Sail with Jenny in the fjords of Norway

Solomon Island – oktober 2012

Etter 2 døgn seilas fra Vanuatu kunne vi sette anker utenfor landsbyen Santa Ana som er en av de østligste øyene i Solomon,  bukten lå godt beskyttet mot vind og svell.  Etter at ankeret var satt gikk vi rett i gummibåten og ba høvding John om tillatelse til å ankre, bade og snorkle i bukten.  Han er en av de mange treutskjærerene og en av de 3 høvdingene på øya som det bor ca. 3000 mennesker på.  Vi måtte fortelle høvding John at vi ikke hadde sjekket inn, men kun stoppet for å gjøre noen reperasjoner, det var jo også sant for vi hadde mistet vindinstrumentene våre så Jan måtte i masten for å se hva som var galt.

Dette var vårt første møte med Solomon som vi  nå etterhver har lest så mye om, både positivt og litt negativt (robbing av båter på nattetid).  Høvding John kunne forsikre at øya hans var helt trygg og vi kunne sove godt om natten.  Han kunne også forsikre at det var ingen krokodiller i bukten så etter å ha fått tillatelse til å bade hoppet vi i havet, vi prøvde også å snorkle litt, men det var ikke det helt store, men det var delig selv om det ikke føltes som den store nedkjølingen.
Det var en kjempestor forskjell i temperaturen fra Vanuatu både i sjøen og på land.  Solen steikte så solseilet måtte opp fortere enn svint for vi brente bein og rumpe på dekket.
Etter at solseilet var oppe tok Jan en tur i masten og fant at vindinstrumentet var full av vulkansk sot og vann så det ble tatt ned og omhyggelig rengjort og virker nå som det skal.

Solomon er kjent for sine treutskjæringer  som vi blir tilbudt overalt og det er ikke alltid like lett å si nei.  Høvding John ville selge oss en bolle, men vi takket nei da vi hadde lest at pga. en del turistskip som besøker Santa Ana var prisene høyere her enn andre steder.
Vi gjorde en avtale med en ung mann med navnet John Mac som neste dag skulle ta oss med til et Kastom hus i landsbyen på andre siden av øya, ingen av oss ante hva et Kastom hus var, men fikk beskjed at huset bare kunne besøkes av menn.

Solen steikte fra skyfri himmel så det ble en flott, men lang og varm spasertur til lansbyen på andre siden av øya.   På veien møtte vi mange kvinner som bar på små barn beskyttet av gamle fargefulle paraplyer og vi fikk høre at dette var dagen da den lokale klinikken hadde åpent for barna.

Vi ble tatt imot av høvding Peter som førte oss til deres Kastom house.   Sidsel og jeg gikk ned til stranden for å avkjøle oss litt sammen med barna som badet og koste seg.

Det viste seg at Kastom house var et gravkammer for høvdingene på øya.  Skikken her er at etter å ha vært gravlagt i to år blir beinene gravd opp igjen og lagt i dette gravkammeret. Her blir de lagt i  ”båter” for sin siste reise så det var hodeskaller og skjelletter overalt – litt makabert for oss, men en helligdom for dem.  Det var i hvert fall en flott tur og en interessant opplevelse.
Før vi dro fra øya gikk vi inn med litt gaver til høvding John og takket for oss, det var et flott første møte med Solomon.
Neste dag bar det videre mot Tavanipupu Island Resort som vi hadde lest om og som var regnet som et godt og tryggt sted å ankre.  Det viste seg imidlertid at det var for langt så vi måtte ta et stopp å overnatte  Selwyn Bay ut på kvelden.  Rett etter vi hadde lagt oss hørte Jan-Erik musikk og et dunk i skutesiden, som den handlingens mann han er spratt han opp (glemte kleskoden) og ut i cockpiten.  Der så han 2 båter langs siden og et par menn som var på vei om bord.  Han ropte på Jan som kom ut med lommelykt  og fikk sjekket  om de hadde tatt noe fra dekk, men det hadde de ikke.  Dette var nok et veldig uskyldig forsøk på tyveri for de hadde full musikk på og prøvde ikke å være  stille så de var nok heller litt nysjerrige og nokså fulle.
Etter dette begynte Sidsel og Eli med sine ville fantasier hver natt om alle mulige som kom om bord og det hjalp ikke det spor at Jan-Erik både snakker og sparker i søvne.  Skipperen har vært helt fortvilet og har prøvd å appelere til sunn fornuft, men om natten er den ikke tilstede hos damene som etter tur er oppe å sjekker hvem som nå er om bord og hver gang er det jo selfølgelig ingen.  Jeg har i hvert fall sluttet å vekke Jan for at han skal gå opp å sjekke, for det har etter hvert litt blitt lite populært spesielt når det ikke er noen å finne rundt båten.

