Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for the ‘Reisebrev’ Category

01.03 Puyuhuapi  – 07.03  Castro
Formiddagen ble brukt til vasking og vedlikehold.  Ved lunsjtider forhalte vi til den kommunale bryggen for å fylle diesel.  De fyllte opp en tank som ble tilkoblet bilen og kom direkte på kaien med tanken, helt supert for oss. Forlot så Puauhuapi og gikk ut Canal Jacaf og ut på kvelden ankret vi opp i Caleta Punta Porvenir.  I det vi kom inn i Caleta Punta Porvenir kom en ung mann svømmende mot oss, han hadde svømmte langt ut fra stranden og var nok ganske sliten.  Istendfor å ta han ombord tok Jan han i gummibåten og kjørte han tilbake til stranden hvor resten av familien var.
Vi ble så invitert til å spise grillet lam med dem, men siden middagen allerede var klar ombord ble det ikke noe av besøket.  Det var litt varme i luften så vi nøt stjernehimmelen over oss etter at mørket hadde senket seg.

02.03 tok vi gummibåten til stranden for å prøve ut dykkerutstyet som ble kjøpt i Mar del Plata.  Det ble en suksess og det var kjekt å få prøve det, bortsett fra at jeg fløt som en kork med 5 kg bly. Det må nok mer til for å få meg under vann, er jeg muligens blitt for lett?  Det hadde vært fint å hatt Ståle i nærheten for god instruksjon så det er bare å pakke kufferten igjen Ståle.
Etter å ha skylt alt ustyret bar det videre mot Melinka, ankert opp utenfor byen i 18.00 tiden og tok en liten tur innom stedet for å kjøpe litt frukt og litt brød.

Puerto Melikan har ca. 1400 innbyggere, navnet ble gitt stedet i 1859 av Lithuanian Felipe Westhoff som var den første europeiske innbyggeren  hans kone het Melinka til fornavn.

03.03 bar det videre mot Puerto Quellon i sol og fint vær.  Krysser Golfo Corcovado og så 3 hvaler, de svømmte rundt oss og under båten.  Det er like fasinerende hver gang vi ser hval , disse var ikke veldig store muligens 30 fot.
Puerto Quellon er en livlig liten fiskehavn med ca. 14.000 innbyggere, vi lå oss på svai mellom fiskebåtene og håpet at ingen av dem skulle flytte seg i løpet av natten.  Vi fikk en flott kveld og nøt solnedgangen før vi satte gummibåten på vannet og undersøkte hva stedet hadde å by på.
Vi fant hovedgaten som var full av butikker og følte oss plutselig tilbake i sivilisasjonen igjen.  Fant også en internett cafe, men får ikke noe til å fungere så etter en veldig søt kopp kaffe takker vi for oss og går tilbake til gummibåten.  Pga. stor forskjell på flo og fjære er den nesten på land og vi må smyge oss mellom fiskebåtene for å få den ut.

04.03 Neste morgen er det sol og fint vær idet vi går ut av havnen og  setter seil idet vi runder Punta Chiguao.
Ankret opp i Estero Pindo ut på kvelden, vi var her i 2002 med Copihue.  Vi tok gummibåten til land for å se om vi kan kjenne oss igjen.  Treffer den “lokale guiden” Pedro Ignacio som vi også traff og slår av en prat på kafe’en han har startet og forteller at vi var her i 2002.  Vi ser at stedet har vokst siden sist,  bukten er blitt full av sjell oppdrett og det er kommet nye hus og båter til.  De har fått biler på øya,  når vi var der i 2002 var hesten fremkomstmiddelet. Vel tilbake i båten får vi besøk av 2 fiskere fra sjelloppdrettet som vil gi oss en stor bøtte med sjell, – “almeja”  vi takker og gir dem en flaske vin.  Jeg ble litt oppgitt når jeg så den store bøtten for jeg vet jo hva som følger med av arbeid.  Vi la skjellene  i saltvann for å holde dem levende til neste dag.

05.03  var det sol og fint når vi går for motor til Castro.  Jeg overtok navigeringen mens Adrian og Jan renset sjellene.  De klarte begge å skjære seg, men sjellene ble ihvertfall renset og noen dampet.  Det meste ble lagt i frysen etter rensing slik vi vanligvis gjør med kamsjellene hjemme.  Ankom tidlig til Castro så vi tok en siesta før vi kjørte til land for å finne det etterlengtede internett etter flere uken uten.
Byen var akkurat slik vi husket den fra 2002 men det var innsamlings aksjoner for jordskjelvet som hadde vært lenger nord.
Det er stor forskjell på flo og fjære her (5m) så vi var litt usikker på gummibåten som vi hadde “parkert” ved kai rampen så den måtte sjekkes flere ganger mens vi var der.  Vi fant en koselig kafe med godt internett og fikk publisert reisebrev og betalt regninger.

06.03 Om morning dro vi tidlig til byen med gummibåten, for å se på markede langs “strandpromenaden”  de hadde masse friske grønnsaker, frukt og sjell til salgs.

Vel tilbake i båten så vi den første seilbåten  på flere uker (Marcy fra Seattle) med Ginger og Peter ombord.  Vi visste at de skulle ankomme for vi hører  fremdeles på Patagonia Network hver morning og de hadde fortalt dagen før at deres neste havn skulle være Castro.  Vi slår av en prat i det de kommer forbi i jollen og avtaler å snakkes i Puerto Montt når de kommer der.

07.03 brekker vi anker og setter kursen mot Puerto Montt.  Det var regn i luften så vi setter storseilet (trenger en vask etter all sanden fra San Blas) og håper på en sikkelig skur.  Men det klarner opp etter hvert og vi får en flott dag. med litt seiling og litt motor.
Klokken 1800 var akret satt i Caleta Mechuque, Jan og Adrian tok en tur på land i den lille landsbyen før de satte garnet ute i sundet.
Jeg hadde en fredelig stund alene ombord med en god bok, det er rart hvor pris du setter på å få være litt alene, dog ikke for lenge.

