Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for the ‘Reisebrev’ Category

Opplevelser i Singapore mai 2013

Vel etablert i Marina One15, vi føler at vi har kommet fra helv…. til himmel.  På P-doc. i Marina One15 er det mange ”live onboards”, noe som betyr at det er et lite ”sosialt samfunn” hvor folk snakker og hjelper hverandre.  Ikke slik som vi opplevde i RSYC der ingen bor ombord og søppelet flyter på kaien fra charter båtene som har base i marinaen og musikken durer til langt på natt.  Her er det stille, fredelig, rent og ryddig.  Du kan får råd om alt fra hvor handle kjøtt, fisk, maling, glidelås, båtutstyr etc. etc.  og ikke minst hvor man spiser den beste maten – du må bare velge hva du vil betale for den og om den skal være kinesisk, indisk, malaysis, thai, japan etc. etc.  Etter at vi fikk etablert oss har har opplevelsene stått i kø og høydepunktene til nå har selvfølgelig vært besøk av Benedikte, Joachim, Marie og Stian og tur til Singapore ZOO (verdens mest fantastiske dyrehage) ta en tur innom http://www.zoo.com.sg/ sjekk den ut.

Singapore er en smeltedigel av kulturer, det er 3 ”offisielle” språk her – engelsk (singlish), kinesisk og malaysisk og de fleste snakker/forstår alle språkene, men det virker som om det snakkes mer kinesisk her enn engelsk.  Noe som har forandret seg fra vi var her sist for 15 år siden og det er ikke det eneste som har forandret seg.  Singapore er fremdeles en fantastisk spennende by/land, men den har mistet en del av den Asiatiske sjarmen som den hadde tidligere.  Nå er det status som betyr noe, de ”nyrike” kinserne elsker å ”flashe” rundt med sine Ferrarier, Porcher, Bentlyer, Rolls Royser eller Lamborgini.  BMW, Mercedes og Audie er nesten ”lavstatus” – du skal heller ikke gjøre noe fysisk og helst ikke ha ”jobb” bare spekulere på børsen og kjøre på tur med ”gliset”.  Vi ser nok litt mer av det her vi ”bor” på Sentonsa som er kjent for å være et av verdens dyreste sted å bo.  I dette området bor mange av Singapor’s millionærer og en god del norske og utenlandske ”expats”. Det er en gjeng norske damer som trimmer på plenen i nærhetene her et par dager i uken, så vi har ikke problemer med å finne noen å snakke norsk med.  Som sagt er det høy fokus på materielle goder og nå er det Gucci, Armani, Prada etc. etc som regjerer i de fine shopping sentrene og i gatebildet.  Det er kun Little India og Arab street igjen hvor en fremdeles kan føle ”the flavor of Asia” og det er litt trist, til om med Raffels er annerledes – mulig det også har skjedd noe med oss på 15 år, men det kan jeg ikke tenke meg.

Vi har vært så heldig å fått kjempegode Singaporianske venner, Yi-Lin og Vincent som holder på å gjøre båten sin klar for jordomseiling og Margret og Allan som bor i båten Ram sammen med sine tre barn  Allison, Melony og Ryan se www.thebickhams.com. Vi føler oss veldig privilegert som har fått truffet den ”vanlige” Singaporianer, selv om vi nok mistenker at det nok ikke er ”mannen i gaten” for de ”jobber” kun når de har lyst, så har de i hvert fall gitt oss et innblikk i hvordan det er å leve å bo her og tatt oss med til  mange spennende steder.

De to første ukene av mai ble stort sett brukt på båtvedlikehold – lakking, oljeskift, søking etter reservedeler, bestilling av utstyr (kart, flagg, H2O adsobsjonskuler), vasking og utplassering av kakelakk gift, oppdatering av bilder og reisebrev og studier for eksamen 28.mai.  Og den obligatoriske ”Happy hour” som finner sted hver fredag på ”Boaters bar” hvor vi alltid treffer nye og gamle venner.
Det ble også tid til en liten tur på Laupau Saw hawker med Lasse og Kristin (før hun dro hjem til Norge).  Jeg hadde også bakedag om bord med Yi-Lin hvor hun fikk lære å bake skillingsboller og brød så det har blitt mye skillingsbolle test spising.  I tillegg besøkte vi den norske ambassaden for å registrere oss og  sjekke ut oppholdstillatelsen vår som vi kun fikk for en måned mens de som flyr inn får for tre. ”Sjøfolk” behandles annerledes så vi må nok ta oss en tur til Malaysia for å fornye visa.  På ambassaden ble vi godt mottatt og fikk informasjon og invitasjon til 17.mai feiring i Singapore.

Yi-Lin og Vincent var også om bord en kveld og spiste kjempegod norsk fisk med oss – røykt hyse fra Snorre Fisk som er en av de største importørene av norsk fisk i Asia.  Yi-Lin tok oss med til en sveitsisk delikatesse butikk og jeg gikk som vanlig ”amok” i butikken og fikk med meg masse godsaker hjem.  Deriblant 2 store flotte røkeknoker så vi måtte invitere hele gjengen på saltkjøtt og raspeballer noe som ble en stor suksess – god vin, film fra Norge og Chile til sent på natt.  Vi er faktisk blitt veldig god på å være oppe om natten, men det har sin pris for vi er mye senere oppe om morgenen og det betyr mindre dag siden det er helt beksvart kl. 19:15.

16. mai blir båten gjort klar for besøk av Bendikte og Joachim noe som vi har gledet oss til det siste halve året, vi har ikke vært sammen med dem siden juni i 2012 og det føles lenge for spesielt en mor.  Denne gangen gikk alt bra på turen og jeg tror det er første gang at de ikke har vært forsinket eller minstet bagasjen så det lover bra.  17. mai står vi tidlig opp og pynter Jenny – storflagger, Marina Manager (Rudy) kommer til båten med One15 vimpel og vi nyter er herlig frokost med fenalår og laks fra Norge.  Så kler vi oss i finstasen og tripper av gårde i 35 varmegrader og steikende sol til den norske ambassadøren som hadde inviterte alle normenn i Singapore til formiddagsvisitt med vin og kanape’r. Svetten siler nedover ryggen og beina så alt er kliss vått, men vi koser oss sammen og får en flott 17.mai som avsluttes i Boaters Bar med happy hour før Benedikte og Joachim setter kursen for Clark Key som er Singapores hotteste disco, bar og restaurant område for de under 40, vi kryper til køys og er vel fornøyd med dagen og med familiebesøk fra Norge.

