Sail with Jenny in the fjords of Norway

Port Resolution,Tanna –  Port Vila, Efate- 24-29 Juli 2012

Et av de første synene som møter deg på Tanna er fiskerne i sine utrigger kanoer, det er alltid noen fiskere i bukten for å fiske sin middag eller for å tilby sine varer som ofte er fisk, hummer, frukt eller grønnsaker.  Eller for å lade sine mobiltelefoner om bord i en av båtene –  alle har en mobiltelefon, men strøm er det lite av i landsbyen så alt som må lades havner om bord i båtene som er på besøk.

En annen kjent sikkelse på Tanna er Stanley som er ansvarlig for kontakten mellom båtene og i tillegg administrer de 4 bilene som finnes i landsbyen.  Port Resolution ligger på øst siden, mens ”hovedstaden” Lenakel ligger på vest siden hvor flyplassen ligger .  Lenakel har veldig dårlige havneforhold så derfor var det ikke aktuelt for oss å gå der for å hente våre gjester og kjære venner Sally og Matthew som skulle ankomme Lenakel onsdag ettermiddag. Så vår første jobb var å finne transport for dem fra Lenakel til Port Resolution.  Transport fra Lenakel skjer med en av landsbyens biler som er 4 hjuls ”trucker”  og det er helt nødvendig for veiene (hvis en kan kalle dem det), heller stier, steiner, sølepytter, lavamudder.  Turen tar mellom 1,5 til 2,5 time utfra forholdene.  Vi var advart på forhånd av Brandy og Mark på Restless at de anså det som en liten riskio å kjøre bil når det var regnvær, så jeg var i utgangspunktet skeptisk.

Etter å ha snakket med Stanley, ladet mobiltelefonen og DVD spilleren hans, tok vi oss en tur inn til landsbyen for å se oss litt rundt.  Det første som møtte oss når vi kom opp bakken var en smilende eldre dame som kunne fortelle at hun var Port Resolutions frivillige sykepleier og hadde ansvaret for den lille klinikken som lå rett ved veien.    Landsbyen var lagt rundt en stor åpen plass og det var velstelt og flott beplantet i hagene rundt stråhusene – veldig fint, men dog så forskjellig fra vår verden og igjen gjestfrie og imøtekommende.  Vi var nå kommet til en helt ny verden for oss, der de fleste bor i stråhytter uten strøm, kun med noen få matter på gulvet og når huset begynner å bli gammle og lekker bygger de seg et nytt.  Noen hadde bygget seg betonghus, men de var ikke i flertall.

Været var blitt litt grått og det var litt regn i luften så vi søkte ly på øya’s ”coffe shop”, der fikk vi servert nydelig Tanna kaffe.  Der traff vi gutta på ”Almost Paradise” som vi tidligere hadde møtt på Anatom og ble invitert på biltur sammen med dem i en av landsbyens 4 biler.  Jan sa selfølgelig ja med det samme og da måtte jeg jo følge med selv om jeg var veldig skeptisk for det vår vått og grått og jeg hadde i tankene advarselen fra Brandy og Mark.  Heldigvis ble jeg sittende bak og så bare delvis ”veien” eller stien som jeg heller vil kalle det.  Verken Jan eller jeg har noen gang kjørt på slike ”veier” , men sjåføren var forsiktig og snirklet seg fram mellom 5-10km i timen for det var ikke mulig å kjøre noe fortere.

Etter en time kom vi til landbyen ”White sands”, vi ble motatt av landsby høvdingen og fikk historien om John From.  Ut fra det vi forsto var han deres gud og for å forenkle historien kan en vel egentlig sammenligne han med vår Jesus, de ventet på at han skulle komme tilbake og frelse dem sagt på en veldig forenklet måte.  Vi ble vist rundt i landsbyen av sønnen til høvdingen og det var en stor landsby med rundt 600 mennesker men den var ikke så koselig som den i Port Resolution, men det var rent og ryddig der. Vi fant ut at det nok var flere griser der en innbyggere for de føk rundt overalt sammen med høns og hunder som jaget dem.

Tilbake i båten kunne vi konstantere at den var dekket med et par mm med aske og siden vinden fremdeles kom fra vest pøste den over oss var det bare å stenge lukene å vente på at vinden skulle snu det var ingen hensikt å gjøre noe i det hele tatt for å få det bort for det kom like fort om bord igjen.
Neste morgen hadde vinden heldigvis snudd og himmelen over oss hadde en snev av blå farge så Jan brukte hele dagen på å spyle båten utvendig mens jeg tok inni.  Asken hadde masse sand i seg så etter å først ha vasket med saltvann måtte vi spyle med ferskvann, vi fikk muligens bort halvparten.

Skjøter, trekk, gummibåt, hengsler  – alt var dekket av lava sand/aske.
Vulkanen Mt. Yasur  var høyst aktiv og vi hørte hvor den buldret og kokte opp i fjellet over oss, litt skummelt og veldig spennende.  Varme kilder rant ned fra fjellene og vi kunne se hvor det kokte og boblet på stranden bortenfor båten.

