Sail with Jenny in the fjords of Norway

31. Juli 2012

Etter å ha sjekket ut, handlet fantastisk kjøtt og fransk ost og selfølgelig ny fiskestang – snelle, bar det avgårde ut revet rett før solnedgang.
Vaktsystemet har forbedret seg kraftig ombord etter at Sally og Matthew kom, vi har kun 3 timer på og 9 timer av så da går natten raskt for oss alle.

Så tidlig neste morgen hadde vi øya Malekula i sikte og 1 time senere gikk vi inn revet mot Port Sandwich og satte anker i en fantastisk godt beskyttet bukt.  Været har vært stor sett grått siden vi ankom Port Vila så det har ikke blitt noe bading eller snorkling.  Spesielt etter at vi kikket i guide boken og så at det hadde vært flere hai angrep her i bukten enn noen andre steder.

Så istendenfor å hoppe i vannet tok vi gummibåten til land for å møte de lokale og se om vi fant den lokale butikken.  Vi fikk en flott tur gjennom flere landsbyer og snakket med mange, de fleste snakker bedre fransk enn engelsk her.  Vi fant butikken etter ca. 1 km “Levis store” og lovet å komme å handle neste dag.  Vi kom tilbake til båten med 6 store grapefrukter og mange gode bilder av både barna og de voksne.

Her er et lite knippe av bildene fra landsbyene vi passerte langs veien, slik at dere kan få et lite intrykk over hvordan de bor.  Vi ble alle så begeistret over alle de flotte og smilende barna som alle roper Hallo når vi passerer.   Det er veldig mange barn i landsbyene og noen påstår at det er pga. all kava de drikke, da blir det store og sterke etterpå 🙂  Vi vet ikke helt om vi tror på dem.

.

Alle ønsker å bli tatt bilder av så vi lovte å skrive dem ut og ta dem med tilbake neste dag.

Torsdag var nok en grå dag og gutta startet monteringen av permanent internett antenne (Digital Yacht – wi-fi forsterker) noe de begge hadde gledet seg til.
Vi damer satte igang med litt matlaging, baking og rengjøring under dekk og printing av bilder som ble tatt dagen før.

Det er så kjekt å ha Sally ombord som er en kjempe god kokk og så kunnskapsrik når det gjelder råvarer.  Vi inspirerer hverandre og finner på nye oppskrifter sammen og gutta er fornøyd for de får masse god mat servert.  Det ble ingen tur til land denne dagen pga. regnet som bøttet ned hele ettermiddagen. 

Fredag var været like dårlig, men vi motet oss opp og tok gummibåten inn til landsbyen, i sekken hadde vi litt pasta til Noel (som hadde gitt oss alle grapefruktene) og bilder til barna som vi hadde tatt.  Veien, hvis en skal kalle det vei, var full av søle, men vi spaserte de 2km til landsbyen Lamap i regnet.

Var innom en stor Fransk katolsk skole og et par butikker som stort sett hadde kjeks i hyllene eller sure butikkdamer så vi ga opp søken etter brød.

Tilbake i den lokale landsbyen fikk vi en prat med Mary som vi visste hadde frukt og grønnsaker å selge oss, vi fikk papaya, sitroner, flotte små grønne paprika, lokal spinat og bønner.

Imorgen drar vi videre nordover for det er flere spennende ankerplasser på denne øya.  Kanskje får vi se lokal dans av “Big Nambas” eller “Small Nambas” som er de største folkegruppene på øya.  Navnet kommer fra størrelsen på mennenes “namba” (penis beskyttelse).  Vil skrive mer om deres historie og tradisjoner i neste reisebrev.

Selv om været ikke er det beste får vi mange flotte opplevelser og føler oss veldig priviligert som for lov å bli kjent med deres kultur og ikke minst prate med dem.  De er litt mer reservert enn innbyggerne på Fiji, men når du starter å prate med dem åpner de seg og er veldig gjestfri og imøtekommende mot oss.