18.Mai tar Margaret og Allan oss alle med til et lokalt Hawker sted for å spise kineske dumplinger og andre lokale godsaker som vi ikke kjenner navnet på – vi hadde ikke selv våget å prøve alle de forskjellige rettene som ble satt foran oss, men med lokal kunnskap går det greit –  Margaret ”shopper” rundt i alle de beste ”bodene” og kjøper en masse forskjellige retter som vi prøver ut. Det er veldig annerledes mat enn det vi er vant til, noe smaker godt mens andre ting mindre godt, men spennende og kjekt å få oppleve hva den vanlige Singaporianer spiser.  Prisene er for hver rett 15-20 kr. Du må være lokalkjent for å få god hawker mat – først må du vite hvilke hawker sted du skal gå for å få det du ønsker (sjømat, dumpling, satay, nudels, indisk etc.), så må du i tillegg vite hvilke ”bod” du skal gå til for å få de beste nudlene etc. etc.  Det er ikke mulig for den vanlige turist å klare dette på under et år, så vi føler oss veldig privilegert for at vi får så god hjelp av gode venner med lokalkunnskap.

Søndagen drar vi med lokal bussen på Sentosa for å utforske øya og finner en masse forskjellige aktiviteter langs ruten – ”Underwater world”, Universal studio, strandpromenaden og det mest spennende av de alle, iFly Singapore som er en vind tunell hvor du flyr selv og selvfølgelig skal det prøves av de unge.  Etter utforskningen av Sentosa går turen videre til det verdenskjente hotellet Raffels hvor vi spiser middag i hagen før vi går opp i Long bar og drikker en Singapore Sling – det er ved dette hotellet at drinken første gang ble laget.  Baren har ikke forandret seg siden vi var her sist, de obligatoriske peanøttene står på bordet og skallet kastes på gulvet, men selve atmosfæren er annerledes (vi har siden hørt at nye eiere har overtatt).  Videre drar vi til Little India hvor vi besøker tempelet (som Benedikte husket igjen) og vi inntar et ok indisk måltid før vi setter kursen tilbake til båten.  Tirsdag morgen får vi nye gjester om bord Marie (Benedikte’s barndomsvenninne) og Stian (venn av Joachim), de unge koser seg i solen og i bassenget og tar bussen til Chinatown, og for første gang på lenge spiser vi alle om bord – koselig for ”mor og far” og ha båten full av gjester igjen.

Uken ble brukt til besøk på Singapore Zoo, frokost på ”Wild Honey” som serverer frokoster fra hele verden, shopping i Orchard Road – verdens ”hotteste” handlegate og middag på Boat Key.  Tirsdag 23 hadde jeg eksamen på sjømannskirken så nå er det endelig blitt sommerferie også for meg.  Gutta vasket skorg, dekkshus, mast og cockpit.  Vi får også besøk av den norske ambassadøren T. Endresen (som vi traff på 17-mai) sammen med Elisabeth og deres 3måneder gamle datter Erika – kjekt å få besøk av normenn og ekstra stas når det er ambassadøren.

Etter besøket ble det eksamensfest i cockpiten sammen med gjengen og våre gode Singaporianske venner (Yi-Lin, Vincent, Margaret og Allan)  klokken ble 03.00 før vi gikk i seng – ny rekord.  Før de besøkende reiste hjem torsdag 30. mai tok Benedikte og Joachim oss med på Crystal Jade (kjempeflott Kinesisk resturant) hvor vi smakte mange spennende retter.  Kl. 22.00 kom taxien og hentet våre gjester for å kjøre dem til flyplassen og som vanlig er dette det verste med hele besøket – det er aldri kjekt å si farvell, denne gangen var det dog litt lettere for vi visste at Benedikte og Joachim skulle kommet tilbake igjen i juli for å seile med oss til Malaysia.

Siste dagen i mai måtte vi ta en tur med bussen til Malaysia for å fornye oppholdstillatelsen vår, og fikk 3 måneder visum denne gangen og ikke 1 måned som vi fikk når vi kom med båt – og det kostet oss 30kr i bussutgifter!  Det spennende blir når vi skal sjekke ut med båten i tillegg og de oppdager at vi har tatt oss en 2 timers busstur til Malaysia, men den tid og den sorg.

Ut på dagen mandag 8.april setter vi igjen seil og kursen er denne gang satt mot Singapore, vi har lenge sett fram til å komme til Singapore.   Mye pga. at vi får familie på besøk og vi har gode minner fra sist vi besøkte landet, men det er nok mye som har forandret seg på 15 år så det skal bli spennende å se hvordan byen/landet ser ut nå.  Vi har hørt av flere at det er blitt veldig dyrt å være der så det har vi forberedt oss på og vi har jo hatt kontakt med en del marinaer og sett at prisene er vesentlig høyere enn det vi har betalt tidligere på vår ferd.

Vi har denne gang valgt å ikke følge kysten, men å gå rett ut i Sør Kina havet med en gang for det er raportert masse store tømmerstokker langs kysten som kommer fra elvene i Borneo.  Så når vi nå ser at  vinden uteblir bruker vi motoren for å komme oss så langt ut fra kysten som mulig før mørket senker seg for å unngå å treffe tømmerstokker i mørket som vi hører kan være lange og over 1m i diameter.  I dagslyset har vi en mulighet for å se dem, men om natten er det umulig.  Vi må styre unna titalls oljerigger og plattformer på vår vei så vi føler vi passerer gjennom hele Brunei’s sorte oljegull på et par dager.  Etter å ha passert alle oljeriggene kommer fiskebåtene opp av havet som lysende gule kuler, det er hundrevis av akkarfiskebåter på hele horisonten.  De er heldigvis ikke vanskelig å se for de ser ut som lysende ildkuler, hver båt har 10 -30 lyskastere på siden for å tiltrekke seg akkaren.  I flere dager tråkler vi gjennom ildkulene som fisker havets gull og må flere ganger forandre kurs, så dette er ikke etappen hvor en kan sove/sløve på vakt. 

