Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for June, 2012

Fiji 23 juni til 01. Juli 2012

St.Hans aften ble feiret 22 juni med bål og grilling på stranden sammen med mannskapet på Proximety.  Gutta samlet ved til bålet, mens jentene snorklet.  Vi dro inn til stranden en time før solnedgang, det var litt svell fra vinden som hadde blåst tidligere i uken så det var ikke helt enkelt å komme inn (sa vedsamlerne).  Skipperen var kjepphøy og sa at det var selfølgelig ikke noe problem hvis en visste hvordan en skulle kjøre gummibåt.  For å gjøre en lang historie kort, var det Jan og Ron som fikk en bølge over seg og ikke ungdommene som var like tørr, men rett skal være rett det var ikke Jan som kjørte båten.  Gjett om han fikk høre det i flere dager etterpå.  Jeg fikk en god latter og for en gang skyld var det ikke meg som ble våt, helt til vi skulle ut igjen da Elisabeth skubbet med over bord fra gummibåten så plutselig så var jeg i vannet igjen.  Vi fikk en fantastisk kveld under stjernehimmelen med flott bål, god musikk (Rod med Ukulele) og flott solnedgang før vi satte kursen ut til båten for å spise der.  Etter middagene dro ungdommene inn til Manta Ray resort og sin favoritt bar for å ta farvell med de gode vennene som de hadde fått der.

Mange av resortene som finnes her er en kombinasjon av ”backpackers” resort og motell/hotell.  De fleste turistene som reiser rundt på øyene er unge ”backpackers” det er kun en håndfull 5 stjernes resort og det syntes vi er veldig greit.  For de ”uformelle” resortene er mye mer positiv til ”yatees” og vi får bruke deres fasiliteter nesten på linje med gjestene.  Slik var det i hvert fall på Manta Ray, litt mindre vennlig var det nok på Blue Lagunen som vi senere kom til.

Neste dag bar det videre mot Blue Lagune som er kjent for flotte strender og filmen ”Blue Lagunen”.  Vi må helst navigere med solen i ryggen (for å se korallrevene), og det betyr en senere start på dagen derfor valgte vi å ta turen i 2 etapper.  Vi satte anker utenfor Somosomo landsby og Jan og meg gikk inn for å spørre om å få ankre i bukten utenfor,  idet vi landet gummibåten på stranden kom en ung mann bort til oss og vi spurte etter høvdingen (turaga-ni-coro).  Han førte oss til henne (en eldre dame), vi ble invitert inn og ble bedt om å sette oss ned (på gulvet)  og etter en kort tid kom hun ut av et annet rom.  Vi overleverte gaven (kava roten) og hun velsiget gaven (sevusevu) med en liten bønn og ga oss tillatelse til å være gjester på øyen (snorkle, bade og besøke landsbyen).  Hun kunne ikke engelsk så datteren oversatte for oss.  Vi skrev oss også inn i gjesteboken og så at de som hadde vært der tidliger hadde betalt 20 Fiji doller så vi gjorde det samme.  Tony spurte om vi var interesser i at de skulle lage Fiji fest måltid (Lovo) for oss om kvelden og det takket vi ja til. Imens hadde ungdommen kost seg i båten og i vannet – bildene taler for seg. 

Ungdommen tok gummibåten til land for å se den flotte landsbyen og fikk en koselig omvisning alle barna.

Bildene sier det meste.  Det var nok et aldri så lite kultursjokk for dem, her bor de enkelt og har det bra med enkle midler.  Men vi har merket oss at mobiltelefonen er flittig i bruk selv på disse stedene, i-pad og i-phone er nok mer sjelden.  Watermakeren har gjort en fantastisk jobb (etter at Jan modifiserte den litt), disse 3 ukene med 8 mennesker ombord og 3 damer med langt hår som trenger mye mye vann.  Den har oppført seg eksemplarisk, men idag måtte den ut for en liten overhalling,Simen hjalp skipperen med jobben. Gutta har tatt slangen fra badet foran og har stort sett dusjet på dekk til jentenes (fortvilelse eller fryd….)  

Etter at mørket hadde senket seg gikk vi inn med gummibåten og ble ”lyst” inn til stranden og  deretter invitert inn i et hus hvor ”bordet” (gulvet) var fint dekket med mat og tallerkner – det var til og med kniver og gaffler .  Det var 3 kvinner ved enden av bordet ( som nok var våre vertinner)  3 menn  satt ved døren og var tydligvis bare tilskuere.   Vi satt oss ned og det var mange store spente øyne rundt ”bordet”, vi ble ønsket velkommen og bedt om å si en bordbønn før vi spiste, de unge kikket  på skipperen, men det kom ikke noe fra den kanten så jeg kom i farten på  ”Å du som metter liten fugl” – det var den vi brukte på barneskolen så den var godt innprentet i hukommelsen.

