Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for the ‘Reisebrev’ Category

Port Resolution,Tanna –  Port Vila, Efate- 24-29 Juli 2012

Et av de første synene som møter deg på Tanna er fiskerne i sine utrigger kanoer, det er alltid noen fiskere i bukten for å fiske sin middag eller for å tilby sine varer som ofte er fisk, hummer, frukt eller grønnsaker.  Eller for å lade sine mobiltelefoner om bord i en av båtene –  alle har en mobiltelefon, men strøm er det lite av i landsbyen så alt som må lades havner om bord i båtene som er på besøk.

En annen kjent sikkelse på Tanna er Stanley som er ansvarlig for kontakten mellom båtene og i tillegg administrer de 4 bilene som finnes i landsbyen.  Port Resolution ligger på øst siden, mens ”hovedstaden” Lenakel ligger på vest siden hvor flyplassen ligger .  Lenakel har veldig dårlige havneforhold så derfor var det ikke aktuelt for oss å gå der for å hente våre gjester og kjære venner Sally og Matthew som skulle ankomme Lenakel onsdag ettermiddag. Så vår første jobb var å finne transport for dem fra Lenakel til Port Resolution.  Transport fra Lenakel skjer med en av landsbyens biler som er 4 hjuls ”trucker”  og det er helt nødvendig for veiene (hvis en kan kalle dem det), heller stier, steiner, sølepytter, lavamudder.  Turen tar mellom 1,5 til 2,5 time utfra forholdene.  Vi var advart på forhånd av Brandy og Mark på Restless at de anså det som en liten riskio å kjøre bil når det var regnvær, så jeg var i utgangspunktet skeptisk.

Etter å ha snakket med Stanley, ladet mobiltelefonen og DVD spilleren hans, tok vi oss en tur inn til landsbyen for å se oss litt rundt.  Det første som møtte oss når vi kom opp bakken var en smilende eldre dame som kunne fortelle at hun var Port Resolutions frivillige sykepleier og hadde ansvaret for den lille klinikken som lå rett ved veien.    Landsbyen var lagt rundt en stor åpen plass og det var velstelt og flott beplantet i hagene rundt stråhusene – veldig fint, men dog så forskjellig fra vår verden og igjen gjestfrie og imøtekommende.  Vi var nå kommet til en helt ny verden for oss, der de fleste bor i stråhytter uten strøm, kun med noen få matter på gulvet og når huset begynner å bli gammle og lekker bygger de seg et nytt.  Noen hadde bygget seg betonghus, men de var ikke i flertall.

Været var blitt litt grått og det var litt regn i luften så vi søkte ly på øya’s ”coffe shop”, der fikk vi servert nydelig Tanna kaffe.  Der traff vi gutta på ”Almost Paradise” som vi tidligere hadde møtt på Anatom og ble invitert på biltur sammen med dem i en av landsbyens 4 biler.  Jan sa selfølgelig ja med det samme og da måtte jeg jo følge med selv om jeg var veldig skeptisk for det vår vått og grått og jeg hadde i tankene advarselen fra Brandy og Mark.  Heldigvis ble jeg sittende bak og så bare delvis ”veien” eller stien som jeg heller vil kalle det.  Verken Jan eller jeg har noen gang kjørt på slike ”veier” , men sjåføren var forsiktig og snirklet seg fram mellom 5-10km i timen for det var ikke mulig å kjøre noe fortere.

Etter en time kom vi til landbyen ”White sands”, vi ble motatt av landsby høvdingen og fikk historien om John From.  Ut fra det vi forsto var han deres gud og for å forenkle historien kan en vel egentlig sammenligne han med vår Jesus, de ventet på at han skulle komme tilbake og frelse dem sagt på en veldig forenklet måte.  Vi ble vist rundt i landsbyen av sønnen til høvdingen og det var en stor landsby med rundt 600 mennesker men den var ikke så koselig som den i Port Resolution, men det var rent og ryddig der. Vi fant ut at det nok var flere griser der en innbyggere for de føk rundt overalt sammen med høns og hunder som jaget dem.

Tilbake i båten kunne vi konstantere at den var dekket med et par mm med aske og siden vinden fremdeles kom fra vest pøste den over oss var det bare å stenge lukene å vente på at vinden skulle snu det var ingen hensikt å gjøre noe i det hele tatt for å få det bort for det kom like fort om bord igjen.
Neste morgen hadde vinden heldigvis snudd og himmelen over oss hadde en snev av blå farge så Jan brukte hele dagen på å spyle båten utvendig mens jeg tok inni.  Asken hadde masse sand i seg så etter å først ha vasket med saltvann måtte vi spyle med ferskvann, vi fikk muligens bort halvparten.