Siste døgn var spesielt hektisk med mye trafikk – vi gikk inn i separasjonssonen kl. 21.00 i går kveld og har siden passert og blitt passert av hundrevis av store båter (cruisebåter, tankbåter, containerbåter og fraktebåter) det er omtredt 50% som beveger seg resten ligger i opplag eller venter på last.  Radarbildet ser ut som en stor regnbyge, men det er båter og ikke regn, vi har også måttet kjøre generatoren hele natten for å ha strøm til PC for å kunne følge med alle AIS signalene fra båtene.  Siden inverteren vår pakket sammen i Kota Kinabalu har vi kun strøm til pc når vi kjører generatoren og vi ønsker ikke å kjøre generatoren med liten last, men denne gangen hadde vi ingen andre muligheter for vi var helt avhengig av det elektroniske kartet med AIS signalene fra båtene som vi kun får på navigasjons PC’n.  Det er faktisk et krav hvis du skal inn til Singapore at du har AIS som både sender og mottar.  Turen til Singapore er ca. 700nm og det tok oss 5 dager og tidlig om morgen 13.mars kommer skylinen av Singapore opp av havet og over byen ser vi en stor gråsvart sky som sikkert er godt blandet med forurensning.  Kl. 11.00 kaller vi opp immigrasjonsbåten og går til den for å sjekke inn – de kommer opp ved siden av oss og rekker en stor håv mot oss som vi legger passene våre i og etter 10min er vi sjekket inn og vi får passene tilbake i håven.  12.30 er vi på plass i Republic of Singapore Yacht Club (RSYC) som er grei nok, men ligger like ved den travleste containerhavnen så det er skittent, bråkete, masse diesel foruresning og støy rundt oss på alle kanter, spesielt fra alle Taxi båtene som kjører “villmann” ut og inn av havnen like ved. 

Yacht klubben er grei med fin restaurant, bar og et flott svømmebasseng, men det hjelper ikke for vi ruller og gynger som om vi skulle ligge langt til havs.  Vi begynner derfor umidellbart å se oss rundt etter andre muligheter og har heldigvis fått noen kontakter i Singapore fra gode seilervenner som kjenner en som  kjenner osv.
Jeg har kun en uke igjen til prosjektoppgaven min skal leveres inn så jeg jobber intenst hver dag med å få den ferdig.  Jeg har også en norsk studiekollega her – Maria som har bodd i Singapore de siste 4 årene.  Hun besøker oss ombord sammen med familien og de tar oss med til sin klubb og spanderer middag på oss. Maria og jeg har utvekslet oppgaver og diskutert problemstillinger i uken før innleveing av prosjektoppgaven og skal fortsette med det fram til eksamen som vi skal sitte den 28. mai i Sjømannskirken.
Yi-Lin og Vincent (Singaporianere) som er venner av mannskapet på Colombus (Trish og Fitz som vi traff i Micronesia) kommer også om bord og hilser på.  Yi-Lin og Vincent har båten sin i Marina One15 og hun går straks i gang med lobbyvirksomhet for å få oss inn der selv om det heter seg at det er en privat klubb – kun for medlemmer – og at den er helt full.
Mens jeg bruker dagen på prosjektoppgaven drar Jan til byen for å sjekke oss inn og kjøpe sim kort til mobiltelefonene.  Mandag 15. fikk vi gjester om bord (Nana og Andreas) som kom på besøk et par dager, de har valgt å ikke sjekke inn i Singapore og en av grunnene er at de ikke har AIS som kan sende så derfor har de ”parkert” båten i Malaysia like øst for Singapore.
Jan drar og kjøper ny inverter som røk i Kota Kinabalu og heldivis har de en ny på lager så de lover levering dagen etterpå.

Etter en liten avkjøling i svømmebassenget og litt lunsj kjører vi alle inn til byen for å sjekke ut båtbutikken, spise, se oss litt rundt og gå på Raffels Long Bar for å drikke ”den obligatoriske” Singapore sling.  Vi var jo i Singapore for 15 år siden når Jan jobbet her, men byen er helt ugjenkjennelig for oss.  I tillegg til at de har bygget en masse nye skyskrapere har de ”laget” mer land ved å fylle sand i stredet mellom Singapore og Indonesia.  Nå har Indoniesia begynt å protestere og nektet dem mer sand så de må vel etter hvert slutte med det.  Vi finner igjen vår gamle hawker plass ”Newton”og spiser der, men det er både blitt dyrt og maten er ikke helt slik vi husker den.  Raffels hotell har derimot ikke forandret seg – det eneste er at prisene nok har steget en del, vi betaler over 100kr. for en ”Sling” og vi føler oss som  hjemme i Norge igjen.  Vi koser oss på dekk med en liten ”nightcap” og litt ost før vi legger oss, og ser at vi virkelig er på ”overtid” klokken er over 24.00 og så sent har vi ikke lagt oss på flere måneder.

Neste dag drar Nana og Andreas tidlig på sightseeing og vi blir igjen i båten for å studere og ta imot ny inverter, som etterhvert viser seg å være brukt og gammel modell.  Så etter et par telefoner til Norge (Mastervolt) som leverte den får vi en ny som ikke har vært brukt –  her må en jammen være observang og det er jo skipperen.  På ettermiddagen drar vi inn til byen igjen for å møte Nana og Andreas og vi besøker  ”Little India” og det er nesten akkurat slik vi husker det, vi spiser en god middag på en indisk restaurant og spaserer i gaten innimellom fargerike boder som selger frukt, blomster, gull og krydder, de eksotiske duftene gir gode minner og vi nyter det.
Dagen etter drar Nana og Andreas og Jan drar sammen med dem for å kjøpe ”aircondition” som vi kan  montere om bord.  Vi har etter hvert innsett (den satt langt inne) at hvis vi skal være her i to måneder må vi ha det kjøligere om bord for å i det hele tatt klare å jobbe og studere, så de neste par dagene bruker hovedsakelig Jan på å installere ”aircon” – og det betyr masse arbeid for her gjør ingen noe selv så det er vanskelig å få fatt på materialene som vi trenger til arbeidet.  Det er ubeskrivelig deilig å ikke være svett, slapp og varm hele tiden, det eneste dumme med det er at vi er etter hvert blitt lite ”sosial”, for vi sitter inne med dørene lukket for å holde kulden inne – litt motsatt av Norge.