08.03 Det ble ingen fisk i garnet denne gangen heller så det var bare å lette anker og sette kursen mot Puerto Montt i lett SW bris. Etter å ha seilt i et par timer døde vinden, men like etter vi startet motoren kom vi nært innpå flere stor hvaler idet vi krysser Bahia Ancud og disse var mye større enn de vi så sist.   Det var 2-3 kjempestore dyr, ca. like lange som Jenny, litt sky så vi stoppet motoren og seilte innpå dem.  De var store og lys grå på farge og hver gang de kom opp for å puste sto “blåstet” høyt i sky og en hører et kraftig sus.  Denne gangen var ikke vinden slik at vi. kjente lukten hver gang de blåste.  Et utrolig syn, du får bare lyst å se og se, glemme bilder og alt.
Hvalfangeren vår var også fasinert selv om han har sett slikt flere ganger, han mimrer om “gamle dager”.  Denne gangen fikk han se dem uten å måtte fange noen og det syntes vi alle var det beste.

Etter å ha seilt rundt dem i ca. 1 time startet vi motoren og dro videre, vi så flere hvaler i horisonten på veien videre, men vi måtte i havn før det ble mørkt så vi gikk ikke opp på dem.

Fortøyer i en “bås” i Marina del Sur ut på kvelden og får god hjelp med fortøyningene.

ENGLISH VERSION

01.03 Puyuhuapi  – 07.03  Castro
Monday 1st March: Sunshine and no wind this morning was used for washing and some minor maintenance. At lunchtime we left the Marina for the municipal cay were we had ordered diesel to come in a stainless steel tank towed by a truck belonging to the local gas station.
After the diesel (900l)was filled we left Puyupuapi and motored out to canal Jacaf were we anchored in Caleta Punta Porvenir. On the outer beach in this caleta several fishing boats with crew and their families were gathered for a barbecue. As we prepared to anchor a young fisherman came swimming out to us (about 300yards) and told us to come and join them. When he stated that he was quite tir

Etter noen dager i Ushuaia og etter å ha sagt farvel til våre to gode venner og mannskap, Reno og Olav var det tid for å forberede seg for den lange etappen opp til Puerto Montt ( ca 1000nm) hvor mesteparten av veien normalt på denne årstiden har kraftig Nordwest vind (les motvind) men også mesteparten innaskjærs med utallige steder, Caletas, å gjemme seg i.

Da vi fortsatt ikke har fått impellere til påhengsmotoren har vi sett oss nødt i å måtte kjøpe en ekstra påhengsmotor og det ble en 2hp Yamaha. Det er fåfengt å tro at en kan ro liner til land i sterk vind med en gummibåt.

Nok en gang har vi fyllt opp fryseren og tørrproviant lageret da vi ikke vil komme til første sted med folk før om i beste fall 14 dager. Deretter var det bare og kaste loss og sette kursen mot Puerto Williams som er  25 nm tilbake i Beagel Kanalen hvor vi må for å få Zarpe som er seilingstillatelse for de Chillenske fjordene og sundene opp til Puerto Montt.

I Puert Williams finner vi også Micalvi Yacht Club, som er verdens sørligste by klubb og yacht club)

Micalvi Yacht Club er skipet  “Transporte Contramaestre Micalvi” som ble kjørt på grunn ved innløpet til en liten fjord.  Den utgjør nå en prerfekt beskyttelse og en god fortøyning for lystbåter. Yacht klubben drives av Armada de Chile.  De stiller opp hver dag ombord Micalvi for å sjekke inn utenlandske båter.  Der er representanter for  immigrasjon, landbruk helsemyndigheter og Armada.  Når du skal ha forlate Puerto Williams er saken en helt annen, da må du selv stille på Armada kontoret med papirer og sertifikater etc.

Klubben har begrensede fasiliteter, men den koselige og vennlige atmosfæren veier opp for de primitive omgivelsene.
Baren (salongen på båten) er blitt “modernisert” det siste året så alle tegningen og hilsnene fra båtene som var i taket er nå borte.  Nå er det kun vimpler og flagg på veggene igjen.
Vi stiftet selv opp Hjellestad Seilforrening sin vimpel på veggen i baren som hver kveld serverer bøttevis av Pisco Souer.  Gjestene er hovedsaklig  mannskap ombord på båtene og litt turister som stikker innom den spesielle baren.  De lokale stikker også innom for å kjøpe en øl og kikke på alle “Gringos”  som er på gjennomreise.
Vi traff alt fra gjester ombord i charter båtene til langtur seilere, men fant snart ut at det  nok ikke er så lurt å bli så lenge for det var alt for lett å gå i baren hver kveld.

Puerto Williams er den sørligste byen i verden opprinnelig kalt Uspashun, hvor Yamana indianerne bosatte seg.

Vi gjorde oss litt kjent i Puerto Williams som passer godt beskrivelsen av en “one horse town”.  Det var ikke mye annet enn Armada folk på stedet.
En av de mest interessante personene vi traff var Petter fra sørlandet, han skrudde på en stor ribb som skulle runde Cape Horn.  Mannskapet var norske finansfolk som skulle ha en “once in a lift time experience”.  Vi vet ikke hvordan det har gått med dem, fikk desverre ikke e-mail adressen hans.

Det var ikke internett på stedet så en kveld dro vi litt opp elva for å spise oss et godt måltid på det beste hotellet på stedet.  Vi spiste en fantastisk middag i flotte omgivelser, men det var ikke andre enn oss og 2 andre familier på hotellet.  Så vi lurte litt på hvordan det var mulig å tjene penger på et slikt sted.