Det var en annerledes fest enn det vi var vant til, maten som sto på ”bordet” var svin, kylling, fisk, forskjellige rot grønnsaker, gresskar etc.  Det var nok skipperen som spiste mest, ungdommene smakte på det meste, men de ble nok ikke mette så det ble en liten ny middag om bord etterpå.  Maten var annerledes enn det vi er vant til, men alt var fint laget til og det så veldig rent ut.  Etter maten fikk vi en kopp god te laget av sitronblandene fra sitrontrærne på øya, den var kjempegod.

Ut på dagen dro vi videre mot Blue Lagune, vinden hadde økt litt, men ikke mer enn av vi fikk en flott tur.  Det blir ikke mye seiling for vi har mer enn nok med navigeringen mellom revene i tillegg var vinden midt imot.  Ut på ettermiddagen satte vi anker utenfor Blue Lagune resort og ungdommene var raskt i båten for å sjekke ut forholdene, baren fant de forbausende raskt denne gangen også.
De fikk også arrangert seg en sightseeing tur neste dag for å besøke noen grotter og snorkle litt.  Blue Lagune har en fantastisk flott strand og der traff jentene ”Semy” han bodde på øyen og lurte på om han kunne være med oss tilbake til Denarau når vi skulle dra.  Etter at vi hadde pratet litt med han viste det seg at han hadde vært guide for Nordwind når de var her i 2011 og da kunne vi ikke si nei, i tillegg kunn han navigere oss en kortere vei tilbake og det var vi fornøyd med.

Jan og jeg tok oss en god tur over øyen og sjekket ut en liten suvenir  butikk på andre siden som i tillegg solgte god banankake.  Det ble med banankaken for suvenier har vi etter hvert nok av.
Etter vel 2 uker uten butikk i nærheten begynte det å bli tomt for egg, mel, frukt og grønt så vi spurte oss frem til nærmesteog eneste butikki øygruppen, det skulle være en på naboøyen og mens ungdommene var på sightseeing neste dag to tok vi gummibåten og dro på handletur.  Vi fant en liten ”landhandel” på naboøyen som hadde det vi trengte og vi var vel fornøyd selv om vi ble gjennomvåt på turen tilbake i jollen.
Om kvelden dro vi inn til resorten for å spise middag og vi fikk et bord etter en del om og men.  Vi fikk ikke sitte i selve restauranter siden vi var så mange (10stk. med Rod og Elisabeth), men ble vist bort til en liten plass bortenfor så vi følte oss litt ”utenfor”.    Vi fikk uansett en kjekk kveld sammen med gode historier, mat , vin og masse annet som gutta spanderte.  Det var også et lite band på restauranten som spillte og sang veldig flott så vi koste oss.
Tidlig neste morgen med Semy som guide dro vi rett tilbake til Musket Cove for Kristine N og G.  sammen med Simen og Morten  hadde bestillt hotell de siste dagene på Denarau, men først ville alle tilbake til Musket Cove. 
Jentene for å ta mer spa og gutta for å kose seg i ……. (hvor tror dere).
Rett før solnedgang fortøyde vi i en bøye utenfor Musket og jentene gikk rett i gummibåten for å bestille spa time og sjekke når båten til Denarau gikk (Semy skulle være med den), det viste seg imidlertid at den gikk kl. 16.00 så det ble enda en ny gjest om bord den kvelden.

Neste dag gikk jentene inn for å ta spa time og jeg kom meg inn på internett  for å sjekke eksamens resultatet.  Eksamen var bestått og med rimelig godt resultat så jeg var kjempefornøyd.  Det ble en aldri så liten fest på strandbaren den kvelden, og for ungdommene ble det siste kveld på Musket Cove.
Dagen etter forlot vi Musket Cove dro til Denerau Marina, denne gangen var det ingen plass inn i marinaen, men vi fikk en bøye  rett utenfor så det gikk greit helt til vi oppdaget at vi sto på gunn ved lavvann.    Det var ikke så bra for når de andre båtene svinget ble vi sittende fast i mudderet og det var veldig tett mellom båtene så vi  måtte passe på hele tiden.  Det lå en svensk båt bortenfor oss , men de var så lite vennlig at de så ikke en gang opp når de svingte forbi oss vel 1 meter fra.  Det er faktisk en av de få båten vi har truffet som er så lite vennlig og overhode ikke interessert verken i å snakke med deg eller si hei.  Den het forresten ”Working on a dream” så hvis dere ser den noen gang så ikke gå nær.