Vi får besøk av en tidligere kollega av meg – Lasse og Kristin (konen) og koser oss i cockpiten med hjemmelaget pizza, bare litt utrivelig med all eksosen og båtene som hele tiden støyer rundt oss.
Lasse har jobbet i Singapore et år nå og kan fortelle oss mye om hvor vi skal gå å spise og hva som er verd å se å gjøre her.
Tirsdag 22. er prosjektoppgaven ferdig og blir sendt inn – det føles virkelig som en lettelse, nå er det bare 5timers eksamen igjen den 28 mai, men det er heldigvis en stund til så resten av uken legger jeg vekk alle skolebøkene og koser meg med aktiviterer som alt for lenge har vært utsatt.
Vi skifter varmekolbe i varmtvannstanken, drar og kjøper norsk fisk fra ”Snorre fisk” og Yi Lin tar oss med til immigrasjonsmyndighetene for å forlenge visa (som vi kun fikk for 14dg) når vi sjekket inn via patruljebåten når vi kom.  Vi besøker markedet i Little India og kjøper lakk, koblingsbokser, nye reservepærer til navigasjonslysene, og ny svivel til ankeret som er blitt bøyd når vi satt fast i korallhodene utenfor Labuan.  Vi måtte også investere i en lengere slange til ”Aircon” det er helt utrolig hva som kommer ut av vann, vi har på tre uker fyllt opp kjølsvinet med vann – og vi skjønte ikke helt hvor alt vannet kom fra.  Som dere ser er det alltid litt å styre med om bord så vi blir ikke arbeidsledig, men nå er det  mye enklere å jobbe om bord når vi har kun 28 grader og ikke 33 – det en vesentlig forskjell.

Etter en del lobby virksomhet av Yi-Lin og besøk på Marina One15  av oss, ”finner” de en plass til oss og fredag 26. april gjør vi sjøklart og flytter over til Sentosa.  Yi-Lin, Lasse og Kristin er med oss på turen og de ser for første gang Singapore fra sjøsiden.  Fortøyningstauene våre er så full av dritt og diesel at vi må vaske dem i sjøen før vi fortøyer ordentlig, vi får en fin plass i ”båsen” rett ved siden av Yi-Lin og Vincent og føler oss priviligert og ”utvalgt” selv om det koster ”å være kar” – den nette sum av 10.000 kr. måneden.
Vannlinjen vår er helt gul så det blir nok neste jobb som må gjøres for vi kan ikke være bekjent av å ha en skitten båt her, de fleste båtene her har mannskap som vasker båtene hver eneste dag.  Det gjør nok ikke vi, men i motsetning så bruker vi båten, noe som ikke skjer med de fleste at båtene som ligger her.

Vel det var nok for denne gangen, vi gleder oss til fortsettelsen.

Jan og Eli

Etter et par dagers forberedelser og proviantering, sjekket vi ut av Filippinene mandag 11. mars med mange opplevelser og minner rikere.  Tidlig om morgenen tirsdag 12. mars lettet vi anker og gikk ut av Puerto Princessa i lett sørvestlig bris, solen steikte fra skyfri himmel. Værmeldingene meldte lite vind og det ble det også, sol fra skyfri himmel og kun 8-10 knops vind.  Vi seilte sakte, 3-5 knop og det føltes godt for det var lite sjø og veldig behagelig om bord.  Tid til å tenke, studere og ikke minst absorbere alle opplevelsene fra de to månedene vi har tilbrakt i Filippinene som er kontrastenes land.  Onsdag ble også en rolig dag med lite vind og ut på morgenen måtte vi starte motoren og slik gikk dagen med litt motor og litt seil helt fram til Kudat på nordtippen av Borneo som er Malaysisk hvor vi satte anker sør i bukten kl. 02.15 den 14 mars, men radar og kartplotter hjalp oss til å skille land og båter og i tillegg var det en vindstille og nydelig natt.  Det var en rolig og fin etappe hvor vi har fått tid til å nyte livet på sjøen igjen.

 Det var trist å si farvell til Vernie og Johna som har hjulpet oss de ukene vi var i Cebu, vi har nå hatt en del kontakt med dem på sms etter at vi forlot Cebu.  Vi har lært mye om hvordan det er å leve i Filippinene for flertallet av befolkningen, og det er trist å se hvor lite de har og hvor mye vi har i forhold – verden er veldig urettferdig og vi er blant de heldige og som ofte er vanskelig å huske på i hverdagen.  Bo forholdene er så utrolig dårlig at det er vanskelig for oss å forstå og enda vanskeligere å beskrive.  Det slo oss mange ganger hvordan vi har det i Norge i forhold, vi har alt vi trenger og mer til.  Et lite eksempel på det er at Johna holdt på å få brannsår når hun skrudde på springen om bord, hun hadde aldri kjent at det kom varmt vann ut av en kran!