Etter et par dager i Puerto Williams var vi klare til å dra videre, men først måtte vi få ut noe som hang fast i propellen.  Tang mente skipperen, men det viste seg at det var hans eget fiskesnøret som han “mistet” på veien fra Mar del Plata til Cabo Hornos.  Vel, vel, jeg sier ikke mer, har for sikkerhet skyld tatt vare på det så når han nå truer med å fiske igjen skal jeg nok ta det frem og vise han det.

Puerto Deseado
Reperasjoner og venting på vær.
San Julian – Usuhaia

Puerto Deseado er en liten “by” på 9000 mennesker og den ligger på nordsiden av Rio Deseado munningen.
Ferdinan Magallanes ankret opp i elven i 1520 for å reparere seil, han kallte bukten Bahia de las Focas (repair bay).  Og det passet jo veldig godt for oss også.  I 1586 endret Thomas Cavendish navnet til Puerto Desire etter et av sine skip.

21 og 22 januar  ble brukt på å få reparert motoren og sydd seil på skift.   Ekstra seilduk fikk vi hos Bob og det var til stor hjelp.  Vi fikk låne Club Nautico’s lokale til å raparere storseilet noe som hjalp oss veldig, der kunne vi brette ut seilet slik at vi fikk et godt underlag når vi sydde.    Det hadde vært veldig vanskelig å gjøre dette ombord eller utendørs på grunn av vinden.  Dette ble et virkelig “team work” og vi var veldig fornøyd med resultatet etterpå.
Club-Nautico var en klubb stort sett for joller og kajakker, hver ettermiddag kom det masse barn og undom til lokalet for å seile og padle.  Vi traff mange veldig kjekke ungdommer der og de var nysjerrige på hvem vi var og hva vi holdt på med.

Ekspansjonstanken til varmeapparatet var fremdeles lekk så vi sendte tanken med våre utmerkede og hjelpsomme mekanikere som reparerte den for oss.  Selv om det senere viste seg at det ikke var hele problemet.   I tillegg røk impelleren (som pumper kjølevann til motoren) på påhengsmotoren  (de prøvde også å lage en ny uten å lykkes), vi hadde selvfølgelig ingen reserve ombord.
I skrivende stund er 3 stykker på vei fra Norge til forskjellige plasser både i Argentina og Chile, men så langt (27.02) har vi ikke sett noen.
Vi måtte ta årene fatt og ro inn og ut til båten som til tider var vanskelig i den sterke vinden og strømmen.

Adrian, Reno og Olav tok gummibåten (før implelleren røk) over på andre siden av fjorden og fikk noen flotte bilder av det varierte dyrelivet .

Det var Markedsdager i “byen” som laget liv å røre i gatene.  Vi spiste noen helt ok, men ikke eksepsjonelle måltider på en av byens 2 restauranter og Reno mistet brillene sine på vei hjem.
Etter en liten diskusjon og en sta skipper dro Jan, Olav og Eli inn til stranden for å lete i mørket.  Det var selfølgelig ingen som trodde vi skulle finne noe, aller minst han som hadde mistet brillene, men vi ville gjøre et forsøk for det var jo en liten sjanse for at han hadde mistet dem når han gikk ombord i gummibåten.  Og etter en stunds leting ga vi opp , men  i det vi skulle gå ombord i gummibåten igjen fant vi brillene.  Det var dagens høydepunkt og vi kom stolt ut med brillene til eieren.   Så ankerdram nr. 2 ble intatt.

23.01 var vi klare til å dra videre, men vi så at barometeret sank kraftig og de meldte kuling, så vi besluttet  å bli liggende å vente til lavtrykket  hadde passert før vi dro videre.  Vi pakket bort gummibåten og for den ville vi ikke ha på fordekket underveis.  Om morgenen blåste det fremdeles kraftig og vi kom oss ikke avgårde, mannskapet begynte å bli utålmodig for dagene gikk og ferien var ikke så lang.  Spesielt for den eldste av oss som forlengst burde tatt mye lengre ferier.

Vi hadde sjekket ut hos Prefectura slik at alt skulle være klart til  å dra så snart været bedret seg.   Natt til søndag måtte vi sitte ankervakt for vinden var konstant rundt 40 knop og sjøen hadde øket .  Ut på morningen ble det mye mer sjø og vind og vi startet motoren (som heldivis var blitt friskmeldt), for å gå imot slik at belastningen på bøyen blir mindre.  Det hjalp  ikke da vinden økte til mellom 50 og 60 knop og vi måtte ha slalombriller på oss for å stå og styre båten i bøyen mot den sterke vinden.  Vi likte oss ikke i denne vinden for vi var altfor nærmt opp under land og når vi merket at vi dro med oss fortøyningen slapp vi raskt  tauene og klarte akkurat og komme oss bort  i tide.  Vi så vind opp i 63 knop på det værste.  I det vi gikk lenger inn i fjorden for å søke ly og sette anker kallte Prefectura Naval oss opp på VHF’en når de så vi gikk ut og spurte om vi trengte assistanse.   Vi ba da om loshjelp for å komme oss litt lenger opp i Rio Deseado og satte anker på 7meters dyp i 45 knops vind.  Første sett gikk på stein mens andre settet holdt godt og vi var alle lettet og litt skjelven etter opplevelsen.  Ut på kvelden løyet heldigvis vinden og vi fikk en god natts søvn, vi ønsket å starte kl. 04 neste morgen men det viste seg at strømmen var imot oss (5knop).  Vi drøyet det litt og kommer oss avgårde kl. 06.30 etter først å ha vasket ned maste- skinnen igjen pga. sand.  På toppen av det hele måtte Prefectura sjekke oss ut på nytt siden det hadde gått mer en 24 timer siden vi sjekket ut sist.