Kristine N., Kristine G, Morten og Simen ”sjekket ut av” Jenny og inn på Sofitell ikke helt samme standard som Jenny, men de fikk en seng som ikke beveget seg  J.  Om kvelden traff vi dem igjen og hadde et koselig måltid i Port Denerau sammen.  Før gjengen igjen satt kursen mot byen og litt party time sammen med venner de traff på Mantaray Resort

Neste dag var det feriens siste sighetseeing – tur til Sleeping Giant and bading i mud pool.  Simen var den eneste som ikke var med oss, han ville heller se på surfing så han ble med en båt ut på revet, og fikk en fin opplevelse.  Sing kom å hentet oss andre og kjørte oss førs til Sleeping Giant orkidee hage, det var nok ikke så interessant for ungdommene som bar litt preg av festen kvelden før.

Etterpå kjørte vi videre til mud pool, i det vi kjørte inn på parkeringsplassen ble det tyst i bilen, det så litt primitivt ut for å si det mildt, men vi måtte jo prøve.  Uten å si det for sterkt så tror jeg at dette var en av turens høydepunkter for de fleste, jeg syntes det er bedre å bade i sjøen enn i tykk gjørme. 

Vel tilbake i Port Denerau var det ny spa time for både jentene og guttene.
Lørdag (siste dag for Kristine N., Kristine G, Simen og Morten) ble det tid til en liten tur til Nandi for å gå på markedet å kjøpe suvenier, vi tok bussen til byen (4 kr. en vei) og spaserte litt rund.  Jan og jeg dro hjem  for å forberede middag om bord til hele gjengen siden det var siste kvelden.  Etter å ha sjekket med marina kontoret fikk vi plass inne i havnen og vi dro rett inn.  Jenny trengte en god nedvask både utvendig og innvendig – gjengen kom fra Sofitel og tok imot fortøyningen og hjalp oss med vaskingen.  Det var masse energi,  vann og såpe overalt så Jenny ble skinnende ren og pen, mens mannskapet ble våt og måtte tilbake til hotellet og dusje seg før middagen på kvelden.

Det ble lam fra NZ med god saus til – sausen tror jeg  den viktigste ingridiensen i middagen for ungdommen.  Jan er sausspesialisten om bord og til nesten hver middag ble han anmodet  (spesielt av gutta) til å lage saus, og det var ikke få liter som gikk ned.  Ungdommen var fornøyd og Jan enda mer for det er ingenting som er mer inspirerende når maten du lager blir satt pris på.

Sommerferie på Fiji  04 – 22 Juni

Sammen med vennegjengen  til Benedikte og Joachim  ”The perfect 6”

Fredag kveld dro ”gjengen” fra Norge( 2 timer forsinket) og vi fikk telefon fra London at kun 4 hadde kommet med flyet videre  – Benedikte og Joachim ble stående igjen i London og måtte vente til neste dag før de fikk fly videre.  Det var en stor skuffelse for oss alle, men det var godt å høre at de var på vei for det var streik på gang i Norge.

Søndag  morgen kom Zing tidlig og hentet oss for å ta oss til det lokale markedet for å kjøpe fersk frukt og grønnsaker før  vi skulle til flyplassen for å hente våre gjester.  Vennegjengen består av Kristine N.,  Kristine G. , Morten og Simen.   Det blir spennende å vise dem vår verden og Fiji som er så flott og spesielt pga.  menneskene som bor her, de er varme og vennlige akkurat som landet.   Litt skuffende var det at all tax free som de kjøpte i Bergen (inkl. Jan’s akevitt) ble tatt i sikkerhetskontrollen i Australia selv om det var korrekt forseglet, i tillegg forsvant det 3 bagger (som kom til rette 3 dager senere) og 2 gjester – Benedikte og Joachim.  Vi brukte derfor søndagen til å gjøre ”vennegjengen” kjent med båten og rutinene våre om bord, om kvelden tok Morten oss alle ut på middag i Port Denarau som er full av alle mulige typer restauranter.  Mandag morgen var alle tidlig oppe og gutta gikk over på restauranten for å få internett og vi fikk en sms kl. 10.00 med beskjed om det var en hel bøtte med kaldt øl bestilt – vi tenkte at de fremdeles nok var litt døgnvill for det var vel tidlig for å drikke øl.  Jentene hadde også latt seg forlede for de var allrede på sin andre Mohito.
Vi har senere fått erfare at gutta er like raske å finne barer som jentene er å finne spa og butikker.
Mandag ettermiddag  kjørte vi igjen til flyplassen denne gangen for å ta imorg Benedikte og Joachim, det er ikke første gangen de kommer en dag eller 2 forsinket – så det begynner etterhver å bli en vane.
Etter at alle var vel installert om bord gikk vi ut til Musket Cove, vi hadde godt ”track” på kartplotteren så vi gikk ut av havnen rett før mørket senket seg og vi fikk en eventyrlig tur under  stjerneklar himmel med båten full (8 crew) og masse spenning og forventinger.  Mannskapet på Proximity var klar med lyskaster og båt for å hjelpe oss med å få huket oss på fortøyningsbøyen og det var greit, for det var mange båter og mye tau fra bøyene i sjøen.