Skjøter, trekk, gummibåt, hengsler  – alt var dekket av lava sand/aske.
Vulkanen Mt. Yasur  var høyst aktiv og vi hørte hvor den buldret og kokte opp i fjellet over oss, litt skummelt og veldig spennende.  Varme kilder rant ned fra fjellene og vi kunne se hvor det kokte og boblet på stranden bortenfor båten.

Etter å ha snakket med Sally og Matthew som nå var ankommet Lenakel gjorde vi istand fisken som vi hadde fått på kroken på turen og satt spendt å ventet på våre gjester.  Det var begynt å regne igjen så vi var spente på hvordan veiene var og telefonen kom etter 1 time at de var forsinket pga. at flere biler hadde satt seg fast i lava gjørmen, men det gikk tilslutt bra og vi fikk dem om bord ut på kvelden.
Etter å ha spist et godt måltid og pratet en masse gikk vi til sengs rundt midnatt og det må være ny rekord – det var 12 år siden vi traff dem sist og vi hadde litt å ta igjen.
Neste dag tok vi en tur på stranden, besøkte kaffehuset og gjorde oss istand for den virkelig turen til Mt. Yasur sammen med 12 andre ”yatees”.  Trucken var lastet til randen 7 inne og resten ute på lasteplanen og det tok oss en time før vi sto ved bunnen av vulkanen som buldret over oss.
Det er umulig å beskrive følelsen av å stå oppe på krateret og se å høre vuklanen som spruter og bulder under beina dine.  Forhåpentligvis vil bildet på hjemmesiden si litt om hvordan det var, spesielt etter at det ble mørkt kunne vi se den glødende lavaen som sprutet opp fra krateret sammen med lyden når den ventilerte – utrolig vakkert.

Neste morgen etter å ha vasket masten og skinnen noenlunde fri for aske satt vi kursen mot hovedstaden på Vanuatu – Port Vila.
Seilene ble satt og vi hadde god fart mot målet – Jan satte ut fiskestangen og jeg gikk fram på dekk for å få litt ”kvalitetstid” for meg selv sammen med en god bok.
Men den gang ei, etter 3o min. hvinte det i snellen og mens Jan og Matthew kjempet med fisken måtte Sally og meg prøve å få stoppet båten.  Vi skjønte fort at dette muligens var en for stor fisk for oss, men som den fisker skipperen er var det vanskelig å gi opp kampen.  Etter 30min. kamp innså vi at vi måtte droppe storseilet og bruke motoren for å hjelpe til og etter å ha kjørt i 1 times tid med motor etter den knakk fiskestangen og vi satt igjen med kun snellen og snøret.  Vi hadde sett fisken hoppe et par ganger i sjøen bak oss og så at det var en stor sverdfisk (70-100kg) veldig vanskelig å bedømme, men det var ikke mulig å få inn fiskesnøret mer enn et par m om gangen.  Etter at stangen knakk var det vanskelig å få snøret inn, mens skipperen dro snøret inn for hand opererte Matthew snellen men like fort hadde fisken kjørt ut et par 100 meter av snøret igjen.  Jeg antydet forsiktig at den muligens var så stor at vi ikke ville få den om bord og at vi heller skulle kutter snøret, men det var ikke snakk om – det var det dummeste skipperen hadde hørt på lenge.  Uansett etter vel 2 timer røk snøret og vi satt igjen med 1/4 fiskestang og ingen fisk, men uansett en utrolig opplevelse og en god fiskehistorie.  Resten av turen mot Port Vila var begivenhetsløs sammenlignet med alt vi hadde opplevd.

Tidlig lørdag morgen gikk vi inn revet mot Port Vila etter en rolig natt med fullmånen som veiviser.

Marina “Yachting World” ligger godt beskyttet innerst i bayen, de har en kai du kan fortøy mot og bøyene, vi våget ikke å gå inn til bøyene for da må vi under kraftspennent som på kartene har har litt varierende høyde.  Bøkene sier alt fra 24-27 meter så vi valgte å legge oss inn mot kaien istendenfor.  Mye pga. at forrige uke hørte vi at en 61 fot Oyster gikk på dem og måtte ut med 9.000 dollar i reparasjonskostnader.