07.30 – 25.01 var vi endelig på vei ut av havnen i Puerto Deseado etter noen opplevelse rike dager som vi ikke ønsker tilbake.  Været var fremdeles utstabilt så planen vår var å seile til San Julian.  Ut på dagen så vi at barometeret startet og falle  på nytt (det falt 10 mbar på 4 timer) og det betyr nesten alltid vind og uvær så det var litt urovekkende.  Vi fikk en fin seilas med full seilføring hele formiddagen, ut på ettermiddagen tok vi ned storseilet og satte kurs inn mot San Julian da barmometeret forsatte å synke og vinden minket.

Vi snakket med Bob på VHF’en, han lå allerede for anker i San Julian og ga oss nyttig informasjon for å komme opp det vanskelige innløpet mot San Julian.  Han sendte oss en “way point ” liste over radiomailen som vi kunne bruke for å kunne gå inn i elveløpet for å søke ly i mørket.  Vi satte full fart på motoren for å komme oss inn før vinden økte, men lykkes kun å komme til elvemunningen.  Vinden hadde da øket til mellom 50-60 knop og vi fikk den rett i nesen, det var mærkt, vått og kaldt over alt,  et lite h…….. for å stå og styre.  Det var helt umulig for oss å komme inn i elven for å søke ly så vi bestemte oss for å søke ly så godt vi kunne i le av land.  Deler av mannskapet gikk og la seg (Olav var sovende vakt på sofaen) og Jan og meg gikk et par ganger fram og tilbake i le av land.    Etter et par timer i le av  klippen løyet vinden til 35-45 knop og vi kom oss inn i elvmunningen å fikk satt anker.  Det var en lettelse når ankeret satt på første forsøk og vi fikk et par timers hvil, det hadde vært en strevsom og veldig kald og våt natt.
Det var ikke mulig å gå opp i elven før floen kom ut på morgenen pga. mange grunne partier i elven.
26.01 om morgenen skinte solen og vinden hadde løyet, det var akkurat som været kvelden før bare hadde vært en vond drøm.  I San Julian kunne vi søke ly et par dager for det meldtes mer vær og mer vind de neste dagene.  Vi fikk en fin tur opp elven og satte anker ved siden av Sylph.

San Julian ble i begynnelse av 1900 århundret etablert i forbindelse med ull industri.  Hele Patagonia skylder sin økonomiske utvikling på ull og byttehandel med resten av verden som brakte kapital til stedet,  hovedsaklig fra Scotland.  På noen få år ble San Julian’s saue oppdretts selskap det  største og viktigste i området.  Selskapet var basert på billig arbeidskraft av Chilerere og Europeere  som ble drevet nesten med slavedisiplin.  Enhver protest ble brutalt og blodig slått ned på av det Argentiske militæret som var mer en villig til å tjene den engelske kaptialen.  Fiskeindustrien utviklet seg senere og ble den nest viktigste ressursen i området.  Ferdinan Magellanes overvintret i denne havnen i 1520 før han fortsatte sin søken etter vest passasjen.  Her ble ekspedisjonen nesten satt i fare pga. et planlagt mytteri av Captain Juan de Cartagena og franisikaneren Pedro Sanchez.
Magellan beholdt kontrollen på tross av store vanskeligheter med flåten sin og forlot sine forrædere på stedet.
Den britiske oppdageren Francis Drake overvintret i San Julian og han ble også truet at mytteri, denne gangen av Captain Thomas Doughty som ble halshugget og mannskapet hengt. På en flat øy uten vegetasjon like utenfor byen står det en galge og stedet heter “Gallow point”

Bob kom ombord for en ankerdram og på et lite øyeblikk økte vinden så han ble værfast ombord hos oss et par timer.
Vi snakket med Prefectura San Julian og ble enig om at når vinden løyet skulle vi komme innom dem for å sjekke inn.
Det blåste mellom 30 og 45 knop hele dagen så vi ble ombord.
27.01 blåste vi opp gummibåten og kom oss en snartur på land.  Impelleren (som ble forsøkt laget i Puerto Deseado)fungerte ikke så motoren klarte akkurat strekningen til stranden før den stoppet.  Vel på land møtte vi 4 kjekke gutter som hjalp oss å bære gummibåten flere hundre meter opp på land, da det er veldig stor forskjell på flo og fjære her.
Ble vel tatt imot på stedets Club Nautico, alle kom imot oss og ga oss en klem noe som for oss var en anderledes måte og hilse på og for meg en fin tradisjon.
Vi fant oss en bar med  internett og jeg publiserte et reisebrev mens Jan og Olav brukte 2 timer på å sjekke inn hos Prefectura.

Etter en liten tur i byens lokale supermarked dro vi tilbake til båten for å spise.  Byens eneste restaurant åpnet ikke før kl. 20.30 og vi tok ikke sjansen på å bli på land i tilfelle vinden skulle komme opp igjen. Vi hadde nå koden til internettet på land og kunne lese mail og ta ned værprognoser, de viste ingen bedring før 30. januar
Vi hadde hyggelig besøk av Bob som på nytt ble værfast ombord hos oss og ble liggende på sofaen halve natten pga. at vinden plutselig økte.

28. og 29. ble to lese, bake, PC arbeid og vedlikeholdsdager ombord med god mat og god drikke og litt utålmodig mannskap.  Reno innså tilslutt at han måtte utsette hjemreisen sin hvis han skulle være med videre og det ble både vi og kontorsøsteren glad for.

30.01 på formiddagen (på høyvann) var det klart for avgang igjen , men vi oppdaget raskt at masteskinnen igjen var full av sand pga. vinden fra land.  Olav (fjellklatreren vår) tok turen opp denne gangen og det gikk både raskt og greit.
Vi satte seil så snart vi hadde kommet ut av elven.  Fikk flott seilbris og ut på kvelden satte vi et rev i storseilet, det er alltid enklere å gjøre det før mørket senker seg.