Vel fortøyd i bøyen bød skipperen på kava som er et must i store deler av Stillehavet, første gang vi ble kjent med drikken var på Tonga og det drikkes kava i store mengde spesielt på Fiji.    Vi har kjøp med oss 2 bunter for å levere til høvdingen hvis vi kommer til en landsby.  Det er vanlig å gi dette som en gave når en ber om tillattelse til å ankre opp foran landsbyen.  (Litt mer om hva kava står beskrevet i første reisebrev).

Etter en god middag bar det rett til sengs for hele gjenen (kl. 21.00), neste morgen var alle frisk og opplagt og klar til å utforske Musket Cove.
Gutta dro først inn med gummibåten for å sjekke forholdene og kom tilbake med masse å fortelle (inklusiv hvor baren var).  Vi måtte vente til floen kom før vi kunne sette kursen inn i havnen.  Det var uvær i vente så da er det greit å ligge ved å kai og ikke være avhengig av gummibåt og bli søkke våt,  men det viste seg fort at våt ble vi uansett opptil flere ganger om dagen.   Tirsdagen ble brukt til å bli kjent med Musket Cove Resort og ”barområdet” spesielt for gutta, det ble også litt kava drikking og annen moro.  Vi koste oss med grillet biff på strandbaren  før regnet kom. 

Onsdag 13 var skipperens bursdag og gjengen inviterte på hotellfrokost –det var kjempkoselig og godt å ikke måtte lage stor frokost til 8 om bord i øs pøs regnvær.  God middag ble laget om bord med en enorm sjokoladekake til dessert.
I tillegg til frokosten fikk han også flotte gaver fra hele gjengen.
Ungdommene hadde bestilt spa timer  og det var nok lurt for de blåste og regnet hele dagen.  Vi lå i utgangspunktet med anker framme og akterenden inn, men vinden dreide plutselig og vi kom nesten bort i kaien bak, så vi måtte slakke ut kjettingen og legge oss ”longside” mens regnet styrtet ned og vi ble søkke våt (jeg for andre gang) første gang var et ufrivillig svalestup fra båten med alle klærne på, typisk Eli. Etter 3 dager på Musket Cove var gutta blitt så varm i trøyen at de var på fornavn med halve resortet og hele baren så det var på tide å dra videre.
Men før det var det tid for Fiji feast på hotellet med “roast pig” som hovedattraksjon og tradisjonell musikk og dans.

Fredag på flo sjø tok vi ankeret og dro ut av revet mot Beachcomber Island. Det er ekstremt vanskelig å navigere på Fiji for det er dårlig kartlagt i tillegg til ingen/dårlig merking og store forskjeller mellom GPS og kart. Vi snirklet oss gjennom korallholder og rev med utkikk i baugen og med Morten på throttelen for å ta ned farten hvis det skulle bli under 10m på dybdemåleren.  Denne dagen hadde vi i tillegg solen mot oss så det var ikke lett å se korallrevene, men vi kom oss ut gjennom revåpningen og ut til øya som skal være en party øy for ”backpackers”.
  Der fikk vi fortøyd i en bøye og gjengen gikk i gummibåten for å sjekke ut forholdene,  det var mye musikk, men lite party så de kom fort ut igjen.  Vi hadde en urolig natt med masse svell fra vinden som hadde stått på i flere dager og  Kristine N. måtte få sjøsykeplaster som fungerte helt perfekt så neste morgen var hun ”fit for fight” igjen.
Da satte vi seil og fikk en fin tur til Waya hvor vi ankret opp utenfor landsbyen som hadde en kjempeflott strand rett bortenfor og alle var vel fornøyd.  Jan og Joachim kjørte inn til landsbyen for å gi dem kava røtter som vi hadde kjøpt på markedet og be om tillatelse til å ankre, det viste seg imidlertid at høvdingen var mer opptatt av Rugbykampen (Scotland-Fiji)  enn å ta imot gjester så det ble med det.  Vi fikk i hvert fall lov å ankre og besøke landsbyen hvis vi ønsket det.  Vi snorklet og koste oss hele dagen og jentene klarte selfølgelig å snuse opp Octupus resort og fikk både solstoler, mat og vin.  Vi andre gjorde et tappert forsøk på å ta gummibåten rundt øya til resortet for å møte dem, men måtte gi opp for det var for mye sjø.  Vi måtte nok ta bena fatt å gå over øya slik som jentene hadde gjort og det hadde vi faktisk godt av.  Vi (Jan og Eli) gikk litt før de andre tilbake å hilste på nabobåten som var en familie fra New Zealands med 3 barn og vi fikk en koselig prat med dem.  De var fra Christchurch og hadde hatt det tøft det siste 1,5 året med mye ødeleggelser både på privat eiendom og kontor fasiliteter som følge av alle jordskjelvene og den minste jenta hadde også brukket armen i det siste etterskjelvet.  Det er alltid kjekt å møte nye mennesker å høre hvordan de har det, vi trivdes jo så godt i New Zealand.