 Litt Flippinsk historie før vi kommer til et nytt land – Ferdinan Magellan går i land i Cebu i 1521 og krever Cebu som en del av Spania.  Lapu Lapu forsvarer sin øy Mactan og dreper Magellan.  Først i 1916 ble Filippinene erklært uavhengig etter å ha vært under både England og Spania med lovnad om at de gradvis skulle få tilbake landet sitt og bli helt uavhengig i 1945, men pga. 2.verdenskrig tok General Douglas McArtur over det Flippinske forsvaret mot Japan.  I 1965 overtok Ferdinan Marcos og det ble en korrupt tid og mange Filippinere ble drept i flere opprør mot han.  Det er fremdeles den dag i dag mye korrupsjon i landet noe som fattigdommen blant flertallet av befolkningen viser.  
Den største eksportartiklene fra Filippinene er mennesker, det er veldig mange Filippinere som jobber i utlandet eller på skip og som sender penger hjem til familiene hjemme og det er måten de i hjemlandet klarer å overleve på. Faktisk er disse pengene landets største inntektskilde.  Landet har lite annet å eksportere enn mennesker og det slo oss veldig når vi var der, det finnes fantastisk flott frukt og da spesielt Mango som helt sikkert kunne vært eksportert i langt større mengder, men alt er så dårlig organisert at det er helt utrolig.  Som turistland er det helt perfekt for det meste er billig av mat og drikke og hotellprisene er lave, du får mye for pengene i dette landet.

…….men nå er vi kommet til øst Malaysia på Borneo…. 

Etter en god natt våkner vi med lyset og titter ut for å se hvordan Kudat ser ut, lukten av Malaysia har vi allerede merket oss, den kjente vi allerede 5 naustiske mil før vi satte anker.  Det er en blanding av gammel fisk, søppel, kloakk etc.etc og ikke veldig delikat for å si det mildt.

Kudat er en travel havneby med masse fiskebåter som farer fram og tilbake utenfor havneområdet og det vanlige synet med masse små bølgeblikk skur som de kaller boligområder og ligner litt på favelaene i Brasil bare her ligger de ved stranden.  Vi forhaler båten litt nærmere land og setter gummibåten på vannet for å sjekke inn og se oss litt rundt.  I Kudat har vi tenkt å få båten på land (for dette er den eneste muligheten før vi kommer til Singapore og der er det mye dyrere).

Vi fortøyer gummibåten nær politibåtene og regner med at vi er trygge og tar raskt runden til alle kontorene – immigrasjon, toll, havn og marine.  Det varierer fra land til land hvor mange vi må innom, men her måtte vi innom fire forskjellige myndigheter.  Vi spaserer også en tur til verftet og avtaler at vi skal få komme opp samme dag kl.13.30 (etter lunsj) noe som er veldig viktig her, alle kontorer og en god del butikker stenger fra 12.00 til 13.30 for lunsj, og på en måte kan vi forstå det for det er varmere her enn vi har hatt det på  hele turen til nå.  Temperaturmåleren i cockpiten har gått amok så vi kan bare måle nede i båten vi er til tider oppe i 33-34 grader så svetten siler og vi drikker og drikker.  Slingsene (opptaksstroppene) deres er veldig skittne så vi stikker innom en kinesisk ”alt mulig butikk” og kjøper oss 4 skumgummi madreasser for å legge mellom stroppene og skroget så det ikke blir oppskrapet, og det viser seg å fungere meget bra.  Kl. 13.00 letter vi anker og går til verftet og 1 time senere er vi trygt plassert på land og er de lykkelige eierne av et nyoppusset baderom på land for oss selv – fantastisk.

Varmen er nesten uutholdelig og Jan strever med å få koblet på strøm og skjønner ikke at vi ikke får strøm om bord.  Det viser seg at strømmen var 400volt noe som resulterte i at batteriladeren ”brenner opp” i tillegg ødelegger vi en del annet elektrisk om bord så nå er vi ikke så lykkelig lenger.  Etter en liten sjekk av en elektriker innser vi at den gamle er hinsides reparasjon og vi setter i gang ”apparatet” for å finne en ny.  Heldigvis finnes det en Mastervolt forhandler i Singapore så vi bestiller en ny som må flysendes til Kudat, men de tar ikke imot pengeoverføringer så alt må betales kontant så gode råd er dyre.  Vi har hatt kontakt med Yi-Lin som er venn med mannskapet på Colombus, og har prøvd å hjelpe oss med båtplass i Singapore så vi tar en rask telefon til henne og vips så er vi på gang igjen, hun ordner det meste (har vi etter hvert oppdaget) og får betalt og hentet ny lader og sendt den til oss – hva skulle vi gjort uten gode kontakter.

I mellomtiden må vi finne noe som kan gi strøm til batteriene for å holde frys og kjøl i gang så Jan ”rusher” til byen for å kjøpe noen batteriladere og det fungerer som nødhjelp mens vi venter på den nye laderen.  I tillegg til alt dette styret må vi holde to Malaysiske gutter i arbeid, de pusser skroget og brunnsmører for oss.  De har ikke peiling på hva de skal gjøre så vi må være i nærheten hele tiden og hver gang vi går bort stopper de å arbeide, så til tider er vi veldig frusterte, jeg har også projektoppgaven til BI som begynner å nærme seg fristen så vi er begge litt stresset til tider – den eneste som kjøler oss ned er det deilige baderommet vi har så når vi er overopphetet går vi ned stigen å tar oss en ”kald dusj”  

Andre natten på land hørte jeg lyder i søppelboksen vår  i salongen, og hver gang jeg lyste på den med lommelykten ble det stille, tilslutt vekket jeg Jan, men han var så trøtt etter dagens strev at han mente som vanlig at han hadde en hysterisk kone.  Neste morgen så vi at det var spist store stykker av bananene vi  hadde i skålen bak byssen, vi trodde først at det var store kakelakker som hadde spist på dem så vi la ut kakelakkgift, men neste morgen var det spist mer og da fant vi muse/rotte lort på komfyren.  Vi la to og to sammen og  skjønnte at vi hadde fått en ubuden gjest om bord.  Vi dro til byen for å få rottefeller, men det eneste de hadde var noe grønt klister som du skulle smøre på et brett, men det funket ikke i det hele tatt og glad var vi for det hadde ikke vært kjekt å møte en levende fastklistret rotte.