31.01 Ut på natten minker vinden å vi må ta ut revet for å få fremdrift i det hele tatt.  Etter et par timer måtte vi også startet motoren, da vinden er nesten borte.

Vi får en kjempestor flokk av delfiner med oss, det var helt utrolig å se flere hundre delfiner som innhentet oss.  De ble rundt oss en stund før de blir lei å stakk sin vei.

01.02 Ut på morgenen neste dag ser vi Cabo De Deiego (Djevelklippen).   Det er et av de mest utfordrene passasjer i Terra Del Fuego og det rapporteres stående bølger fpå opp til 12 meter og strøm på opp til 8 knop i området.
Vi ønsket derfor å passere i strømskiftet og hadde timet det så godt vi kunne.  Vi prøvde å gå tett med land rett i tang grensen,

men lykkes ikke og gikk lenger ut for vi fikk for mye tang rundt oss på alle kanter og ble engstelig for å få det i propellen.

 

I det vi skulle passere klippen ble det mere sjø og vi så flere stående bølger.
Vi var akkurat i strømskifte så etter en stund roet sjøen seg veldig og vi passerte klippen i 20-30 knops vind  en fart mellom 9-10 knop så det gikk raskt.

Straks vi kom på andre siden av Tierra Del Fuego  var landskapet plutselig helt anderledes, fjellene var høye og majestetiske og det var grønt og frodig rundt oss.  Utrolig for en rask forandring det ble.
Vi fikk på nytt en stor flokk med delfiner rundt oss og i det de kom nærmt båten startet showet.  De flippet, hoppet og “danset” foran oss i en lang stund.  Vi var helt overveldet for dette hadde vi aldri sett før, vi følte vi plutselig var kommet til “sea world” det varte sikkert 1 time før de stakk sin vei.

Ut på ettermiddagen fikk vi 3 knop motstrøm og mannskapet gikk for å få seg en velfortjent hvil, mens jeg fikk meg en stille stund på dekk på vakt.   Kaffen og skillingsboller sto klar når mannskapet våknet.  Runding av selve Hornet ble avlyst da det ville ta et ekstra døgn og vi ville runde det i mørket om vi ikke skulle bruke enda lenger tid.

Ankret opp i Caleta Banner en idyllisk liten bay rett før Puerto Williams, spiste en bedre middag og feiret overfarten T-skjorter til hele mannskapet og med 50 års gammel conjac, som Jan fikk av Bjørn H. til 50 års dagen, den smakte fortreffelig.

02.02 bar det videre til Usuhaia det var en nydelig formiddag, vi fortøyde i Yacht Club Afasyn utpå en annen båt.  Det var mange “charter” båter i havnen som alle holdt på å klargjøres til Antartisk så det var hektisk aktivitet på alle kanter.  Ut på kvelden ble vi oppkalt av Prefectura og måtte alle møte opp hos dem for innsjekking.  Her var tonen en annen enn den vi tidligere hadde møtt, det var tydelig at disse var høyere på strå enn andre.  Det kan komme av at det er mange store cruiseanløp i havnen og de har nok mer makt og mer å gjøre enn de vi tidligere har møtt.

Neste dag var det klar for avreise for Reno, vi har satt så stor pris på at han tok seg tid til å være med oss på deler av turen.
Og at han tilsutt tok fornuften fatt og forlenget ferien med en uke.  Hvis alt går som planlagt kommer han og Wenche muligens ombord til sommeren.  Vi har allerede begynt å glede oss til det, det er ikke så mye familie som har hatt anledning til å komme å være sammen med oss.

“

09.01 sjekket vi ut hos Prefectura, fikk laget T-skjorter til mannskapet som skal være med mot Cape Horn og stuet proviant for minst 2 måneders seilas.  Ut på ettermiddagen kastet vi fortøyningene og gikk ut av Yacht Club Argentina – Mar del Plata.  Ombord er Adrian, Jan og Eli som skal være sammen i 3 måneder på den utfordrende Argentinske kysten  og i de vakre Chilenske fjorder.  Adrian tok første vakten, og vi fikk fin vind,  men ut på natten dreiet vinden og storseilet måtte jibbes.  Jeg vekket Jan for å få hjelp og i det vi jibbet storseilet sluttet autopiloten å fungere så vi kom helt ut av kurs.  Selvfølgelig hadde skipperen fiskesnøret ute og det gikk rett i propellen og jeg ser for meg mitt første dykk (uten noen trening ) og frustrasjonen gikk ut over på skipperen som fikk seg noen gloser han sent vil glemme.
Det viste seg imidlertid at det ikke var noe større problem da,  (men det kommer mye senere)  for propellen gikk rundt når vi startet motoren ut på natten.    Vinden kom igjen og jeg fikk se en stor flokk med delfiner som jaget småfisk.  Vekket Jan for det var et utrolig syn i mørket, pga. masse morill i sjøen ble delfinene og fiskestimene selvlysene.  Vi så lysende fisk  og delfiner rundt oss overalt,  et  fantastisk syn.  Ut på morgenen 10.02 øket vinden og vi måtte ta et rev i storseilet.  Vinden øket hele dagen og neste morgen, 11.02 hadde vinden øket til over 30 knop, og værmeldingene sa at det skulle bli motvind så vi bestemte oss for å  gå inn til San Blas som er en av havnene som er anbefalt i den flotte italienske nautiske guiden som vi nå har startet å bruke.

Vi prøver først å legge oss for anker nord i sundet i utrivelig regnvær og vind, men vinden dreier og vi går over til sørsiden av bukten å setter anker mellom 2 lokale sports fiskebåter.