Mandag formiddag seilte vi videre til en øygruppe hvor alle Manta rayene kommer for å spise på flo sjø.  Forrige uke var det ingen som kom inn i  ”passet”,  så vi var spente på om vi fikk oppleve dem.  Vi ankret opp utenfor Mantaray Resort og gutta sjekket med en gang ut alle mulighetene på land.  Det var selvfølgelig en bar og en ”dive shop” der og da var alle happy.  Vi gjorde også en avtale med at de skulle komme og hente oss tidlig neste morgen med egen båt hvis det var Mantaray  i ”passet”.    06.00 neste morgen hørte vi trommene fra land og da visste vi at det var Mantaray i ”passet”,  vi gjorde oss klar (dvs. alle føk rundt i ørske og letet etter frokost, solkrem, solbriller, bikini, badebukser, snorkelustyr, svømmeføtter etc.) og  ventet spent at båten skulle plukket oss opp.    Vi fikk en fantastisk nesten ubeskriveldig opplevelse – de er så vakre og grasiøse når de svever forbi. Den største de har sett er 2,3 tonn og 7,4 meter i vingespenn  det er vanskelig å si hvor store de vi så var.  De sier at de fleste er mellom 3-5 meter i vingespenn , det føles helt utrolig når 4 stykker svømmer forbi deg samtidig.   Det er ganske dypt og en god del strøm i ”passet” så det er ikke for alle å hoppe ut, men du ser de godt fra båten for de kommer helt opp i vannskorpen.

Etter denne opplevelsen fikk gutta ”blo på tann” og bestilte dykking,  de dykket både i  huler så masse fisk og hai, en stor gråhai” fulgte etter” Morten på et av dykkene noe som nok var litt skummelt.  Vi koser oss sammen med dem og historiene de forteller hver dag ved middagen under stjernhimmelen, før de går i gummibåten og setter på  nytt kursen mot strandbaren på land.  Vi gamle blir om bord å nyter freden og roen som senker seg, bortsett fra onsdag kveld hvor vi alle dro på  land for å se en fin danseforestilling med de ansatte på Mantaray resort hvor hele gjengen var  berømt – eller skal vi si beryktet (selvfølgelig på en positiv måte).

De ble etterhvert veldig godt kjent med både eier og ihvertfall alle som sto i baren, det mangler aldri på drikke når gutta er i nærmheten verken for unge eller gamle.
Jentene har snorklet masse på de flotte og levende korallrevene som er her, det er masse fisk og krystallklart vann, dette området er kjent for en av de fineste snorklestedene på Fiji.   Vi fikk også en lokal Fiji’aner svømmende på besøk for å selge oss fisk –  han hadde ingen båt og det var dette han levde av så vi kjøpe noen flotte Parrot fisker av han som vi senere på kvelden tilberedte og det var godt.  Det måtte bli en liten forrett for det er ikke alle som er like glad i fisk og skalldyr om bord og noen veldig skeptisk på om de inneholdt Siguritera (noe vi hadde sjekket på forhånd).
Siguritera er en gift som finnes i noen fisk, det finnes ikke overalt kun noen steder har de problemer med dette, du kan bli veldig syk av den og i ytterste tilfelle dø, men det er veldig sjelden.

 Torsdag ettermiddag og kveld kom vinden og gi alle holde oss om bord, gjengen koste seg med spill.  Det ble også tid til å se film og Joachim tok utfordringen med å finne en film som passet for alle 8 og det var jammen ikke lett, men han klarte det også.  Som dere hører har vi det helt utrolig kjekt sammen med ”barna” våre.
Alle er blitt knallbrune og det er solbriller, solkrem, håndklær, bøker, mobiltelefoner og I-pader overalt av og til føles det som om vulkanen har kommet om bord, men det går fort over for alle er flink å hjelpe.  De rydder og vasker når ”mor” kommanderer,  vi gruer oss allerede til de skal dra.

Historien om Salamandus som ikke er slutt enda:
Salamandus ble funnet av Morten rett etter vi forlot Muscet Cove, han ble med en gang utnevnt til æresmannskap ombord.  Jentene gav han salat og brød, mens gutta prøvde å spyle han overbord (mulig de mente han var en konkurrent).  Han forsvant 2 dager senere, under trelemmene på gummibåten og om han er der enda vet ingen før vi tar gummibåten fra hverandre når vi drar mot Vanuatu.

Kinerserne har overtatt Oceania!

Etter vårt opphold i New Zealand og nå i Australia er det blitt klart for oss at Kina vil overta som supermakt i verden.
Auckland og Sidney synes å  ha flere kinsersere enn hvite, når du spiser, handler eller bare går en tur er kinserne i flertall.  Unge dynamiske kinesere jobber og studerer overalt i verden.  Det har overrasket oss stort at de nesten er i flertall på denne kanten av verden.  Jeg tror at det har noe med dere 1 barn politikk, de “ofrer” alt for at det ene barnet skal få god utdannelse og “erobre” verden.