Vi har de siste ukene hatt jevnlig kontakt med våre gode venner Brandy og Mark for mulig å treffe dem her og vi klarte det akkurat, de hadde allerede sjekket ut, men siden de hørte vi kom ble de en dag lenger.  Vi var så glade for å se dem, vi traff dem første gang i Chile i 2010 og har siden truffet dem både på Tonga og New Zealand.  De var også ombord og feiret jul med oss ifjor og vi trives godt i hverandres selskap.

Derfor passet det helt perfekt å feire vårt sølvbryllup sammen med dem og Sally og Matthew som også giftet seg samme året som oss, vi var deres forlovere.

Brandy og Mark kom ombord og fikk fiskehistorien til Jan som vi andre hadde hørt for n.te… gang.
Vi fikk høre om deres opplevelse og planer videre mens vi koste oss sammen med god mat, fransk årgangsvin (96) og selfølgelig champagne som Sally og Matthew hadde med.

Vi kunne ikke fått en bedre feiring av et godt og langt ekteskap/vennskap og det til og med på den turen vi gjennom alle disse årene har sett fram til. Vel nok romantikk for denne gangen – det kommer dager etter dette.

Port Vila er en travel liten by med en hovedgate som består av masse tax free butikker og noen lokale håndtverks butikker, for ikke å snakke om et fantastisk flott fransk supermarked med et utvalgt som vi ikke har sett siden vi forlot New Zealand.  De er veldig nær knyttet til Frankrike her og de fleste snakker bedre fransk enn engelsk.

Her vil det bli supert å proviantere før vi drar videre mot Solomon og PNG.

Vi må bli her til tirsdag for å gjøre resten av innsjekkingen før vi kan dra for å utforske Vanuatu videre sammen med våre gjester.

Vanuatu – Anatom – Tanna,  20 -23 Juli 

Fredag er bank dag på Anatom,  så vi fikk kjøpt oss Vatu slik at vi kunne betale for innsjekk.

På vei inn med gummibåten traff vi Keith i utrigger kanoen sin – han var på vei for å snakke med oss og invitere alle “Yatees” på landsby fest med mat, dans og sang. Det takket vi selvfølgelig ja til og det samme gjorde alle de andre båtene, så det ble nesten 30 gjester.  Vi betalte 1000 Vatu (60kr.) pr. person og det var vel verd hver eneste Vatu.  Vi fikk en uforglemmelig opplevelse og en del flotte bilder, men det er vanskelig å fotografere for ansiktene deres er så mørke at de forsvinner blant de fargerike kostymene og i nattemørket. 

De tok imot oss på stranden og vi ble henvist til en stor åpen plass med et par “hus”, det ene var kava huset deres og det andre var “kjøkkenet”.  Vi ble ønsket velkommen og festen ble åpnet med en bønn.  Etter dette viste de oss hvordan de laget bål uten fyrstikker.  Så presenterte alle gjestene seg og festen startet med dans og sang, etter dansen ble det kava drikking.  Denne kavaen var mye sterkere enn den vi drakk på Fiji og hadde en helt annen smak, bare etter en slurk ble du helt nummen i leppen og tungen.

Maten som ble servert var fisk, rotgrønnsaker og frukt til dessert, og det er det de spiser når det er fest, – sundt og godt. De er ikke lik Fijianerne som er store og kraftige, de er mye mindre og ikke på langt nær så tykke, de er “lett og smidig”.

Lørdag ble brukt til båtrengjøring innvendig og ellers avslapping. Lørdag er en rolig dag i landsbyen for de fleste er 7.dags adventister og lørdagen er helligdag og kirkedag.  Så vi holdt oss unna landsbyen og slappet ellers av i båten med serien fra Norge som Jan fikk av våre venner i Bergen – Langs norske kysten.  I tillegg brukte jeg dagen på å lage ferdig myggnetting for å beskytte oss for malaria, på Anatom er det ikke noe malaria, men det finnes på andre øyer.  Vi startet også å ta malaria tabelettene som jeg hadde med fra Norge.