 

Fisking var den store sporten i San Blas, hvis det ikke hadde vært for alle sportsfiskerne hadde det nok ikke vært noe San Blas.  Været var utrivelig hele dagen og det blåste kraftig, og i det vi satte oss til middagsbordet hørte vi en høy vinelyd utenfor og vi klarte akkurat å få på oss regntøyet før vi ble truffet av en Pampera, dregget ankeret og havnet heldivis ut e i fjorden og ikke inn mot stranden.  Pampera’en varte i ca. 10-15 minutter og vi måtte resette ankeret og er litt overrasket over hvor hurtig den sterke vinden kom.  Etter en forblåst natt meldes det fremdeles motvind og vi blir liggende “værfast” , vi gjør vedlikehold på varmeapparatet og oppdager at ekspansjonstanken lekker.  Vi setter gummibåten på vannet for å se om vi kan få sveist tanken og drar inn til “landsbyen”.  I det vi skal dra jollen opp på stranden får vi hjelp av en Argentiner som heter Javier og som kan fortelle oss at det er et bilversksted i nærheten som sikkert kan sveise tanken for oss.  Han tilbyr “gutta” å kjøre dem mens jeg tar meg en kikk for å finne internett og se litt i de få butikkene som er på stedet.  Jeg oppdaget fort at det er kun fiskeutstyrsbutikker, 3 matbutikker og et par suvenirbutikker men ingen internett kafe.  Det tok ikke så lang tid å få den oversikten så jeg gikk tilbake for å finne “gutta”.  Så ingen, men oppdaget skoene deres utenfor et hus og Javier kom smilende ut og vinket meg inn.  De var invitert inn og satt og koste seg med litt mat og øl mens de ventet på at tanken skulle bli ferdig sveist.  Etter litt fingerspråk og ved hjelp av Adrians spansk skjønte vi at familien fra Buenos Aires var på sommerferie i San Blas for å fiske.   Langs “strandpromenaden” var det kun feriehus og leieligheter  til sommergjester.   Vi lurte også på om navnet kom av den ytterst fine sanden som hele tiden blåste i øynene på oss og som satte seg overalt på båten og riggen, men familien benektet det.   Familien Javier består av mor Mirta, far Javier(frisør av yrke) og en datter Daniela på 15-16 år. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss så etter å ha besøkt  Prefectura (også ved deres hjelp) inviterte vi de til lunsj ombord neste dag.
13.01.  var det enda dårligere sikt pga. den fine sanden som blåste med enda sterkere vind.  Familien Javier kommer ombord til lunsj og de hadde med seg en fin seilskute og to flasker god vin til oss.   Ut på kvelden tok vi båten til land og spiste en veldig dårlig middag på byens eneste hotell som nok ikke hadde mange gjester, men de hadde internett og det var den eneste grunnen til at vi var der.  Så vi fikk lastet ned en værmeldingsfil og så at vi nok måtte være der en dag til før vi kunne brekke anker for å komme oss videre sørover.  Så vi brukte neste dag på å vaske ned skinnen på masten som var full av finkornet sand og sjekket ut hos Prefectura som var 2 koselige karer (uten blåpapir) de måtte skrive alle papirene 2 ganger.  De andre stedene vi har vært har de ihvertfall hatt blåpapir, men det hjelper jo på sysselsettingen.

Tidlig neste morgen 15.02 brakk vi anker, vinket farvel til familien som har gjort det ufrivillige oppholdet vårt på San Blas til en hyggelig opplevelse med deres store gjestfrihet og  hjelpsomhet.

Vel et døgn senere etter en flott seilas, sol, varme og besøk av en stor fokk delfiner øket vinden igjen til over 30 knop, vi sjekket igjen værmeldingen og bestemte oss for å gå inn til Caleta Hornos som er beskrevet som en av de flotteste og tryggeste naturhavnene på den Argentinske kyst.
17.01 tidlig på morgenen ankret vi opp i Caleta Horno etter en frisk motoretappe opp gjennom Canal Leones med 4,4 knop motstrøm og masse “kelp” (stor tangklaser) i sjøen rundt oss (vi fikk en på propellen, men den forsvant etter 1 times tid).
Patagonia kysten både i Argentina og Chile er kjent for sin “kelp” som blir flere meter lange og kan være en fare å få i propellen.

Boken hadde ikke lovet for mye, det var en fantastisk Caleta på den ville  og vakre vukanske øyen.   Etter et par timers søvn satte vi gummibåten på vannet og klatret opp fjellskråningen og fikk oss en fin tur på øya.
Så en stor flokk med Guanaco’s  (små Lama lignende dyr) og fikk tatt flotte bilder av båten i Caleta Hornos fra øya.