Turen vår fra Fiji til Australia gikk greit, men overraskelsen var stor når vi landet i Canberra onsdag kveld i Bergens regn og 3 grader følte vi oss nesten som hjemme.  Hotellrommet var iskaldt og vi satte varmen på fullt og krøp fort under dynen.  Jeg med en leksebok og Jan med TV og nyheter, det er litt kjekt å se litt hva som skjer rundt i verden, vi ser ikke på TV i New Zealand.
Vi har tilbrakt mesteparten av tiden i Syndey på hotellrommet, men litt sightseeing fikk vi allikevel med oss. Heldigvis var hotellrommet stort og velustyrt med kjøkken, stue, soverom etc. så det gikk greit å jobbe der.
Jan har vært fantastisk å “pisket” og rost meg, han har vært en uvurderlig støtte. 

Mellom eksamene tok vi toget fra Canberra til Sydney og det var en fin opplevelse, vi så ville kengeruer og flotte landskap.

Sydney er en smeltedigel av flotte bygninger,  restauranter på hvert gatehjørne og ikke minst shopping senter –  det ene overgår det andre.  Det finnes alt å kjøpe fra det dyreste Gucci, Lois Vuttion til det billiste juggel. Så innimellom studiene ble det tid til litt shopping (ikke mye) og besøk på Zoo, Akvariuam og selvfølgelig operahuset.  Det var ingenting fristene på ”menyen” så vi droppet underholdningen.  Det var også lys festimal i Sydney og det gjorde kveldsturene spennende.  Hver lørdag er det fyrverker i havnen og det ble også tid til et besøk på en super brasilians restaurant (Porchao).

Australierne er helt annerledes en Fijiene, litt kalde og lite smilende, overraskende overlegne (ovenfra og ned), sammenlignet med New Zealanderne er de nok mer verdensvant  slik som Norsker og Svensker ? Så det ble stor kontrast å komme fra alle Bula’ene og smilene på Fiji.
Men vi er allikevel glad for at vi fikk oppleve Sydney og Canberra, det var både god mat og drikke.  Ikke veldig rimelig, men dog verd et besøk.
Vi er igjen glad for at vi valgte bort Austalia som seilmål og heller bruker mer tid på turen nordover. 

Eksamen ble gjennomført i Canberra på den norske ambassaden og det gikk helt fint, men vi angret litt når vi fikk vite at du også kunne gjøre det på sjømannskirken i Sidney, det hadde nok vært enklere og muligens også rimeligere.  Men gjort er gjort og spist er spist, sånn er det, jeg er kjempeglad for at det er overstått for denne gangen, og i ettertid er det også en lettelse at eksamene er bestått.

Etter 10 dager i Australia er vi nå på vei tilbake til båten og det føles som en befrielse etter masse studier og 2 eksamener.    

Endelig på Fiji  Mai – Juni 2012.

Historie
Lapita var de første innbyggerne på Fiji det finnes sport etter dem rundt 3000fk, etter disse kom Milanesere ca. 500fk.  I nyere tid  har Polynesiske Tonganere kommet i tillegg.  I begynnelsen på 1800 tallet kom Europeiske og Kinesiske handlesmenn til Fiji for å handle med ”sandalwood” og ”hardwood”, ”beche-de-mer” fra det rike marinelivet og gull.  Tui Viti (King of Fiji) regjerte fra 1829  og under sin storhetstid tilbød han å selge Fiji til Britene selv om de ikke hadde noe krav på øyen.  Britene styrte Fiji fra 1879 og introduserte indiske arbeidere for å arbeide i den voksende sukker industrien mellom 1879 og 1916. .  Så Fiji har en god kulturell mix  som respekterer hverandre og lever godt sammen.
 Fiji ble uavhengig i 1970 og etter noen mislykkede år med demokrati som førte til mye korrupsjon tok militæret over makten i 2006 i et kupp og siden da har de styrt landet.