Søndag hadde vi bestemt oss for å snorkle på revet, men det ble det ikke noe av for idet vi skulle gå i gummibåten startet regnet.  Vi spaserte oss en tur på stranden og gikk en tur sammen med Rod og Elisabeth for å vise dem butikken.  Det er faktisk 2 på øya, den ene har nesten ingenting og ligger inne i landsbyen mens den andre ligger litt lenger borte.  Det føles helt merkelig å gå langs stranden og på små stier for å komme til butikkene, men sånn er denne verden.  De fleste har ingen strøm så husene er mørke og med små vinduer, noen har bygget seg mursteinshus, men de fleste lever i tre hus med palmeblad på taket.  De har et eget hus til kjøkken slik at det ikke skal bli så mye røyk der de oppholder seg.  Det er overhode ingen møbler i huset alt foregår på sivmatter på gulvet, vi regner med at de også sover her og vi har ikke sett at de har så mye mykt å ligge på, litt tøystykker her og der er det vi har sett.

Planen vår var å dra tirsdag til Tanna, men mandag morgen blåste det fra NW og den kom rett inn i revet og laget en del sjø, så etter å ha gjort sjøklart dro vi mot Tanna.  Det var lite vind, men den kom rett imot og vi satte ikke seil, det tok oss 5 timer før vi kunne ankre opp i Port Resolution som er et veldig kjent sted pga. sin aktive vulkan.  Vi så den på lang avstand og 1 time etter at vi hadde satt anker var båten allerede begynt å bli sort av aske. Og det viste seg at det skulle bli mer ….. mye mye mye mer.

Det lå 8 båter i bukten, men den er så stor at det er god plass de har hatt 32 båter inne her, men da har det nok vært trangt.   Våre opplevelser her kommer i neste reisebrev.

 16.07.2012

Etter å ha brukt halve dagen i Lautoka på bank, utsjekk, watermaker reparasjon, vinsj vedlikehold, pakking av gummibåt (med 1 kg. sand i),  var vi glad for å komme avgårde.  Når en først har bestemt seg for å seile videre er det greit å komme avsted.  Det var også kjekt at vi fikk en prat på skype med Benedikte og Joachim før vi dro. 

Klokken 14.00 brakk vi anker fra Lautoka og satte kursen mot passet for å komme oss ut i rom sjø, mens vi ryddet det siste på dekk og spiste en god middag.  Rom sjø ble det fortere enn vi ønsket og hadde stuet for.
Masse strøm i passet (10knop båtfart) og krapp og urolig sjø utenfor så fruktkurven og diverse andre ting trille rundt på gulvet.  Sjøvann kom inn gjennom ventilene på dekk og diverse gjenstander føk rundt forbi alle veier. 

Det er utrolig hvor fort disse 2 månedene på Fiji har gått, vi har hatt det helt supert her ikke minst takket være besøket av Benedikte, Joachim og gjengen.  Vi kommer til å huske dette landet som BULA landet med de vennlige folkene.

Tirsdag 17.07
Det er også uttrolig hvor fort en glemmer hvor ubehagelig det første døgnet kan være (muligens er det godt) for ellers hadde en ikke seilt rundt slikt.

Etter å ha kjempet oss gjennom første døgn (med veldig krapp og ekkel sjø), begynner livet ombord å bli greit.  Det har vært lite søvn og lite mat siste døgn, men det går over for mat blir det ihvertfall alltid nok av her ombord.

Vi satte med en gang 2. rev i storseilet når vi så at vinden var 26-30 knop selv om varselet var kun 15, vinden har vært veldig varierende og sjøen urolig.  Nå ser det ut som det har stablisert seg endel og da kommer selvfølgelig alle de “fremmede” lydene.  Revet er tatt ut og vi har hatt inspeksjonstur på dekk, for det var en merkelig lyd i “kikken” som er staget som holder bommen nede.  Etter å ha lyttet både innvendig å sett utvendig finner vi at boltene nede er litt slakke og derfra kommer lyden.  Da er lyden funnet og vi kan slappe av med at det ikke var noe faretruende gale.  Skipperen har derfor gått og lagt seg (han har sovet ekstremt lite siste døgn).

Turen over til Vanuatu er bare på 450 nm så det er knappe 3 døgn seilas for oss, nå er første natten over og vi har ca. 250 nm mil igjen.  Regner og håper på å være fremme tidlig torsdag morgen i Port Resolution på Tanna.  Det var ca. 15 båter som sjekket ut igår og de fleste av dem skulle til Vanuatu så vi regner med at det kan bli folksom i havnen som er liten.  Vi passerte 4 i løpet av natten og hvor de andre er vet vi ikke.

