Sail with Jenny in the fjords of Norway

Etter et par dagers forberedelser og proviantering, sjekket vi ut av Filippinene mandag 11. mars med mange opplevelser og minner rikere.  Tidlig om morgenen tirsdag 12. mars lettet vi anker og gikk ut av Puerto Princessa i lett sørvestlig bris, solen steikte fra skyfri himmel. Værmeldingene meldte lite vind og det ble det også, sol fra skyfri himmel og kun 8-10 knops vind.  Vi seilte sakte, 3-5 knop og det føltes godt for det var lite sjø og veldig behagelig om bord.  Tid til å tenke, studere og ikke minst absorbere alle opplevelsene fra de to månedene vi har tilbrakt i Filippinene som er kontrastenes land.  Onsdag ble også en rolig dag med lite vind og ut på morgenen måtte vi starte motoren og slik gikk dagen med litt motor og litt seil helt fram til Kudat på nordtippen av Borneo som er Malaysisk hvor vi satte anker sør i bukten kl. 02.15 den 14 mars, men radar og kartplotter hjalp oss til å skille land og båter og i tillegg var det en vindstille og nydelig natt.  Det var en rolig og fin etappe hvor vi har fått tid til å nyte livet på sjøen igjen.

 Det var trist å si farvell til Vernie og Johna som har hjulpet oss de ukene vi var i Cebu, vi har nå hatt en del kontakt med dem på sms etter at vi forlot Cebu.  Vi har lært mye om hvordan det er å leve i Filippinene for flertallet av befolkningen, og det er trist å se hvor lite de har og hvor mye vi har i forhold – verden er veldig urettferdig og vi er blant de heldige og som ofte er vanskelig å huske på i hverdagen.  Bo forholdene er så utrolig dårlig at det er vanskelig for oss å forstå og enda vanskeligere å beskrive.  Det slo oss mange ganger hvordan vi har det i Norge i forhold, vi har alt vi trenger og mer til.  Et lite eksempel på det er at Johna holdt på å få brannsår når hun skrudde på springen om bord, hun hadde aldri kjent at det kom varmt vann ut av en kran!

 Litt Flippinsk historie før vi kommer til et nytt land – Ferdinan Magellan går i land i Cebu i 1521 og krever Cebu som en del av Spania.  Lapu Lapu forsvarer sin øy Mactan og dreper Magellan.  Først i 1916 ble Filippinene erklært uavhengig etter å ha vært under både England og Spania med lovnad om at de gradvis skulle få tilbake landet sitt og bli helt uavhengig i 1945, men pga. 2.verdenskrig tok General Douglas McArtur over det Flippinske forsvaret mot Japan.  I 1965 overtok Ferdinan Marcos og det ble en korrupt tid og mange Filippinere ble drept i flere opprør mot han.  Det er fremdeles den dag i dag mye korrupsjon i landet noe som fattigdommen blant flertallet av befolkningen viser.  
Den største eksportartiklene fra Filippinene er mennesker, det er veldig mange Filippinere som jobber i utlandet eller på skip og som sender penger hjem til familiene hjemme og det er måten de i hjemlandet klarer å overleve på. Faktisk er disse pengene landets største inntektskilde.  Landet har lite annet å eksportere enn mennesker og det slo oss veldig når vi var der, det finnes fantastisk flott frukt og da spesielt Mango som helt sikkert kunne vært eksportert i langt større mengder, men alt er så dårlig organisert at det er helt utrolig.  Som turistland er det helt perfekt for det meste er billig av mat og drikke og hotellprisene er lave, du får mye for pengene i dette landet.

…….men nå er vi kommet til øst Malaysia på Borneo…. 

Etter en god natt våkner vi med lyset og titter ut for å se hvordan Kudat ser ut, lukten av Malaysia har vi allerede merket oss, den kjente vi allerede 5 naustiske mil før vi satte anker.  Det er en blanding av gammel fisk, søppel, kloakk etc.etc og ikke veldig delikat for å si det mildt.

Kudat er en travel havneby med masse fiskebåter som farer fram og tilbake utenfor havneområdet og det vanlige synet med masse små bølgeblikk skur som de kaller boligområder og ligner litt på favelaene i Brasil bare her ligger de ved stranden.  Vi forhaler båten litt nærmere land og setter gummibåten på vannet for å sjekke inn og se oss litt rundt.  I Kudat har vi tenkt å få båten på land (for dette er den eneste muligheten før vi kommer til Singapore og der er det mye dyrere).