18.01 ut på dagen brakk vi igjen anker for å seile mot Puerto Deseado hvor nytt mannskap, Reno og Olav skal komme ombord.  Vi fikk igjen besøk av en flokk med delfiner og blle litt uoppmerksom og oppdaget for sent at vinden plutselig ble borte og at storseilet blle stående å slå.  Fikk en stor revne i seilet inne med masten litt høyere oppe enn forrige gang.  Tok ned seilet og startet motoren og oppdaget umiddelbart en hyle lyd i turboen.  Ringer Kolbjørn i Oslo og diskuterer problemstillingen med han.   Prøvde å sy storseilet uten å lykkes.    Heldigvis kom vinden igjen så vi seilte videre resten av dagen og natten med bare forseil (Yankee).  Stemningen ombord var ikke akkurat  oppe i taket, men vi prøvde så godt vi kunne å holde humøret oppe. mens vi satte igang et apparat både i Norge og Argentina for å få  en ny turbo, hvis det skulle vise seg at den må byttes ut.  Fant fort ut at det var ingen i Argentina så den måtte hentes fra Tyskland, og det kunne ta sin tid.  Vi kunne heller ikke se ut fra den informasjonen vi har at Puerto Deseado har noen seilmakere så vi forberedte oss på å sy seilet selv.  Nå følte vi virkelig at vi var i “ødemarken”,  nærmeste seilmaker er nesten 1000 mil borte.  Vi  sendte varme tanker til vår hjelpsomme seilmaker venn Einar i Farsund  som har sendt med oss både tape og tråd for slike anledninger.  I tillegg hadde vi jo den fine speedy stitcheren som Magnar hadde med fra Norge.  Så her er et godt råd til alle som skal seile langt, skaff dere snarest en speedy sticher, den kan komme godt med.
19.01 ut på ettermiddagen ankom vi Puerto Deseado etter å ha kjørt motoren forsiktig med slangen for luft til turboen av etter en ny prat med Kolbjørn i Oslo.
Vel fortøyd i Prefectura sin bøye utenfor Puerto Deseado,  kom de ombord for å sjekke sikkerhetsutstyret og for å fylle ut papierer.  Her var det litt mer efektivitet så de hadde blåpapir med seg.  Vi opplever dem alltid som hyggelig og hjelpsomme, og vi behandler dem med respekt for de er jo her for å gjøre en jobb, selv om vi enda ikke helt har skjønt hvilken nytte dette papirarbeidet har.  Vi har også hele veien nedover hatt kontakt med flere radio stasjoner (Prefectura) og rapportert posisjon hver eneste dag.
Det første vi så når vi kom inn i havnen var båten til Bob og BC (Bob cat) som vi har hatt daglig kontakt med underveis., både han og katten.  Han skriver blogg hver dag og har alltid et ord med fra katten, som er like kjekt å lese hver gang.  Har satt inn noen av BC’s kommentarer nederst i reisebrevet.
20.01 kommer Sylph og legger seg på siden av oss for de skulle ha inn en stor lastebåt ved kaien der han lå.
Jan og Adrian dro  så på land for å se om det er mulig å få reparert storseilet og finne noen mekanikere som kan se på motoren.  Vel lykken står den kjekke bi og de finner både mekanikere og en systue som sier de kan ta storseilet (før de har sett hvor stort det virkelig er).  Mekanikerne kom ombord samme dag og demonterte turboen på et blunk, det så virkelig ut som de kunne sitt fag og Jan ble imponert (og det skal jo litt til).  Seilet derimot viste det seg etter at de hadde sett hvor stort og tykt det var at de ikke kunne gjøre noe med det.  Så da var det tilbake til plan A som var å sy det selv.
Turboen viste det seg var kokset opp og etter en rengjøring kom de ombord neste dag for montering.

Om ettermiddagen mønstret Reno og Olav på som nytt mannskap og vi fikk demonstrert i praksis hvor fort været skifter her nede.  Det blåste plutselig opp, Jan og Olav satte gummibåten på vannet for å berge buksen til Adrian som blåste bort i den sterke vinden, men de lykkes ikke og kom akkurat ombord i det en pampera treffer oss.  Gummibåten flakser nesten rundt i det vi prøver å få den satt ned på dekk og vi har ingen motor ombord som fungerer.  Vinden blåser i 20 minutter mellom 40-50 knop og Bob starter motoren på Sylph for å gå imot bøyen slik at vi ikke skal dregge.  Heldigvis gikk det fort over og vi ble bare våt til skinnet, og velkomstfesten kunne forstsette etterpå.

BC’s comments and mail to the crew on Jenny on the way from Mar del Plata to Ushuaia.
(Adrian  interpreted BC as  Bloody Cat)

Bob cat

Drips in my bunk, most unsatisfactory!  And yes, getting to the food bowl is an expedition. First I have to get over this lee cloth thing which holds usin the bunk when the boat is leaning over, quite a jump to the floor – I ain´t no kitten anymore – the short alleyway is OK but around the corner there is quite a bit of open space to cross to get to the food bowl and in these conditions it is invariably wet and slippery. This afternoon I slid and clunked into the galley, most undignified. And then when I get there it I the same old hard tack, hardly worth the trip. Then of course the passage back to the bunk is an uphill journey. Damn drips! However . . . Zzzzzz.

Bob Cat:

This is a little better, things have calmed down a lot, the trip to the food bowl is much less perilous, the bathroom much less treacherous, and the temperature is perfect for . . . Zzzzzzz.

Bob Cat:

I have heard suggested that BC could also stand for “Bloody Cat”. I am not amused. But professional feline that I am I shall not allow this to ruffle my fur nor deter me from a good day’s sleep . . . Zzzzzzz.

 Bob Cat:

Now it is a well known fact that the connection between ships and cats is a long and well documented. Ships breed vermin and we felines enjoy exterminating them, so it has been a mutually beneficial arrangement, to the ship (and therefore you humans who choose to travel in them) and us cats (who do not choose to travel in them but find ourselves in them regardless). This undoubtedly is an avenue of history that needs further documentation – I can feel another book coming on. So much to do, I had better get some rest. . . . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

Pretty little dolphins on my dinner plate would be very nice, any markings will do, I am not fussy. In symy dreams I guess . . . Zzzzzzz.

Bob Cat:

Dear Adrian (Jenny crew member)
Apology accepted , please arrange generous offer of a fish dinner soonest.
I thought the public at large might be interested in your big heartedness and the favorable resolution of the misunderstanding regarding my appellation, so I have taken the liberty of making this an open letter in way of reply.
While we Americans have had our differences with you English in the past I am glad to say that these differences have not crossed species lines and while I have had my differences with individual humans (not least of all Skipper Bob – or SB, do with it what you will) and felines they have never resulted in organized warfare, which seems to be a uniquely human past time.
I have had some equine friends whose ancestors have been pathetically roped into these sufferings but we felines having no useful function to you humans other than companionship have mostly managed to escape such insanity; indeed we are the perfection of evolution I am tempted to note.
May the resolution of this misunderstanding be an example to others. Please feel free to visit Sylph any time (but don’t forget the fish).

Fond Regards,
BC

(Bob Cat)
 PS. Yes, having slept on it, the mutiny is on hold. I am now thinking more along the lines of perhaps jumping ship. Are you in need of a good SC? (SC: Ship’s Cat. Goodness knows what your over-active sadly repressed English imagination might make of this one).