Etter at lading og bestillinger var på plass satt Jan og en mekaniker fra verftet i gang med å skifte seal ring på propell aksel tettningen (som er en 2 dagers jobb).  De banket å slo hele dagen og rottehistorien ente med at rotten ble så redd at den rømte ut i cockpiten og druknet i bøtten med oppvaskvann og glad var vi for det.  Bortsett fra at jeg holdt på å få hystrisk sjokk (hylet mitt kunne sikkert høres over hele Kudat)  når jeg skulle fire bøtten ned på land og jeg oppdaget den døde rotten i bøtten som jeg først trodde var en vaskeklut og var på vei til å ta den opp.  Jeg sier ikke mer, Jan trodde jeg ble myrdet i cockpiten, det ble uheldigvis ingen bilder tatt i kampens hete.  Mulig dette er den enkleste måten å fange mus/rotter på….  Vi barrierte oss med en glatt presenning utenfor rekken for å slippe å få dem om bord igjen, men det hjalp ikke i det hele tatt. Nedgangsdørene ble også stengt om natten og det syntes å holde dem ute av innredningen. Det var masse lort i cockpiten hver morgen så vi ga tilslutt opp og jobbet intenst for å komme oss vekk fra verftet som var et stort røttehøl og en av grunnene var at det var matsøppel overalt som ikke ble tatt bort.   

Vel nok om verftet i Kudat, vi fikk noen fine dager sammen med Brandy og Mark (Restless) i Kudat.  Vi traff dem første gang i Chile og har siden truffet dem på Tonga, i New Zealand, på Vanuatu og nå i Kudat.  Det er alltid fantastisk hyggelig å være sammen med dem og vi er sikker på at vi kommer til å holde kontakten med dem når vi er kommet hjem, de er nå på vei hjem til Seattle via Hong Kong, Japan og Alaska.

25. mars sjekket vi ut av Kudat og 26 etter en felles frokost tok vi et trist farvell med Brandy og Mark og seilte sammen ut av Kudat, de går nordover mens vi går sørover.  Vi har lovet hverandre å holde kontakten og møtes igjen enten i Norge eller et annet sted  i verden.  Jan går i gummibåten og tar bilder av begge båtene, mens vi seiler ut av lagunen.  Vi får en fin seildag og setter anker ut  på ettermiddagen utenfor Mantanan Island hvor vannet er så krystallklart og fullt av koraller at vi ikke tør gå lenger inn mot stranden og når ankeret skal opp om morgen sitter vi godt fast under et korallhode.  Det er små blå selvlysende partikler i sjøen som vi ikke kan finne ut av hva er.  Etter litt lirking, luring og bruk av rå makt får vi ankeret løst og motorseiler de siste 40 milene inn til byen Kota Kinabalu som har en flott marina som ligger mellom to 5stjerners resort hotell.   Her treffer vi igjen mannskapet på ”Obsession” som vi møtte i Puerto Princessa, det er en familie på 4 fra Sør Afrika, vi ser også en norsk båt i marinaen som heter ”La familia” som vi har lest litt om på nettet, de er nå hjemme i Norge for å få barn nr. 3 og de skal være tilbake igjen til høsten har vi hørt.  Vi får noen fantastisk flotte dager i Sutera Marina med studier, bading, trening, vasking og litt vedlikehold. 

Natt til 01. april våkner Jan av flere myggestikk og oppdager at inverteren har sluttet å virke og det lukter brent elektronikk i båten, ja det er ikke billig å være på seiltur, vi bestemmer oss for å ikke sette i gang et nytt apparat for å få en ny sendt fra Singapore, men vente til vi kommer der.  Det betyr at vi må kjøre generatoren hver gang vi skal bruke strøm til pc og annet som trenger 220, noe som betyr at det siste døgnet inn mot Singapore måtte vi kjøre generatoren hele tiden for å klare å holde kartplotteren på PC’n som gir oss all AIS informasjoen som er viktig når en kommer inn i et så trafikkert farvann.  Etter å ha sjekket ut drar vi ut av havnen i frisk vestlig bris (selvfølgelig midt imot når det først skulle være vind), etter å ha dyppet baugen ned i grønn sjø flere gang snur vi og går inn igjen i marinaen, vi orker ikke å stampe imot i flere timer så vi venter til neste dag og går ut av marinaen før lyset kommer.  Vi delvis seiler og går for motor til Labuan hvor vi setter anker rett før mørket senker seg.

Labuan er Øst Malysia’s svar på Helgoland, med taxfree butikker overalt, så etter å ha ”handlet” litt dro vi videre de siste 16milene mot Muara som er hovedstaden i ”lilleputtlandet” Brunei som er et muslimsk land og med forbud mot alkohol.  Vi ankret opp foran Royal Brunei Yacht club som var en koselig liten restaurant med haugevis av ”ex pats” som kom for å spise og drikke sin medbrakte alkohol eller vin, i helgene kom de i haugevis og mer eller mindre ”overtok” yacht klubben som var mer en restaurant og svømmenbasseng enn en yacht club.  De var lite sosiale og nysjerrig på oss så vi snakket ikke med noen av dem, derimot traff vi våre gode venner Nana og Andreas som hadde vært der altfor lenge pga. problemer med seildrevet til propellen.  Brunei er et oljeland av dimensjoner og kongen er stinn rik med tre hustruer, mange barn som han kaller adoptert, 1000 sportsbiler, et par fly etc. så det hele er litt usmakelig. Han har gjort det meste gale som en kan gjøre i verden, derfor har han nå på sine ”gamle dager” innført en del strenge lover (deriblandt forby alkohol) for å få tilgivelse for sine gamle synder.  Vi brukte en dag sammen med en lokal guide i byen og besøkte et par flotte moskeer, museet til kongen (som jeg kunne spart meg for) og et kjempefint luksuriøst hotell.  Det var oljepenger overalt og som så mange ganger før er mange av de som bor der fattig, men ikke på langt nær slik som i Filippinene – her var nok ingen sulten.  Vi brukte de 5 dagene vi var der til studier, bading og fylling av 1200 liter diesel i kanner fra land.  Det var litt av et slit, men når dieselen koster 180 øre literen er det verd strevet. 