Vi fortøyer gummibåten nær politibåtene og regner med at vi er trygge og tar raskt runden til alle kontorene – immigrasjon, toll, havn og marine.  Det varierer fra land til land hvor mange vi må innom, men her måtte vi innom fire forskjellige myndigheter.  Vi spaserer også en tur til verftet og avtaler at vi skal få komme opp samme dag kl.13.30 (etter lunsj) noe som er veldig viktig her, alle kontorer og en god del butikker stenger fra 12.00 til 13.30 for lunsj, og på en måte kan vi forstå det for det er varmere her enn vi har hatt det på  hele turen til nå.  Temperaturmåleren i cockpiten har gått amok så vi kan bare måle nede i båten vi er til tider oppe i 33-34 grader så svetten siler og vi drikker og drikker.  Slingsene (opptaksstroppene) deres er veldig skittne så vi stikker innom en kinesisk ”alt mulig butikk” og kjøper oss 4 skumgummi madreasser for å legge mellom stroppene og skroget så det ikke blir oppskrapet, og det viser seg å fungere meget bra.  Kl. 13.00 letter vi anker og går til verftet og 1 time senere er vi trygt plassert på land og er de lykkelige eierne av et nyoppusset baderom på land for oss selv – fantastisk.

Varmen er nesten uutholdelig og Jan strever med å få koblet på strøm og skjønner ikke at vi ikke får strøm om bord.  Det viser seg at strømmen var 400volt noe som resulterte i at batteriladeren ”brenner opp” i tillegg ødelegger vi en del annet elektrisk om bord så nå er vi ikke så lykkelig lenger.  Etter en liten sjekk av en elektriker innser vi at den gamle er hinsides reparasjon og vi setter i gang ”apparatet” for å finne en ny.  Heldigvis finnes det en Mastervolt forhandler i Singapore så vi bestiller en ny som må flysendes til Kudat, men de tar ikke imot pengeoverføringer så alt må betales kontant så gode råd er dyre.  Vi har hatt kontakt med Yi-Lin som er venn med mannskapet på Colombus, og har prøvd å hjelpe oss med båtplass i Singapore så vi tar en rask telefon til henne og vips så er vi på gang igjen, hun ordner det meste (har vi etter hvert oppdaget) og får betalt og hentet ny lader og sendt den til oss – hva skulle vi gjort uten gode kontakter.

I mellomtiden må vi finne noe som kan gi strøm til batteriene for å holde frys og kjøl i gang så Jan ”rusher” til byen for å kjøpe noen batteriladere og det fungerer som nødhjelp mens vi venter på den nye laderen.  I tillegg til alt dette styret må vi holde to Malaysiske gutter i arbeid, de pusser skroget og brunnsmører for oss.  De har ikke peiling på hva de skal gjøre så vi må være i nærheten hele tiden og hver gang vi går bort stopper de å arbeide, så til tider er vi veldig frusterte, jeg har også projektoppgaven til BI som begynner å nærme seg fristen så vi er begge litt stresset til tider – den eneste som kjøler oss ned er det deilige baderommet vi har så når vi er overopphetet går vi ned stigen å tar oss en ”kald dusj”  

Andre natten på land hørte jeg lyder i søppelboksen vår  i salongen, og hver gang jeg lyste på den med lommelykten ble det stille, tilslutt vekket jeg Jan, men han var så trøtt etter dagens strev at han mente som vanlig at han hadde en hysterisk kone.  Neste morgen så vi at det var spist store stykker av bananene vi  hadde i skålen bak byssen, vi trodde først at det var store kakelakker som hadde spist på dem så vi la ut kakelakkgift, men neste morgen var det spist mer og da fant vi muse/rotte lort på komfyren.  Vi la to og to sammen og  skjønnte at vi hadde fått en ubuden gjest om bord.  Vi dro til byen for å få rottefeller, men det eneste de hadde var noe grønt klister som du skulle smøre på et brett, men det funket ikke i det hele tatt og glad var vi for det hadde ikke vært kjekt å møte en levende fastklistret rotte.

Etter at lading og bestillinger var på plass satt Jan og en mekaniker fra verftet i gang med å skifte seal ring på propell aksel tettningen (som er en 2 dagers jobb).  De banket å slo hele dagen og rottehistorien ente med at rotten ble så redd at den rømte ut i cockpiten og druknet i bøtten med oppvaskvann og glad var vi for det.  Bortsett fra at jeg holdt på å få hystrisk sjokk (hylet mitt kunne sikkert høres over hele Kudat)  når jeg skulle fire bøtten ned på land og jeg oppdaget den døde rotten i bøtten som jeg først trodde var en vaskeklut og var på vei til å ta den opp.  Jeg sier ikke mer, Jan trodde jeg ble myrdet i cockpiten, det ble uheldigvis ingen bilder tatt i kampens hete.  Mulig dette er den enkleste måten å fange mus/rotter på….  Vi barrierte oss med en glatt presenning utenfor rekken for å slippe å få dem om bord igjen, men det hjalp ikke i det hele tatt. Nedgangsdørene ble også stengt om natten og det syntes å holde dem ute av innredningen. Det var masse lort i cockpiten hver morgen så vi ga tilslutt opp og jobbet intenst for å komme oss vekk fra verftet som var et stort røttehøl og en av grunnene var at det var matsøppel overalt som ikke ble tatt bort.   

Vel nok om verftet i Kudat, vi fikk noen fine dager sammen med Brandy og Mark (Restless) i Kudat.  Vi traff dem første gang i Chile og har siden truffet dem på Tonga, i New Zealand, på Vanuatu og nå i Kudat.  Det er alltid fantastisk hyggelig å være sammen med dem og vi er sikker på at vi kommer til å holde kontakten med dem når vi er kommet hjem, de er nå på vei hjem til Seattle via Hong Kong, Japan og Alaska.