Onsdag 18.07 Idag har vi sølvbryllup og flott seilas.
Vi har fått en roligere båt, men det er fremdeles stort svell. Skipperen satte i grålysningen ut fiskesnøret og ved lunchtiden hvinte det i snellen og etter en stund hadde vi en flott Mahi-Mahi ombord som ble filetert og puttet rett i frysen.

Vi har pga. det store svellet som er her valgt å ikke seile direkte til Tanna som opprinnelig var planen.  Grunnen er at havenen er veldig dårlig når det er stort svell fra øst, ankringsplassen ligger utsatt til og vi har hørt at det kan bli veldig mye “rock and roll”.  Derfor drar vi til en øy lenger sør som det også nå i det siste har blitt mulig å sjekke inn på,  – Anatom.  Vi har i skrivende stund ikke mer enn 66mn til den og regner med å være fremme imorgen tidlig.  Ellers er det ikke mye å rapportere, båten er rolig, men i øyeblikke er kursen litt feil så vi nok gjøre noe med det.

I ettermiddag hørte vi på kortbølgen en svensk båt, Mariake, fortelle at han hadde fått en “Yellow Fin Tuna på 70 kg i dag, men hadde bare plass til 10kg i frysen.  Jeg er veldig glad for at den ikke kom ombord her.

Hilsen nattevakten som seiler mellom 7-8 regnbyger som vi ser på radaren

Torsdag 19.07.2012
Natten har vært rolig med masse regnbyger, et par ganger plasket det ned.
Det var godt for oss og båten for det meste av saltlaget på seil, dekk, rekke og skrog har blitt vasket vekk, og det betyr mindre jobb når vi kommer fram.

I grålysningen passerte vi i le på vestsiden av Anatom i tung  dønning og vi var glade for valget vi haddet tatt og ikke gå direkte til havnen i Port Resolution.
“C-map” kartet vårt er godt her og GPS stemmer også med terrenget så innseilingen var grei, det var også veldig godt merket med overett merker på land. 

Klokken 07.00 satte vi anker utenfor landsbyen, det lå 4 andre båter her (3 franske og 1 fra Australia).  Ankerplassen er godt beskyttet med lite svell og det føltes godt etter 3 døgn i havet.  Vi ser og hører drønnet av sjøen over revet utenfor oss, det høres nesten ut som et evig sus fra en motorvei.
Vi ankret på 10 meter og vannet er krystallklart og azurblått, vi kan følge kjetting og se ankeret på bunnen – helt fantastisk vi gleder oss til å snorkle her.

Gjesteflagg og Q flagg (Karantene flagget som signaliserer at vi vil sjekke inn) ble satt i salingen, før vi startet rydding av dekk og “montering” av gummibåt.
I det vi skal ta påhengsmotoren ut av benken ankommer politibåten med 3 politi for å sjekke oss inn.  Innsjekking gikk greit og de var som de pleier greie og hyggelige.

Som vanlig er hukommelsen vår om hvor mye vin og øl vi har ombord litt dårlig.  Det ser ikke ut som det er noe problem – politimannen ser ut som han er “drit lei” av å fylle ut alle de 6 arkene som må til for å få oss sjekket inn – det tok vel 1 time.   Etter innsjekk har vi nå tillatelse til å forlate båten og Q flagget ble tatt ned.

Det finnes en bank på øyen og den er åpen 3 ganger i uken så vi må inn å få vekslet dollerne vi fikk på Fiji til Vatu som er den lokale valuta her.

Her er ingen internett og ingen av husene har strøm (ikke skolen heller).  Det finnes endel solcellepaneler på noen tak – eks. politi stasjonen og banken.  De har mobildekning her, men vi får ikke noen kontakt via vår telefon.   Gummibåten ble så satt på vannet og vi tok oss en pause i all vasking og rydding for å kikke oss litt omkring i landsbyen.  Den eneste og beste måten å fortøye gummibåten på var å ankre gummibåten utenfor landsbyen og vasse i land, det ble altfor langt å bære den oppover den lang-grunne stranden slik som vi vanligvis gjør.