For oss var Vanuatu ikke en gang på kartet når vi forlot Norge, men idag er det absolutt virkelig for oss og veldig spesielt.  Det er vanskelig å beskrive våre opplevelser her, denne verden er så anderledes enn noe av det vi har opplevd tidligere på turen vår.  Det er som å gå minst 100 år tilbake i tid på landsbygden i Norge.

Det første som vanligvis møter oss er et par menn i uterigger kanoer som vil prate med oss eller bytte til seg noen fiskekroker, T-skjorter , tau e.l.

Når vi kommer inn i de små landsbyene og møter menneskene som lever der og snakker med dem er det en ny verden som åpner seg for oss.  Her bor de i stråhytter, koker  maten på gruen lever av det naturen gir dem og det er faktisk ganske mye.  Papaya, bananer, sitroner, grapefrukt, mango og lime vokser overalt og de dyrker forskjellige rotfrukter, kål/spinat, paprika, bønner selv i sine små kjøkkenhager for ikke snakke om kokusnøtter.  Det er store kokusnøtt plantasjer på de største øyene.   Det ser ut som de lever godt og sunt, vi ser ingen tykke mennesker – tennene til barna er kritthvite.
Inntektskilden deres er Copra (kokusnøtter) de får 1800kr for et tonn tørket kokusnøtt kjøtt og det er faktisk ganske mye arbeid og samle kokusnøtter for så å rense og skrelle og tørke de.  For oss virker det som om landsbyen deler på innteken fra Copra og bruker det til en felles landsby bil, “sykestue” med en sykepleier etc. til felles skapet.

Hver familie har 2-3 stråhytter en for å sove i, en for å samles i og spise i og en som brukes som kjøkken.  De fleste landsbyene har ingen strøm ikke “sykestua” heller, så etter at det er mørkt er det liten eller ingen aktivitet.  Vi har ikke sett noen lamper eller stearinlys – mulig det finnes, men landsbyene ser ganske mørk ut når vi ser dem fra båten.   T-skjorte og shorts er hovedantrekket og det er sjelden de er rene og hele.  Når det regner drar de armene inn under T-skjorten for å holde seg varm.

Det er faktisk ikke mulig å beskrive – det må oppleves, når bildene kommer blir det muligens lettere å se hva jeg prøver å beskrive.

Vi fikk en utrolig flott opplevelse når vi ankom stranden i bukten Banam Bay, det kom 8-10 små gutter løpende mot oss (de fleste uten klær).  Glade, smilende og nysjerrige kikket de på disse hvite menneskene som ankom, de var ikke sjenert – ville leie oss og synge for oss.  Bestefaren deres kom bort med en liten på armen og slo av en prat, han fortalte oss om landsbyene på øya, skolen og butikken.

Dagen etter var grå og våt så vi slappet av, Jan og Matthew forsatte på monteringen av wi-fi systemet.  Neste dag ble ankeret tatt og kursen satt nordover mot Port Stanley.  Vi motorseilte ut av revet og fikk napp på kroken umiddelbart så en “Blue marlyn” mye mindre enn den vi hadde på tidligere, men også denne slapp unna.  Et par timer senere hadde vi på nytt napp på kroken og denne gangen kunne vi dra opp en 6,5kg. Dorado.  Så det ble steikt fisk til lunsj og kjempegode fiskekaker til middag.

Port Stanley er en av de største stedene og på Malekula, det finnes 3 resort her, bank,”restaurant”, internett, turistkontor, politi og museum.  Etter å ha søkt litt rundt i den store bukten fant vi tilslutt et godt beskyttet sted å sette anker, men det var selfølgelig langt til land så det ble et par lange og våte gummibåt turer, men vel verd hver en tur.

Her er litt flere bilder fra livet i og rundt landsbyene på Malekula.

Comments are closed.