Vi var litt skeptiske når vi kom hit til militær styret ut fra de erfaringene vi har, men vi har blitt veldig positivt overrasket.  Militæret gjør en flott jobb og har fått bort korrupsjonen i tillegg til å vise stort samfunnsengasjement.   Vi leser ”The sun”  som er avisen her og det skrives en masse om utdanning – skoler og vi leser at de jobber med å få utenlandske investorer inn for å hjelpe med oppbygging av  industri som kan skape flere arbeidsplasser, noe som sårt behøves.
Myndighetene støtter også opp under turistindustrien for det er blitt en viktig inntekskilde for dem i tillegg gir den en masse arbeidsplasser rundt på øyene, hvor det til stadighet dukker opp nye resort.  Vi har snakket med mange lokale Fijianere og de tjener alt fra 15kr. timen og oppover så timebetalingen er ikke høy, vi har sett litt tendenser til at Australiere og New Zealandere etablerer selskaper her og noen ”utnytter” lokalbefolkningen mht. timebetaling.
50% av befolkningen er Indere og det ser ut som de er mer arbeidssomme og ”flittige” enn Fijianerne for de har bedre hus og ser ut som de har litt bedre råd.
Vi ankom Fiji – Savusavu onsdag 09. mai og først den 12. fikk vi båten såpass i orden at vi kunne slappe litt av.  Innsjekken gikk helt smertefritt og hele grønnsakhagen kom velberget gjennom argriculture damen som knapt brydde seg om oss eller båten.
Hele torsdagen gikk med til å få motoren ”ship shape” , vi hadde mekaniker om bord hele dagen og etter en prøvetur på ettermiddagen ble den friskmeldt.
Jeg brukte store deler av dagen på å få internett, men måtte tilslutt gi opp. Vi fikk også vasket vekk det meste av saltet på lakken, resten tok regnværet for det pøsregnet i 2 dager.
Watermakeren måtte også ut for den stoppet hele tiden, men nå er det meste i orden igjen, sånn er båtlivet.  Vi burde egentlig vent oss til det, men jeg tror aldri at vi klarer å vende oss til at ting går i stykker hele tiden, det er pyton for å bruke et litt ”penere” yttrykk enn hva skipperen gjør.
Savusavu med sine 4970 innbyggere er ”hovedstaden” nord i øyriket Fjii som skal bestå av ca. 300 små og store øyer, Savusavu er en livlig liten by der en kan får det meste en trenger i hverdagen.  Den ligger vakkert til innerst i Savusavu bukten som er omringet av grønne palmekledde årsider.  Byen er koselig og har kun en hovedgate så det er lett å finne fram, enkelte steder er det flott plantet og noen steder er det flotte krukker med blomster i.  Det finnes 2 yacht klubber her Copra Shed og Savusavu yacht club – Kendra driver Savusavu Yacht klubb og vi fikk en varm velkomst.  Copra Shed er mer organisert og moderne, men i tillegg full av amerikanere.

Vi begynner etter hvert til å venne oss til varmen og den gode rytmen disse Stillehavslandene har.  Menneskene her er så vennlige og smilende og selv de minste barna møter deg meg et stort smil og BULA som er et slags ”hei” som alle som møter deg sier med et stort smil, skulle ønske vi hadde litt av det samme hjemme.  Musikken og sangen her er også nydelig, det er ofte levende musikk på restaurantene og vi nyter den og livet.
Søndag ble igjen båten gjort seilklar men vi kunne ikke dra før mandag morgen siden vi ikke hadde fått vår cruising permit som er et ”must”.  Ferden går sørvestover til Nadi på Vitu Leva hvor vi har fått tips om en trygg havn hvor vi kan forlate Jenny når vi drar til Australia for min eksamen.
Vi skal seile inne i revet gjennom en indre lei og det blir spennende.  Før det må vi sjekke ut, det er nesten like byråkratisk som i Argentina det kostet oss ca. 1000 NOK å sjekke inn og det er faktisk første gang vi har betalt for innsjekk.
Det er for langt å seile direkte til Nadi og Lautoka, så vi fikk anbefalt å stoppe på en øy som het Makogai, men der måtte vi inn gjennom revet så vi var litt spente på hvordan det skulle gå, vi startet derfor tidlig for å være sikker på at det fremdeles var lyst,  revåpningen skulle være merket (ut fra kartet), men den var selvfølgelig borte (eller hadde aldri vært der) så det var utkikk på baugen og skipperens erfaring som hjalp oss inn på andre forsøket.  Vi kom litt for langt nord første gang og når vi så at dybden ble kun 4meter og sjøen full av korallhoder snudde vi og på det andre forsøket gikk bedre og vi kom oss inn revåpningen.  Det er en stund siden vi har navigert på denne måten så  hjertet  banket litt fortere, det er ikke lett å vurdere dybden når du ser ned og enda verre når sjøen er så klar at du ser korallhodene under Jenny passere forbi.
Vi satte ankeret utenfor en koselig liten bukt rett før solen gikk ned og da kom selfølgelig moskitoene  i hopetall så vi ble godt ”oppspist” den natten, Jan måtte faktisk stå opp å dusje for han klødde sånn ut på natten.
Resten av turen var uproblematisk og vi sjekket inn i Lautoka tidlig torsdag morgen før vi dro videre til Port Denarau Marina, den eneste ”superyacht” marinaen på Fiji.  Denarau er ikke Fiji, men kun et turist sted hvor de største 5 stjernes hotellene ligger i tillegg er det mange restauraner og suvenir butikker her, det er også et lite supermarked her så en finner det en trenger i hverdagen.   Fiji er som Spania for Australiener og New Zealandere, mange har “tim share”  leieligheter her og noen har også kjøpt seg hus.  
Her skal Jenny ligge trygt de 10 dagene vi er i Australia.  Jeg for å ta eksamen og Jan for ”support” og sightseeing.  Det er alltid viktig å ha ”beste” kompisen med når eksamen skal gjøres, han er flink å hjelpe og støtte meg.