Vi nærmere oss nå equator og har allerede begynt å merke at det er lite vind så vi regner med å måtte bruke litt diesel for å komme oss til Singapore og videre mot Indonesia i neste omgang.

Så etter en liten uke i Brunei var vi veldig klar for å komme videre mot Singapore,  innlevering av prosjektoppgaven nærmer seg med stormskritt og planen er å ha en uke i Singapore med godt internett før oppgaven skal leveres.  8. april sjekket vi ut og startet turen mot Singapore og vi gleder oss veldig for vi har masse besøk som venter oss i Singapore.

Del 2 av vår reise gjennom Filippinene.

Fredag 15 februar dro vi til flyplassen for å hente Siri og Magnar.
Jan klarte å miste lommeboken på flyplassen i stresset og oppdaget det i drosjen på vei tilbake til båten. Vi snudde og kjørte tilbake – det viste seg at lommeboken var funnet av en ærlig Filippiner som hadde levert den til politiet på flyplassen. Utrolig men sant, det var ingen av oss som trodde at han skulle se den igjen. En annen “solskinns” historie hendte da Siri la igjen mobilen sin i drosjen et par dager senere. Vi hadde to drosjer pga. forskjellige ærend og vi (Eli og Jan) kjørte en time senere fra byen og klarte med god hjelp av drosjesjåføren vår og få kontakt med drosjen som hadde mobiltelefonen og etter en nokså vill biljakt fikk vi stoppet drosjen og fikk tilbake mobiltelefonen. Denne gangen var vi nok enda heldigere for vi tror ikke sjåføren var så ærlig som han som fant lommeboken og det tok oss 2 forsøk å få stoppet bilen og i tillegg var det 14 ubesvarte anrop (som Siri hadde ringt) for å få han kontakt med han. Så etter alt dette oppstyret fant vi det best å slippe fortøyningene og fortsette utforskningen av de Flippinske øyer. Tidlig onsdag morgen satte vi kursen nordover mot Malapascua hvor vi satte anker utenfor stranden og tok gummibåten inn for å spise middag, men samtidig kom selvfølgelig regnet og vi ble kliss våt og måtte derfor “søke ly” i nærmeste bar for å tørke opp. Dagen etter flyttet vi oss litt mer i le av øya og Siri og Magnar får sin første snorkletur i det varme vannet. På stranden var det er haugevis av hotell og restauranter så det var vanskelig å velge, men vi fant tilslutt et koselig sted, men som vanlig var det så som så med maten (den er ofte bedre om bord).

Neste dag satte vi kursen mot øygruppen Gigante og satte anker rett før solnedgang i en flott liten bukt på 8 meters dyp og ganske klart vann.. Det bodde en familie på øya som tilbød oss kamskjell og akkar og vi bestilte et par kilo til neste dag. Snorklet litt og tok livet med ro, Siri hadde vært litt for ivrig soltilbeder og holdt seg derfor under paraplyen det meste av dagen. Neste dag satte kursen mot Boracay, som er kjent for sine hvite strender og mange resort som også betyr masse av turister. Planen var å ankre for natten i en liten elvemunning, men det viste seg at verken kart eller terreng stemte så etter å ha prøvd oss et lite stykke inn måtte vi bare snu for det ble bare grunnere og grunnere. I det vi snudde fikk vi også litt kontakt med moder jord så det var nok lurt å gå tilbake, i tillegg blåste det godt så det var ikke noen enkel navigasjon. Vi fortsatte derfor videre mot Boracay og det gikk raskt siden vi hadde god vind, men vi klarte ikke å komme i le av øya før mørket kom så det ble igjen en litt vanskelig navigasjon i mørket med masse regnbyer rundt oss, i tillegg var vi hele tiden på utkikk etter små fiskebåter. Ut på kveldingen fikk vi satt anker i le av øya og så langt fra land at det ble en urolig natt med masse sjø og vind.

Tidlig neste morgen troklet vi oss forbi alle kanoene på veldig grunt vann inn mot øya og fikk tilslutt satt anker utenfor en veldig folksom turistifisert øy.  Det var som å komme rett inn i en storby med motoriserte kanoer, seilkanoer, speedbåter, motorbåter og skysurfere på alle kanter – bråket og bølgene var overdøvende (tror også det har litt med alderen å gjøre eller…).  Etter å ha aklimatisert oss litt satte vi gummibåten på sjøen og fant både stranden og byen nesten enda mer bråkete.

Våre gjester hadde ikke blitt helt venner med solen på Filippinene så vi måtte kjøpe både salve, Alovera og solkrem for å pleie den nordiske vinter huden som var begynt å skalle av både her og der.  Og damene fant selvfølgelig noen fine butikker med både ting og tang som vi hadde lyst på.  Spesielt Siri fant en fantastisk lampe, men Magnar ble ikke frelst så den fikk være igjen i butikken, i tillegg hadde den ikke overlevd transporten hjem.   Etter turen på land var vi alle så sliten av alt bråket at vi orket ikke noe restaurant besøk den kvelden.  Det utsatte vi til kvelden etter og fikk en romantisk middag på stranden (i sanden med masse moskito og lommelykt for å se menyen) under skyfri stjernehimmel mens månen skinte på våre varme og svette kropper.

Det krydde av Japanere, Kinesere og ikke minst rike Russere på øya, det er bare helt utrolig hvor mange Japanere og Kinesere vi møter på vår ferd og jeg undrer meg igjen over når de vil ”erobre” Europa også.  Etter to dager hadde vi fått mer enn nok av turistmaskinen Boracay og bråkete motorer så vi satte kursen mot øya Abulong, men først etter flere mislykkede forsøk på å komme oss ut mellom alle kanoene som var ankret opp.  Det er et stort rev utenfor stranden som vi hadde gått gjennom den dagen vi kom inn og vi hadde nok vært veldig heldig å ikke truffet et eneste korallhode.  Så heldig var vi ikke på turen ut og vi måtte tilslutt gå tilbake til utgangspunktet å finne en annen vei ut etter å ha snakket med en lokalkjent skipper.