Landsbyen er veldig koselig, fine hager og rimelig bra hus og ikke minst rent og ryddig.  Vi kikket oss litt rundt og kom forbi et hus med et stort grapefrukt tre i hagen og spaserte inn for å se om vi kunne få kjøpe noe frukt.  Her traff vi Louise og dattern hennes, hun forteller at det er moren hennes som bor her og hun selger ikke frukt, men vi kan selfølgelig få hvis vi vil ha.  Vi takker ja og får med oss en eske full av grapefrukt sitroner og Naus? (som vi ikke aner hva er).

Vel tilbake i båten tar skipperen en velfortjent lur og jeg koser meg i cockpiten, får besøk av 3 gutter som er ombord på den Australske båten – de beundrer og komplementerer Jenny og forteller meg hvor det er bra og snorkle.  Litt senere får jeg også besøk av ekteparet på den Franske båten, de kommer også bort for å kommentere båten.  Vi stikker oss nok litt ut for vi er ikke hvit og har litt mer lakk enn de andre båtene på ankerplassen så vi får ofte mye kommentarer og spørsmål om båten.

Ut på ettermiddagen ankom 3 andre båter en av dem er Proximity, de 2 andre er fra U.K.  de må holde seg ombord til neste dag for det er for sent for dem og bli sjekket inn.

Om kvelden koste vi oss med serien som Jan fikk til gebursdagen av våre gode venner (Toril & Stein og Lis & Ståle)om Norske kysten av Dag Lindebjerg før vi stupte i seng – det er alltid godt å få uforstyrret søvn etter en havetappe (selv om denne ikke var av de lengste vi har hatt).

Fiji 23 juni til 01. Juli 2012

St.Hans aften ble feiret 22 juni med bål og grilling på stranden sammen med mannskapet på Proximety.  Gutta samlet ved til bålet, mens jentene snorklet.  Vi dro inn til stranden en time før solnedgang, det var litt svell fra vinden som hadde blåst tidligere i uken så det var ikke helt enkelt å komme inn (sa vedsamlerne).  Skipperen var kjepphøy og sa at det var selfølgelig ikke noe problem hvis en visste hvordan en skulle kjøre gummibåt.  For å gjøre en lang historie kort, var det Jan og Ron som fikk en bølge over seg og ikke ungdommene som var like tørr, men rett skal være rett det var ikke Jan som kjørte båten.  Gjett om han fikk høre det i flere dager etterpå.  Jeg fikk en god latter og for en gang skyld var det ikke meg som ble våt, helt til vi skulle ut igjen da Elisabeth skubbet med over bord fra gummibåten så plutselig så var jeg i vannet igjen.  Vi fikk en fantastisk kveld under stjernehimmelen med flott bål, god musikk (Rod med Ukulele) og flott solnedgang før vi satte kursen ut til båten for å spise der.  Etter middagene dro ungdommene inn til Manta Ray resort og sin favoritt bar for å ta farvell med de gode vennene som de hadde fått der.

Mange av resortene som finnes her er en kombinasjon av ”backpackers” resort og motell/hotell.  De fleste turistene som reiser rundt på øyene er unge ”backpackers” det er kun en håndfull 5 stjernes resort og det syntes vi er veldig greit.  For de ”uformelle” resortene er mye mer positiv til ”yatees” og vi får bruke deres fasiliteter nesten på linje med gjestene.  Slik var det i hvert fall på Manta Ray, litt mindre vennlig var det nok på Blue Lagunen som vi senere kom til.

Neste dag bar det videre mot Blue Lagune som er kjent for flotte strender og filmen ”Blue Lagunen”.  Vi må helst navigere med solen i ryggen (for å se korallrevene), og det betyr en senere start på dagen derfor valgte vi å ta turen i 2 etapper.  Vi satte anker utenfor Somosomo landsby og Jan og meg gikk inn for å spørre om å få ankre i bukten utenfor,  idet vi landet gummibåten på stranden kom en ung mann bort til oss og vi spurte etter høvdingen (turaga-ni-coro).  Han førte oss til henne (en eldre dame), vi ble invitert inn og ble bedt om å sette oss ned (på gulvet)  og etter en kort tid kom hun ut av et annet rom.  Vi overleverte gaven (kava roten) og hun velsiget gaven (sevusevu) med en liten bønn og ga oss tillatelse til å være gjester på øyen (snorkle, bade og besøke landsbyen).  Hun kunne ikke engelsk så datteren oversatte for oss.  Vi skrev oss også inn i gjesteboken og så at de som hadde vært der tidliger hadde betalt 20 Fiji doller så vi gjorde det samme.  Tony spurte om vi var interesser i at de skulle lage Fiji fest måltid (Lovo) for oss om kvelden og det takket vi ja til. Imens hadde ungdommen kost seg i båten og i vannet – bildene taler for seg. 