Dagen etter lettet vi fort anker og kom oss videre til vårt mål som var Tavanipupu Island Resort og damene kunne med en gang konstantere at dette var stedet vi ønsket å være, det var hvit sandstrand og flotte korall overalt.  Selv om vi ikke hadde sjekket inn hadde vi unnskyldningen på lur hvis noen skulle spørre oss.  Vi ankret opp i le av øya, men det var ikke noe perfekt plass for det var korallhoder overalt  så Jan-Erik, Sidsel og jeg tok gummibåten til resortet for å sjekke ut om vi var velkommen og hvor den beste ankerplassen var.  Vi ble godt motatt og ble henvist til Paul som var daglig leder og vi avtalte både tilgang til internett og middag neste dag og ble henvist til å ankre rett utenfor privatboligen til Paul og eieren Pamela.  Vi flyttet båten umiddelbart og fikk med en gang besøk av innbyggerne i landsbyen på øya som lå i sundet, de ønsket oss velkommen og ville også her selge oss treutskjæringer.
Neste dag hilste vi på Pamela og ble invitert på en sundowner hos henne før middagen på resortet, det takket vi ja til.  Pamela var en fargerik dame med bein i nesen og hadde tjent sine penger på eiendom og gull.  Hun kunne fortelle at prins William og Kate hadde vært gjester hos henne 3 uker tidligere og var et veldig hyggelig ”bekjentskap”.  Vi ble på Tavanitupu hele helgen og kose oss – Jan hjalp med feilsøking på generatorene mens vi andre brukte internett, badet og snorklet.  Paul er både daglig leder og kokk og maten var eventyrlig god, noe av det beste vi noen gang har spist på restaurant.   Som takk for hjelpen med generatoren fikk vi låne bil og sjåfør i Honiara hvor resortet har et eget salgskontor.
Søndag før mørket dro vi ut av revet slik at vi kunne bruke mandag på innsjekk og shopping i Honiara.  Vi ønsket å være i Honiara så kort tid som mulig, både pga. mye kriminalitet og dårlig ankerplass.
Seilingsruten vår var nøye planlagt ut fra forskjellige blogger vi har lest, både Jan og meg brukte mye tid i Vanuatu på å sjekke nettet og finne ut hvor det var fint og ikke minst tryggt å seile.  Alle steder hvor andre seilere har hatt problemer har vi unngått, men vi er enda ikke ute av Solomon så vi krysser fingrene.

Honiara var som forventet støvete, skitten og varm i tillegg lå det det røde ”blodflekker” overalt etter Beetel nøtt som de fleste voksne tygger, og som skal hvis gi en form for rus.  De ser ikke pene ut med rød munn og røde tenner, det ser ut som de har fått seg en ”på trynet”.
Jan fikk som vanlig oppgaven med å sjekke inn, Sidsel og Jan-Erik gikk for å kjøpe flybiletter og jeg gikk for å få finne minibanken og proviantere.  Etter å ha snakket med Pamela hadde vi alle mistet en del av våre illusjoner om Solomon, så vi var ikke forundret når  mannen fra Agriculture ville at vi skulle tømme hele frysen og etter en del argumentasjon var det ok med 300 Solomon dollars til ”myndighetene”.   I  tillegg måtte vi betale 3000 NOK for innsjekk så gratis var det ikke å komme inn i landet. 

Så vi var glad for at vi fikk unnagjort pliktløpet og takket være sjåfør og bil fikk vi handlet og sjekket inn i Solomon på en dag, så nå var vi ”lovlige” besøkende.   Før mørket senket seg var vi igjen på vei og denne gangen mot øya Nggatokae  hvor vi hadde hørt at en eldre amerikansk dame – Lisa, haddet et dykkersenter.   Under stjernehimmelen seilte vi de 80nm med god vind (i hvert fall første del av natten), vi fikk en flott seilas og vaktsystemet fungerte som vanlig utmerket, det er rene luksusen med kun 3 timer på vakt hver natt.  Sidsel har ”6 vakten” så overtar Jan klokken 2100 til 24.00, Jan-Erik går fram til 03.00 og så tar jeg ”morgenvakten”, det passer oss alle og vi får masse søvn så vi er stort sett utvilt alle mann når vi er fremme.  Ved morgengry satte vi anker i bukten utenfor Lisa’s dykkersenter.  Etter 10min kom første mann i kano og ønsket oss velkommen han kom med Tara chips som konen hadde laget, som vi kjøpe (kjempegode) vi fikk selfølgelig også tilbud om å kjøpe treutskjæringer.
Vi var 2 ganger borte hos Lisa som er 69 år, men hun var ute å dykket så vi traff henne ikke.  Vi fikk senere høre at hun har flere tusen dykk.   På veien så vi vår første Iguana som var på full fart opp en trestamme, den hadde sikkert vært og stjålet hønse egg.  Før vi dro neste formiddag hadde vi klart å bytte til oss en flott treutskjært bolle for en liten lykt og en sag.  Neste dag var målet Maravo Lagune som er ”hovedområdet” for treutskjæringer, det er en flott stor lagune som er omsluttet av rev.  Navigasjonen er veldig krevende for kart og terreng stemmer ikke og det er korall hoder overalt.   Vi gikk for motor mot Mbili passage som vi har lest skal være litt utfordrene (flere båter har gått på grunn her), og vi så på AIS’n en båt som passerte inn og kallte dem opp på VHF’n.  Vi fikk umiddelbart kontakt med Shango og spør hvordan passasjen er og får beskjed om at det ikke er noe problem i det hele tatt og blir lettet.   Vi setter anker rett innenfor Mbili Passage ved siden av Shango og føler virkelig vi er i Stillehavparadiset, det er kritthvite sandstrender, krystallklart vann i forskjellige blånyanser og små palmeøyer rundt oss overalt – vi nyter synet og føler vi ikke kan ikke få det bedre.