Etter å ha snakket med Sally og Matthew som nå var ankommet Lenakel gjorde vi istand fisken som vi hadde fått på kroken på turen og satt spendt å ventet på våre gjester.  Det var begynt å regne igjen så vi var spente på hvordan veiene var og telefonen kom etter 1 time at de var forsinket pga. at flere biler hadde satt seg fast i lava gjørmen, men det gikk tilslutt bra og vi fikk dem om bord ut på kvelden.
Etter å ha spist et godt måltid og pratet en masse gikk vi til sengs rundt midnatt og det må være ny rekord – det var 12 år siden vi traff dem sist og vi hadde litt å ta igjen.
Neste dag tok vi en tur på stranden, besøkte kaffehuset og gjorde oss istand for den virkelig turen til Mt. Yasur sammen med 12 andre ”yatees”.  Trucken var lastet til randen 7 inne og resten ute på lasteplanen og det tok oss en time før vi sto ved bunnen av vulkanen som buldret over oss.
Det er umulig å beskrive følelsen av å stå oppe på krateret og se å høre vuklanen som spruter og bulder under beina dine.  Forhåpentligvis vil bildet på hjemmesiden si litt om hvordan det var, spesielt etter at det ble mørkt kunne vi se den glødende lavaen som sprutet opp fra krateret sammen med lyden når den ventilerte – utrolig vakkert.

Neste morgen etter å ha vasket masten og skinnen noenlunde fri for aske satt vi kursen mot hovedstaden på Vanuatu – Port Vila.
Seilene ble satt og vi hadde god fart mot målet – Jan satte ut fiskestangen og jeg gikk fram på dekk for å få litt ”kvalitetstid” for meg selv sammen med en god bok.
Men den gang ei, etter 3o min. hvinte det i snellen og mens Jan og Matthew kjempet med fisken måtte Sally og meg prøve å få stoppet båten.  Vi skjønte fort at dette muligens var en for stor fisk for oss, men som den fisker skipperen er var det vanskelig å gi opp kampen.  Etter 30min. kamp innså vi at vi måtte droppe storseilet og bruke motoren for å hjelpe til og etter å ha kjørt i 1 times tid med motor etter den knakk fiskestangen og vi satt igjen med kun snellen og snøret.  Vi hadde sett fisken hoppe et par ganger i sjøen bak oss og så at det var en stor sverdfisk (70-100kg) veldig vanskelig å bedømme, men det var ikke mulig å få inn fiskesnøret mer enn et par m om gangen.  Etter at stangen knakk var det vanskelig å få snøret inn, mens skipperen dro snøret inn for hand opererte Matthew snellen men like fort hadde fisken kjørt ut et par 100 meter av snøret igjen.  Jeg antydet forsiktig at den muligens var så stor at vi ikke ville få den om bord og at vi heller skulle kutter snøret, men det var ikke snakk om – det var det dummeste skipperen hadde hørt på lenge.  Uansett etter vel 2 timer røk snøret og vi satt igjen med 1/4 fiskestang og ingen fisk, men uansett en utrolig opplevelse og en god fiskehistorie.  Resten av turen mot Port Vila var begivenhetsløs sammenlignet med alt vi hadde opplevd.

Tidlig lørdag morgen gikk vi inn revet mot Port Vila etter en rolig natt med fullmånen som veiviser.

Marina “Yachting World” ligger godt beskyttet innerst i bayen, de har en kai du kan fortøy mot og bøyene, vi våget ikke å gå inn til bøyene for da må vi under kraftspennent som på kartene har har litt varierende høyde.  Bøkene sier alt fra 24-27 meter så vi valgte å legge oss inn mot kaien istendenfor.  Mye pga. at forrige uke hørte vi at en 61 fot Oyster gikk på dem og måtte ut med 9.000 dollar i reparasjonskostnader.

Vi har de siste ukene hatt jevnlig kontakt med våre gode venner Brandy og Mark for mulig å treffe dem her og vi klarte det akkurat, de hadde allerede sjekket ut, men siden de hørte vi kom ble de en dag lenger.  Vi var så glade for å se dem, vi traff dem første gang i Chile i 2010 og har siden truffet dem både på Tonga og New Zealand.  De var også ombord og feiret jul med oss ifjor og vi trives godt i hverandres selskap.

Derfor passet det helt perfekt å feire vårt sølvbryllup sammen med dem og Sally og Matthew som også giftet seg samme året som oss, vi var deres forlovere.

Brandy og Mark kom ombord og fikk fiskehistorien til Jan som vi andre hadde hørt for n.te… gang.
Vi fikk høre om deres opplevelse og planer videre mens vi koste oss sammen med god mat, fransk årgangsvin (96) og selfølgelig champagne som Sally og Matthew hadde med.

Vi kunne ikke fått en bedre feiring av et godt og langt ekteskap/vennskap og det til og med på den turen vi gjennom alle disse årene har sett fram til. Vel nok romantikk for denne gangen – det kommer dager etter dette.

Port Vila er en travel liten by med en hovedgate som består av masse tax free butikker og noen lokale håndtverks butikker, for ikke å snakke om et fantastisk flott fransk supermarked med et utvalgt som vi ikke har sett siden vi forlot New Zealand.  De er veldig nær knyttet til Frankrike her og de fleste snakker bedre fransk enn engelsk.

Her vil det bli supert å proviantere før vi drar videre mot Solomon og PNG.

Vi må bli her til tirsdag for å gjøre resten av innsjekkingen før vi kan dra for å utforske Vanuatu videre sammen med våre gjester.

Comments are closed.