25. mars sjekket vi ut av Kudat og 26 etter en felles frokost tok vi et trist farvell med Brandy og Mark og seilte sammen ut av Kudat, de går nordover mens vi går sørover.  Vi har lovet hverandre å holde kontakten og møtes igjen enten i Norge eller et annet sted  i verden.  Jan går i gummibåten og tar bilder av begge båtene, mens vi seiler ut av lagunen.  Vi får en fin seildag og setter anker ut  på ettermiddagen utenfor Mantanan Island hvor vannet er så krystallklart og fullt av koraller at vi ikke tør gå lenger inn mot stranden og når ankeret skal opp om morgen sitter vi godt fast under et korallhode.  Det er små blå selvlysende partikler i sjøen som vi ikke kan finne ut av hva er.  Etter litt lirking, luring og bruk av rå makt får vi ankeret løst og motorseiler de siste 40 milene inn til byen Kota Kinabalu som har en flott marina som ligger mellom to 5stjerners resort hotell.   Her treffer vi igjen mannskapet på ”Obsession” som vi møtte i Puerto Princessa, det er en familie på 4 fra Sør Afrika, vi ser også en norsk båt i marinaen som heter ”La familia” som vi har lest litt om på nettet, de er nå hjemme i Norge for å få barn nr. 3 og de skal være tilbake igjen til høsten har vi hørt.  Vi får noen fantastisk flotte dager i Sutera Marina med studier, bading, trening, vasking og litt vedlikehold. 

Natt til 01. april våkner Jan av flere myggestikk og oppdager at inverteren har sluttet å virke og det lukter brent elektronikk i båten, ja det er ikke billig å være på seiltur, vi bestemmer oss for å ikke sette i gang et nytt apparat for å få en ny sendt fra Singapore, men vente til vi kommer der.  Det betyr at vi må kjøre generatoren hver gang vi skal bruke strøm til pc og annet som trenger 220, noe som betyr at det siste døgnet inn mot Singapore måtte vi kjøre generatoren hele tiden for å klare å holde kartplotteren på PC’n som gir oss all AIS informasjoen som er viktig når en kommer inn i et så trafikkert farvann.  Etter å ha sjekket ut drar vi ut av havnen i frisk vestlig bris (selvfølgelig midt imot når det først skulle være vind), etter å ha dyppet baugen ned i grønn sjø flere gang snur vi og går inn igjen i marinaen, vi orker ikke å stampe imot i flere timer så vi venter til neste dag og går ut av marinaen før lyset kommer.  Vi delvis seiler og går for motor til Labuan hvor vi setter anker rett før mørket senker seg.

Labuan er Øst Malysia’s svar på Helgoland, med taxfree butikker overalt, så etter å ha ”handlet” litt dro vi videre de siste 16milene mot Muara som er hovedstaden i ”lilleputtlandet” Brunei som er et muslimsk land og med forbud mot alkohol.  Vi ankret opp foran Royal Brunei Yacht club som var en koselig liten restaurant med haugevis av ”ex pats” som kom for å spise og drikke sin medbrakte alkohol eller vin, i helgene kom de i haugevis og mer eller mindre ”overtok” yacht klubben som var mer en restaurant og svømmenbasseng enn en yacht club.  De var lite sosiale og nysjerrig på oss så vi snakket ikke med noen av dem, derimot traff vi våre gode venner Nana og Andreas som hadde vært der altfor lenge pga. problemer med seildrevet til propellen.  Brunei er et oljeland av dimensjoner og kongen er stinn rik med tre hustruer, mange barn som han kaller adoptert, 1000 sportsbiler, et par fly etc. så det hele er litt usmakelig. Han har gjort det meste gale som en kan gjøre i verden, derfor har han nå på sine ”gamle dager” innført en del strenge lover (deriblandt forby alkohol) for å få tilgivelse for sine gamle synder.  Vi brukte en dag sammen med en lokal guide i byen og besøkte et par flotte moskeer, museet til kongen (som jeg kunne spart meg for) og et kjempefint luksuriøst hotell.  Det var oljepenger overalt og som så mange ganger før er mange av de som bor der fattig, men ikke på langt nær slik som i Filippinene – her var nok ingen sulten.  Vi brukte de 5 dagene vi var der til studier, bading og fylling av 1200 liter diesel i kanner fra land.  Det var litt av et slit, men når dieselen koster 180 øre literen er det verd strevet. 

Vi nærmere oss nå equator og har allerede begynt å merke at det er lite vind så vi regner med å måtte bruke litt diesel for å komme oss til Singapore og videre mot Indonesia i neste omgang.

Så etter en liten uke i Brunei var vi veldig klar for å komme videre mot Singapore,  innlevering av prosjektoppgaven nærmer seg med stormskritt og planen er å ha en uke i Singapore med godt internett før oppgaven skal leveres.  8. april sjekket vi ut og startet turen mot Singapore og vi gleder oss veldig for vi har masse besøk som venter oss i Singapore.

Comments are closed.