Som vanlig blir vi omringet av kanoer som ønsker oss velkommen og vi spør om tillatelse til å ankre og snorkle.  De var veldig vennlige og vil selfølgelig selge oss treutskjæringer, vi blir enig om at de skal sette opp en ”stall” på land så kan vi og Shango kan komme inn å kikke.  Vi spør dem også etter hummer og de svarer at det kan de sikkert ordne i løpet av kvelden.
Vi setter gummibåten på vannet og kjører inn mot stranden for å snorkle, på veien inn ser vi både mantaray og små black tip haier i laguen, men det får ikke hjelpe for vi må i vannet og avkjøle oss.  Det er ubeskrivelig flott i lagunen og haiene er så sky at de vil ikke komme nærmt oss.
På land er det full aktivitet med treskjærere som pakker opp alle sine mesterverk, vi tar runden og finner noen ting vi kunne tenke oss å kjøpe.  Vi avtaler tid med de vi ønsker å ”forhandle med” og vi får en ”strøm” med besøkende til  båten iløpet av ettermiddagen.  Det tar evigheter å bli enig med dem om pris og eventuelt byttevarer og Jan er den fødte ”forhandler” så før kvelden er omme har vi mer treutskjæringer  enn vi egentlig ønsket oss, våre Amerikanske dollar er borte og det samme var våre Solomon dollar.  Roger og Amy fra Shango kommer også bort for en ”sundowner”  og har med seg både mat, vin og glass.

Neste morgen kommer de med hummerne og vi letter anker og går mot Kokoana Passage sammen med Shango, her setter vi anker på 15 meters vann og ser både ankeret og kjettingen under oss i sjøen.  Vi får også her besøk av en kano og de vil ha penger av oss for at vi skal få lov å ankre opp, men Jan protesterer høylytt og tilslutt gir de seg.  Etter et par timer kommer det en ny mann i kano som er onkelen til de som var hos oss tidligere,  han vil også vi penger og etter å ha konferert med Shango på VHF’en gir vi han tilslutt 20 Salomon doller og en pakke ris for å få fred.
Neste morgen våkner vi bokstavlig talt ved at 2 kanoer med treskjærere ankommer båten, de var veldig hyggelige og vi ble mektig imponert over det de viser fram så det blir litt mer handel og forhandling før vi brekker anker å drar videre.  I det vi skal seile ut av lagunen kommer en av dem tilbake og vil bytte til seg den små påhengsmotoren vår for en fantastisk flott nuso nuso (krigs og freds symbol – hvis nuso’en holder et hode i hånden betyr det krig ”head hunting” hvis han holder en fulg i hånden betyr det at han kommer med fred) så det blir litt mer forhandlinger før vi seiler ut av lagunen.
Dagen blir slitsom med nitid navigasjon og skipperen slokner i cockpiten etter at ankeret er satt utenfor et lite resort.  Resten av mannskapet  tar jollen til land og spør om lov til å ankre og blir vist rundt på resortet som er meget enkelt og vi finner fort ut av komforten og luksusen er et par hakk bedre om bord så Jan-Erik har unnskyldnigen klar hvis vi skulle blitt spurt om vi ville komme inn å spise.