Oh, and talking about sleeping on it . . .  Zzzzzzz.

Bob Cat:

Dear Adrian,
The (sic) sardine (uno) in tomato sauce was a great appetizer, thank you. I do not wish at all to be ungrateful, and I know that we Americans do have a reputation for liking sweet and savoury dishes, but I would just like to let you know that my tastes are perhaps a little more refined than many of my fellow felines, perhaps in all my traveling of late they have become somewhat cosmopolitan, mind you the diet this skipper has me on in no way does justice to my gastronomic palate. As mentioned, by no means a complaint, but a little less piquant on the sauces for the entrée please. A freshly caught tuna is my absolute favorite, the fresher and the rarer the better, but of course I do not wish to presume on whatever you might have in mind.

Looking forward to the next dish.

Best Regards,
BC

Bob Cat:

Al quiet in the feline department, haven’t seen the entrée yet but I am patient and Iknow it will be worth waiting for, a few days sleep (with the odd snack) in between courses is no problem . . . Zzzzzzz.

 Bob Cat.

 Its been remarkably still today, and all these voices nearby, I wonder where they were coming from. Adrian, old boy, no hurry, but there’s a chap, one’s word you know – – – I’ll say no more, obviously totally unnecessary between us educated fellows, allow me just to say — el pescado.
This is proving to be a longer than usual sleep between courses but, no problemo – – – – Zzzzzzzzz.

Bob Cat:

I hear that SY Jenny is now well ahead of us and we are unlikely to catch up with her again. Interesting, I wonder how Adrian is going get the entrée to me.
Enjoyed a bit of sunshine in the cockpit this morning, though it seems nothing is ever easy on a sailboat; first getting to the cockpit is a challenge, it is quite a height and I have to do a chin up to get over the companionway coaming, after 20 years of existence (or is it 21 now?) this isn’t so easy. And once into the cockpit we were leaning over quite a bit so finding a patch of sunshine out of the wind where I can hang on securely without threat of getting wet or falling over the side is the next problem.

The skipper thoughtfully brought a cushion up for me which helped a bit (sometimes he manages to earn his keep) but after 20 minutes, nice and warm, I decided it was easier to snuggle up in the sea rug down below for a good. :. . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

The unfamiliar solidity of my habitation has returned to its usual cantankerous bouncing antics. Children’s voices outside (where they belong I hasten to add), I could have been in different world there for a while. I was even enjoying a few Bookstore dreams there for a while. Oh well, ket us see what else we can come up with . (don’t think I have forgotten  Adrian, I am patient) .. Zzzzzzz.

Bob Cat:

Another boisterous night, the skipper up and down all the time, and it is starting to get cold. The sea rug is the place for me, dreaming of fish entrees . . . Zzzzzzz.
PS.  I know, I know –  meridians of latitude and parallels of longitude , or . . . hang on, anyway, you know what I mean.   Back to Navigation 101.

Bob Cat:

I have been sleeping on this latitude and longitude debacle, and have come to the conclusion that maybe the skipper is holding his globe sideways, so instead of following the balmy equatorial route we are descending into the cold southern latitudes. Surely he wouldn’t knowingly subject me to these conditions – cold and rough. Surely he will realize his mistake soon, hopefully before we reach the frozen continent which rumor h as it lies ahead of us, and head us in the right direction. The food hasn’t improved one jot, I await Adrian’s red cross parcel with increasing impatience.

Meantime all I can do is snuggle down and . . . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

It is bouncy again, no sunshine, I went and had a look but the skipper put me down below again, and my bunk is leaning the wrong way threatening to throw me onto the cabin sole. And the food! . . . well I have probably said just about enough about the food, it makes no difference. I have had a good  old whine this morning, doesn’t do any good either but at least it lets the skipper know that this kitty is not particularly happy right now.
Just let me know when we get there will you. You know where to find me . . . Zzzzzzzzz.

Bob Cat:

Sure is damp and cold around here. Tuna for dinner, hooray, small mercies.
Time for a , , , Zzzzzzzz.

 Bob Cat:

Yumm, ummh, yumm, Fish! . yumm . . . very busy right now . . . Manana. Yumm1

 Bob Cat:

I was enjoying the fish so much last night that I didn’t have the chance to  show my appreciation to that most charming representative of English culture, Adrian. Hats off to Adrian, not that I ever wear a hat of course but I am quite happy to condescend to use the human vernacular in this case to show my especial appreciation of an above average member of your species.
I am certain if there were more like him the world would be a much better place for all of us, not that I am complaining of course, perhaps after all Pangloss was right and Voltaire was wrong, after a good fish dinner I am willing to concede that maybe this after all is the best of all possible worlds. It is good to know that American English relations are still on a solid footing, not that there was any doubt of course.

I am starting to think that I am spending too much time with the skipper.
One sure remedy for such philosophic twaddle is a good solid practical . . . . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

Alas, alack, the fish is gone. Still it made a very nice change from the hard tack. Thank you Adrian. Now ’tis time for a little . . . Zzzzzzz.

 Bob Cat:

 An uneventful day, this all depends on one’s perspective. For my part I have had a very eventful day, I have managed to sleep non-stop for almost 20 hours, of course with the odd break for sustenance etc.. This deep level of my vocation has not been realized for far too long, and we haven’t finished yet . . . Zzzzz

Bob Cat:

Yep, definitely a day for indoor activities . . . Zzzzzzzzz.

Bob Cat:

The V berth is back in commission, and what a wonderful roomy place to sleep it is, especially when the skipper is warming it up for me. Otherwise snoozing in the sunshine in the cockpit has its charm, though just now aboat behind us is making lots of noise with chains and things, so back below. It seems like there is always something trying to disrupt my . . .

Zzzzzzzzz.