Idet vi kom inn mot Abulong Island så vi flere skilt på øya som fortalte oss at her ligger Grace Resort og etter litt om og men prøvde vi oss på den trange kanalen inn til resortet.  Det var rader på rader med bøyer i vannet og halvveis inn i kanalen så vi ingen vei inn og snudde men vi fikk stoppet en kano og fikk den til å vise oss veien inn og mirakuløst åpnet det seg en vei inn gjennom alle bøyene.  Det var en liten ”sti” inn og vi ble positivt overrasket over hvor flott det var inne i lagunen.  Vi ble hjertelig mottatt av de ansatte på Grace Resort som for tiden ikke hadde noen gjester og vi blir vist rundt på øya og gjennom ”dyrehagen” som besto av et par ørner, noen aper, et par Iguaner og masse duer.  Spesielt apene var gøy og litt rampete når vi matet dem med bananer.    Før vi gikk ut til båten igjen for å feire bryllupsdagen til Siri og Magnar avtalte vi middag på resortet neste kveld.  Det ble en koselig kveld med god mat og litt for mye champis for Jan husker ikke hvordan og når han gikk til sengs, vertskapet sovnet nok før gjestene som koste seg i måneskinnet i tropenatten.
Dagen etter skinner igjen solen fra knallblå himmel og vi snokler litt på stranden og rundt resortet, men vannet var ikke klart så det var ikke mye å se.  Vi vasket båten og skroget og hoppet i sjøen for å avkjøle oss etterpå.  Siri, Magnar og Jan tok gummibåten med litt snop, mat og leker til barna i landsbyen like ved siden av resortet, mens jeg gjorde en innsats med studiene.  Dette var første møte for Siri og Magnar med en lokal landsby og de ble overveldet over kontrastene fra deres til vår verden.  De lever av å tørke tang og produsere trekull som de selger i byen, tangen brukes i plastindustrien og trekullene for å lage mat.

Etter at mørket senket seg kjørte vi inn til resortet for å spise middag og vi ble mottatt av resepsjonisten som fulgte oss til hovedbyggningen hvor de har dekket et koselig bord for oss på terassen med levende musikk.  Etter middagen stilte de ansatte opp og laget et lite ”firedance” show for oss og vi er igjen overrasket og takknemlig for den flotte opplevelsen og gjestfriheten de har vist oss.  Siri plystret og heiet så danserne ble både imponert og forfjamset så etter showet lurte de på hvordan det var mulig å få til en så høy lyd.  Og vi konkluderte med at det nok er derfor at Magnar har blitt tunghørt J.

Hele gildet kostet oss 2050 pesos ca (260 kr.), og vi gav med glede litt mer til danserne og betjeningen for servicen og underholdningen.

Neste dag bar det videre mot Coron i nesten stille vær så motoren måtte gjøre jobben.  Det var mye trafikk som krysset kursen vår så vi må hele tiden være på utkikk etter ”supertankere”og store bulk båter som vi ikke ville komme i nærkontakt med.  Vi oppdaget også at dynamoen ikke ladet og gutta antok at det var viftereimen som hadde røket.  Etter mye leting fant vi tilslutt en ankerplass i le av Coron før mørket senket seg.

Neste morgen etter at Jan og Magnar hadde byttet viftereim satte vi kursen videre sørover mot Puerto Princessa, steikene hett og lite vind men ut på kvelden fant vi oss en ankerplass utenfor en landsby, vannet var uklart og bading frister ikke mannskapet ombord, i tillegg er vi nå kommet til krokodille land igjen så vi må være litt mer på vakt før vi går i vannet.  Dagene går fort og vi må være i Puerto Princesa til onsdag for Siri og Magnar skal dra tilbake til Norge igjen til helgen. Så derfor satte vi kursen videre sørover i litt for mye vind og masse sjø og får en veldig våt og slitsom seiltur men finner en bra ankringsplass for natten – det blåser fremdeles godt så det blir igjen en litt urolig natt.  I morgentimene bestemmer vi oss for å ta en overnatt seilas mot Puerto Princesa og vi brekker anker ut på ettermiddagen og får en flott og rolig seiltur sørover. Månen kommer ikke opp før kl. 01.30 så den er ikke til mye ”hjelp”.  Tidlig neste morgen går vi inn revet i Puerto Princesa og ankret opp utenfor Abenico Yacht Club hvor vi blir vennlig tatt imot.  Seilturen var over for Siri og Magnar for denne gang nå har vi to dager på å utforske Puerto Princesa sammen med dem.

Etter å ha funnet ut at turistattraksjon no. 1 – den undersjøiske elven var utsolgt en uke fremover, måtte vi finne ut hva annet PP hadde å by på.  Etter en del om og men ente vi opp på et spa hotell (trodde vi), det viste seg at du kunne formidle spa….

Etter å ha tilbrakt et par timer ved stranden og i bassenget var det videre på trisykkel til et spa i byen hvor vi alle fikk massasje så dagen hadde vært vellykket.  Neste dag leiet vi bil med sjåfør og fikk besøke en krokodille farm hvor de ”problematiske” krokodillene havnet.  Definisjonen på ”problematisk” var at de hadde spist et menneske eller to, da havnet de på denne ”anstalten” og noen av de var ikke noen ”småkarer” 600kg og 3-4 meter lang.  Etter å ha sjekket ut krokodillene kjørte vi til det ”åpne” fengselet hvor fangene kan vandre fritt innenfor et stort område.  Suvenir butikken var første stopp og vi diverse suvenirer som fangene selv hadde laget siste stopp på ruten ble en koselig restaurant ved stranden.  Neste dag bar det av sted til flyplassen på 2 trysykkler for å ta farvel med våre gjester for denne gangen.

Det ble et langt reisebrev denne gangen, men det ble slik siden jeg har brukt tiden på å kose meg sammen med våre gjester i tillegg til studiene.  Kunne nok fortelle litt mer om historie og hvordan de lever her, men får ta det igjen i neste reisebrev – kontrastene er i hvert fall store og flertallet har lite.

Hilsen mannskapet om bord Jenny

Siri, Magnar, Jan og Eli