Neste dag forsetter ferden til en liten fjord med masse mangrover hvor vi håper å få se litt krokodiller, underveis setter skipperen ut snøret, han får ikke noe napp og da vinden blir borte mellom 2 regnbyger setter det seg for sikkerhets skyld seg fast på vingene på kjøen.  Jan-Erik hopper i sjøen og får det raskt løst igjen og jeg er sjeleglad for at jeg slapp det, tror at skipperen hadde vært lite populær hvis jeg måtte ha hoppet uti etter det.  Vi ankret dypt inne i en fjord og Jan, Jan-Erik og Sidsel drar på krokodille tur etter at mørket har senket seg, jeg blir om bord og får mange rop og kommentarer fra land om hvor farlig dette er – så jeg roper dem tilbake via VHF’en.  Vi blir også her omringet av diverse treutskjærere og andre som vil bytte eller selge ting til oss, men det er nå slutt på det meste av pengene så det blir kun litt bytting mot ris og div. for å få fred.  Det har etter hvert blitt veldig slitsomt med allt besøket vi får hele tiden, men det er vanskelig å avslå for vi ser jo at de trenger både penger og ting.  Noen er veldig pågående mens andre er høflig og beskjeden.
Neste morgen drar vi tidlig ut av fjorden for å slippe mer besøk, men i det vi kommer ut i åpent farvann går motoralarmen, det viser seg raskt at viftereimen er røket så mannskapet setter seil mens vi venter  på at motoren skal kjøle seg ned (akkurat da føles det godt å ha seil i tillegg).  Vi får heldigvis god bør og skipperen kan sine saker så viftereimen blir skiftet før vi trenger motoren igjen.  Vi vil prøve å finne et resort vi har lest om, men ser fort at veien vi hadde tenkt å gå inn er blokkert av korallrev som bryter.  Sidsel og Jan-Erik går i gummibåten for å sjekke om det finnes en annen vei inn, men finner ingen passasje og går foran oss inn mot en liten øy hvor vi setter anker for kvelden.  Rett etter at mørket har senket seg blir vi ”omringet” av flere kanoer og damene slipper fantasien løs som vanlig og tror både på tyveri og kidnapping.  Vi blir sittende i cockpiten til langt over sengetid, men det viser seg at det er bare er fiskere.  Jeg var oppe flere ganger  iløpet avnatten for å sjekke om vi fremdeles hadde kanoer rundt oss og sov veldig dårlig.  Jan er som vanlig helt oppgitt over styret, men det hjelper ikke med beroligene ord.  Vi har kjøpt en bevegelse alarm, men  får den ikke til å fungere for bevegelse i båten, bølgene og solseilet gjør slik at den går av.  Skipperen har derfor laget en ny alarm med ved hjelp av et sort snøre som han spenner rundt cockpiten med en flaske på enden, slik at hvis noe kommer om bord ramler flasken og vi vil høre det under dekk – det enkle er ofte det beste.

Neste morgen går vi for motor mot Gizo hvor Jan-Erik og Sidsel  skal mønstre av, skipperen setter ut snøret som vanlig etter en liten stund er det napp.  Når vi begynner å dra inn er fisken borte men kommer på igjen og drar ut flere humdre meter med snøre, det viser seg etter hvert at det er litt av en rugg.  Den nye fiskestanger knekker, men vi klarer tilslutt å få den inn til skute siden, det er en Blue Marlin som for sikkerhets skyld kiler seg mellom roret og propellen vi ser sporen stikke ut bak på siden.  På dette tidspunket er det så lite kraft igjen i den at vi klarer å få et spinnaker fall rundt halen og vinsje den opp i båten – dette var team work av ypperste klasse, alle var i aksjon.  Endelig har skipperen fått sin Blue Marlin og den målte nesten 3 meter – vi har ikke stor nok vekt om bord, men ut fra lengden er den nok mellom 250-300 kg.  Vi går inn til Fatboy Resort for å spørre om de vil overta fisken, men de har bare 2 gjester så vi ringer Gizo hotell som kommer med en gang og henter den – de var veldig fornøyd med å få 250 kg – gratis fisk.  Vi forflytter oss neste dag til Sanbis Resort som ligger like ved for å snorkle og bade før vi går inn til Gizo havn hvor vi ankommer på min gebursdag.  Sidsel lager skillingsboller og alle om bord stiller opp slik at burdagsbarnet ikke må gjøre noen verdens ting og det føles faktisk godt,  kvelden blir avsluttet med en god middag på Gizo hotell – dette er siste kvelden om bord for Sidsel og Jan-Erik så det er litt vemodig.  Neste dag er det klart for avreise og det er som vanlig ikke noe hyggelig å si farvell, så denne gangen sier vi bare på gjensyn når vi vinker farvell på bryggen til flybåten som kjører dem til flyplassen som ligger på en øy rett utenfor byen.  Flyet var som vanlig forsinket og Sidsel som vanlig litt engstelig for videre forbindelse, men det gikk helt flott å komme seg videre for dem til Brisbane samme dag.  Nå blir det en annen hverdag både for dem og oss selv om det blir nokså forskjellig.  Jan skal laste nytt kartprogram (OpenCPN) som leser Google earth bilder i WGS 84 og jeg skal skrive reisebrev og studere.

Comments are closed.