Ungdommen tok gummibåten til land for å se den flotte landsbyen og fikk en koselig omvisning alle barna.

Bildene sier det meste.  Det var nok et aldri så lite kultursjokk for dem, her bor de enkelt og har det bra med enkle midler.  Men vi har merket oss at mobiltelefonen er flittig i bruk selv på disse stedene, i-pad og i-phone er nok mer sjelden.  Watermakeren har gjort en fantastisk jobb (etter at Jan modifiserte den litt), disse 3 ukene med 8 mennesker ombord og 3 damer med langt hår som trenger mye mye vann.  Den har oppført seg eksemplarisk, men idag måtte den ut for en liten overhalling,Simen hjalp skipperen med jobben. Gutta har tatt slangen fra badet foran og har stort sett dusjet på dekk til jentenes (fortvilelse eller fryd….)  

Etter at mørket hadde senket seg gikk vi inn med gummibåten og ble ”lyst” inn til stranden og  deretter invitert inn i et hus hvor ”bordet” (gulvet) var fint dekket med mat og tallerkner – det var til og med kniver og gaffler .  Det var 3 kvinner ved enden av bordet ( som nok var våre vertinner)  3 menn  satt ved døren og var tydligvis bare tilskuere.   Vi satt oss ned og det var mange store spente øyne rundt ”bordet”, vi ble ønsket velkommen og bedt om å si en bordbønn før vi spiste, de unge kikket  på skipperen, men det kom ikke noe fra den kanten så jeg kom i farten på  ”Å du som metter liten fugl” – det var den vi brukte på barneskolen så den var godt innprentet i hukommelsen.

Det var en annerledes fest enn det vi var vant til, maten som sto på ”bordet” var svin, kylling, fisk, forskjellige rot grønnsaker, gresskar etc.  Det var nok skipperen som spiste mest, ungdommene smakte på det meste, men de ble nok ikke mette så det ble en liten ny middag om bord etterpå.  Maten var annerledes enn det vi er vant til, men alt var fint laget til og det så veldig rent ut.  Etter maten fikk vi en kopp god te laget av sitronblandene fra sitrontrærne på øya, den var kjempegod.

Ut på dagen dro vi videre mot Blue Lagune, vinden hadde økt litt, men ikke mer enn av vi fikk en flott tur.  Det blir ikke mye seiling for vi har mer enn nok med navigeringen mellom revene i tillegg var vinden midt imot.  Ut på ettermiddagen satte vi anker utenfor Blue Lagune resort og ungdommene var raskt i båten for å sjekke ut forholdene, baren fant de forbausende raskt denne gangen også.
De fikk også arrangert seg en sightseeing tur neste dag for å besøke noen grotter og snorkle litt.  Blue Lagune har en fantastisk flott strand og der traff jentene ”Semy” han bodde på øyen og lurte på om han kunne være med oss tilbake til Denarau når vi skulle dra.  Etter at vi hadde pratet litt med han viste det seg at han hadde vært guide for Nordwind når de var her i 2011 og da kunne vi ikke si nei, i tillegg kunn han navigere oss en kortere vei tilbake og det var vi fornøyd med.

Jan og jeg tok oss en god tur over øyen og sjekket ut en liten suvenir  butikk på andre siden som i tillegg solgte god banankake.  Det ble med banankaken for suvenier har vi etter hvert nok av.
Etter vel 2 uker uten butikk i nærheten begynte det å bli tomt for egg, mel, frukt og grønt så vi spurte oss frem til nærmesteog eneste butikki øygruppen, det skulle være en på naboøyen og mens ungdommene var på sightseeing neste dag to tok vi gummibåten og dro på handletur.  Vi fant en liten ”landhandel” på naboøyen som hadde det vi trengte og vi var vel fornøyd selv om vi ble gjennomvåt på turen tilbake i jollen.
Om kvelden dro vi inn til resorten for å spise middag og vi fikk et bord etter en del om og men.  Vi fikk ikke sitte i selve restauranter siden vi var så mange (10stk. med Rod og Elisabeth), men ble vist bort til en liten plass bortenfor så vi følte oss litt ”utenfor”.    Vi fikk uansett en kjekk kveld sammen med gode historier, mat , vin og masse annet som gutta spanderte.  Det var også et lite band på restauranten som spillte og sang veldig flott så vi koste oss.
Tidlig neste morgen med Semy som guide dro vi rett tilbake til Musket Cove for Kristine N og G.  sammen med Simen og Morten  hadde bestillt hotell de siste dagene på Denarau, men først ville alle tilbake til Musket Cove. 
Jentene for å ta mer spa og gutta for å kose seg i ……. (hvor tror dere).
Rett før solnedgang fortøyde vi i en bøye utenfor Musket og jentene gikk rett i gummibåten for å bestille spa time og sjekke når båten til Denarau gikk (Semy skulle være med den), det viste seg imidlertid at den gikk kl. 16.00 så det ble enda en ny gjest om bord den kvelden.

