Sail with Jenny in the fjords of Norway

Etter noen dager i Ushuaia og etter å ha sagt farvel til våre to gode venner og mannskap, Reno og Olav var det tid for å forberede seg for den lange etappen opp til Puerto Montt ( ca 1000nm) hvor mesteparten av veien normalt på denne årstiden har kraftig Nordwest vind (les motvind) men også mesteparten innaskjærs med utallige steder, Caletas, å gjemme seg i.

Da vi fortsatt ikke har fått impellere til påhengsmotoren har vi sett oss nødt i å måtte kjøpe en ekstra påhengsmotor og det ble en 2hp Yamaha. Det er fåfengt å tro at en kan ro liner til land i sterk vind med en gummibåt.

Nok en gang har vi fyllt opp fryseren og tørrproviant lageret da vi ikke vil komme til første sted med folk før om i beste fall 14 dager. Deretter var det bare og kaste loss og sette kursen mot Puerto Williams som er  25 nm tilbake i Beagel Kanalen hvor vi må for å få Zarpe som er seilingstillatelse for de Chillenske fjordene og sundene opp til Puerto Montt.

I Puert Williams finner vi også Micalvi Yacht Club, som er verdens sørligste by klubb og yacht club)

Micalvi Yacht Club er skipet  “Transporte Contramaestre Micalvi” som ble kjørt på grunn ved innløpet til en liten fjord.  Den utgjør nå en prerfekt beskyttelse og en god fortøyning for lystbåter. Yacht klubben drives av Armada de Chile.  De stiller opp hver dag ombord Micalvi for å sjekke inn utenlandske båter.  Der er representanter for  immigrasjon, landbruk helsemyndigheter og Armada.  Når du skal ha forlate Puerto Williams er saken en helt annen, da må du selv stille på Armada kontoret med papirer og sertifikater etc.

Klubben har begrensede fasiliteter, men den koselige og vennlige atmosfæren veier opp for de primitive omgivelsene.
Baren (salongen på båten) er blitt “modernisert” det siste året så alle tegningen og hilsnene fra båtene som var i taket er nå borte.  Nå er det kun vimpler og flagg på veggene igjen.
Vi stiftet selv opp Hjellestad Seilforrening sin vimpel på veggen i baren som hver kveld serverer bøttevis av Pisco Souer.  Gjestene er hovedsaklig  mannskap ombord på båtene og litt turister som stikker innom den spesielle baren.  De lokale stikker også innom for å kjøpe en øl og kikke på alle “Gringos”  som er på gjennomreise.
Vi traff alt fra gjester ombord i charter båtene til langtur seilere, men fant snart ut at det  nok ikke er så lurt å bli så lenge for det var alt for lett å gå i baren hver kveld.

Puerto Williams er den sørligste byen i verden opprinnelig kalt Uspashun, hvor Yamana indianerne bosatte seg.

Vi gjorde oss litt kjent i Puerto Williams som passer godt beskrivelsen av en “one horse town”.  Det var ikke mye annet enn Armada folk på stedet.
En av de mest interessante personene vi traff var Petter fra sørlandet, han skrudde på en stor ribb som skulle runde Cape Horn.  Mannskapet var norske finansfolk som skulle ha en “once in a lift time experience”.  Vi vet ikke hvordan det har gått med dem, fikk desverre ikke e-mail adressen hans.

Det var ikke internett på stedet så en kveld dro vi litt opp elva for å spise oss et godt måltid på det beste hotellet på stedet.  Vi spiste en fantastisk middag i flotte omgivelser, men det var ikke andre enn oss og 2 andre familier på hotellet.  Så vi lurte litt på hvordan det var mulig å tjene penger på et slikt sted.

Etter et par dager i Puerto Williams var vi klare til å dra videre, men først måtte vi få ut noe som hang fast i propellen.  Tang mente skipperen, men det viste seg at det var hans eget fiskesnøret som han “mistet” på veien fra Mar del Plata til Cabo Hornos.  Vel, vel, jeg sier ikke mer, har for sikkerhet skyld tatt vare på det så når han nå truer med å fiske igjen skal jeg nok ta det frem og vise han det.

Comments are closed.