men finner en bra ankringsplass for natten – det blåser fremdeles godt så det blir igjen en litt urolig natt.  I morgentimene bestemmer vi oss for å ta en overnatt seilas mot Puerto Princesa og vi brekker anker ut på ettermiddagen og får en flott og rolig seiltur sørover. Månen kommer ikke opp før kl. 01.30 så den er ikke til mye ”hjelp”.  Tidlig neste morgen går vi inn revet i Puerto Princesa og ankret opp utenfor Abenico Yacht Club hvor vi blir vennlig tatt imot.  Seilturen var over for Siri og Magnar for denne gang nå har vi to dager på å utforske Puerto Princesa sammen med dem.

Etter å ha funnet ut at turistattraksjon no. 1 – den undersjøiske elven var utsolgt en uke fremover, måtte vi finne ut hva annet PP hadde å by på.  Etter en del om og men ente vi opp på et spa hotell (trodde vi), det viste seg at du kunne formidle spa….

Etter å ha tilbrakt et par timer ved stranden og i bassenget var det videre på trisykkel til et spa i byen hvor vi alle fikk massasje så dagen hadde vært vellykket.  Neste dag leiet vi bil med sjåfør og fikk besøke en krokodille farm hvor de ”problematiske” krokodillene havnet.  Definisjonen på ”problematisk” var at de hadde spist et menneske eller to, da havnet de på denne ”anstalten” og noen av de var ikke noen ”småkarer” 600kg og 3-4 meter lang.  Etter å ha sjekket ut krokodillene kjørte vi til det ”åpne” fengselet hvor fangene kan vandre fritt innenfor et stort område.  Suvenir butikken var første stopp og vi diverse suvenirer som fangene selv hadde laget siste stopp på ruten ble en koselig restaurant ved stranden.  Neste dag bar det av sted til flyplassen på 2 trysykkler for å ta farvel med våre gjester for denne gangen.

Det ble et langt reisebrev denne gangen, men det ble slik siden jeg har brukt tiden på å kose meg sammen med våre gjester i tillegg til studiene.  Kunne nok fortelle litt mer om historie og hvordan de lever her, men får ta det igjen i neste reisebrev – kontrastene er i hvert fall store og flertallet har lite.

Hilsen mannskapet om bord Jenny

Siri, Magnar, Jan og Eli

Comments are closed.