Neste dag gikk jentene inn for å ta spa time og jeg kom meg inn på internett  for å sjekke eksamens resultatet.  Eksamen var bestått og med rimelig godt resultat så jeg var kjempefornøyd.  Det ble en aldri så liten fest på strandbaren den kvelden, og for ungdommene ble det siste kveld på Musket Cove.
Dagen etter forlot vi Musket Cove dro til Denerau Marina, denne gangen var det ingen plass inn i marinaen, men vi fikk en bøye  rett utenfor så det gikk greit helt til vi oppdaget at vi sto på gunn ved lavvann.    Det var ikke så bra for når de andre båtene svinget ble vi sittende fast i mudderet og det var veldig tett mellom båtene så vi  måtte passe på hele tiden.  Det lå en svensk båt bortenfor oss , men de var så lite vennlig at de så ikke en gang opp når de svingte forbi oss vel 1 meter fra.  Det er faktisk en av de få båten vi har truffet som er så lite vennlig og overhode ikke interessert verken i å snakke med deg eller si hei.  Den het forresten ”Working on a dream” så hvis dere ser den noen gang så ikke gå nær.

Kristine N., Kristine G, Morten og Simen ”sjekket ut av” Jenny og inn på Sofitell ikke helt samme standard som Jenny, men de fikk en seng som ikke beveget seg  J.  Om kvelden traff vi dem igjen og hadde et koselig måltid i Port Denerau sammen.  Før gjengen igjen satt kursen mot byen og litt party time sammen med venner de traff på Mantaray Resort

Neste dag var det feriens siste sighetseeing – tur til Sleeping Giant and bading i mud pool.  Simen var den eneste som ikke var med oss, han ville heller se på surfing så han ble med en båt ut på revet, og fikk en fin opplevelse.  Sing kom å hentet oss andre og kjørte oss førs til Sleeping Giant orkidee hage, det var nok ikke så interessant for ungdommene som bar litt preg av festen kvelden før.

Etterpå kjørte vi videre til mud pool, i det vi kjørte inn på parkeringsplassen ble det tyst i bilen, det så litt primitivt ut for å si det mildt, men vi måtte jo prøve.  Uten å si det for sterkt så tror jeg at dette var en av turens høydepunkter for de fleste, jeg syntes det er bedre å bade i sjøen enn i tykk gjørme. 

Vel tilbake i Port Denerau var det ny spa time for både jentene og guttene.
Lørdag (siste dag for Kristine N., Kristine G, Simen og Morten) ble det tid til en liten tur til Nandi for å gå på markedet å kjøpe suvenier, vi tok bussen til byen (4 kr. en vei) og spaserte litt rund.  Jan og jeg dro hjem  for å forberede middag om bord til hele gjengen siden det var siste kvelden.  Etter å ha sjekket med marina kontoret fikk vi plass inne i havnen og vi dro rett inn.  Jenny trengte en god nedvask både utvendig og innvendig – gjengen kom fra Sofitel og tok imot fortøyningen og hjalp oss med vaskingen.  Det var masse energi,  vann og såpe overalt så Jenny ble skinnende ren og pen, mens mannskapet ble våt og måtte tilbake til hotellet og dusje seg før middagen på kvelden.

Det ble lam fra NZ med god saus til – sausen tror jeg  den viktigste ingridiensen i middagen for ungdommen.  Jan er sausspesialisten om bord og til nesten hver middag ble han anmodet  (spesielt av gutta) til å lage saus, og det var ikke få liter som gikk ned.  Ungdommen var fornøyd og Jan enda mer for det er ingenting som er mer inspirerende når maten du lager blir satt pris på.