Etter 10 dager i Australia er vi hjemme igjen i Jenny og det føles veldig godt, prosjektene og listen er lang for å gjøre båten klar for gjester.  (Det vil bli laget et eget reisebrev fra Australia).

Etter eksamen var det godt å kunne gjøre litt andre ting, så kursen ble satt til Musket Cove for bading og avslapping.
Musket Cove ligger på Malololalai Island og er bare to timer seilas fra Denarau.
Dagene på Musket Cove var full av aktiviteter for å gjøre båten klar men vi syntes det er bare kjekt å jobbe når vi venter på besøk fra familie og venner
De første 3 dagene ble brukt til å vaske og rydde i båten.   Etter hvert har vi innsett (også Eli) at det er blitt mange ”ting” om bord, vi har til nå brukt lugarene framme til å oppbevare alle disse ”tingene”, og nå måtte de flyttes til andre plasser og det har vært en liten utfordring. Nå må vi bare huske hvor vi har plassert alt sammen, og det er ikke sikkert at det blir like enkelt om 3 måneder når vi trenger noe av det.
I dag dukket det forresten opp en rustløser som vi letet fortvilet etter for 3 uker siden uten å finne, så nå vet vi hvor den er hvis vi husker det neste gang vi har brukt for den.
Temperaturen er flott både på land og i havet, Malolo Island har flere resort og en liten marina. Vi ligger fortøyd i en bøye utenfor marinaen, men det er mulig å gå inn og legge seg ved kai hvis en ønsker det. Han som eier øyen er veldig positiv til seilerne og har opprettet en liten seilklubb på land og lagt forholdene til rette for seilbåter. Du betaler 15 kr. og blir medlem for livstid, det gir deg tilgang til svømmebassenget og restaurantområdene. Hver kveld etter at solen har gått ned tenner de i grillene på stranden og du kan grille og kose deg ved bordene eller i baren. Det gir deg til og med tallerkener og bestikk.
Det ser ut som det er det året da alle batteriene i båten ikke vil være med oss lenger. Vi oppdaget det ved at det ble en forferdelig lukt (råtne egg) i den ene lugaren og vi kunne ikke skjønne hva det var. Vi trodde muligens det var kommet en fugl eller fisk inn i ventilatoren som lå der og råtnet, men etter å ha spylt ned begge ventilene framme var lukten like sterk. Batteriet til VHF’en sitter oppe i skapet ved siden av køyen og tilslutt fant vi ut at lukten kom derfra og da var et av problemene løst, nå er det bare å få tak i et nytt i samme størrelse og det kan jo muligens bli litt utfordrene.
Planen var derfor å dra inn til Lautoka for å skaffe oss det vi trengte, men vi ble litt skeptisk da vi oppdaget at båten var full av sorte lange flak med aske som utbrente fyrstikker.
Det viser seg at det er sesong for høsting av sukker roer og asken som vi fikk om bord kom fra brenning av avfallet i Lautoka området så derfor bestemte vi oss til heller å dra inn til Denarau fredag morgen (08.06) for å unngå å få hele båten full .  Vi fikk kontakt med Zing (vår drosjekontakt) og han kjørte oss rundt slik at vi fikk det vi hadde behov for til båten   – olje, filter og nytt batteri.  I tillegg ble det kjøpt inn T-skjorter og Zuluer til våre gjester, disse ble levert til vår andre kontakt – Parmendra som skulle skrive og tegne på dem.  Det siste innkjøpet var en flott utskjært Kava bolle og Kava røtter.  Det er alltid stor hjelp av ha kontakt med lokale for de vet akkurat hvor alt er å få tak i og det på halve tiden av hva vi måtte brukt for å spørre oss fram.
Kava
Kava er Fiji’s national drikk og er en del av kulturen, det er en svak narkotisk drikk som er et ”must” på Fiji, en kommer ikke utenom å prøve det.  Den lages av planten Piper Methysticum som er en pepper plante.   I tidligere tider var det brukt av høvdlinger og prester ved seremonielle hendelser, men i dag er den en del av dagliglivet på tvers av raser og over hele landet.  Den brukes som en velkomst drikk når du ankommer en landsby, gjesten bringer vanligvis med seg en liten gave (ofte en bunt med kava) som bli overlevert høvdingen (sjefen) i landsbyen og de drikker da ”sevusevu”.  Det er en del ”protokoller” rundt denne sermonien – en må sitte med kryssede legger mot høvdingen og kava bollen (tanoa) står i midten, kvinner sitter vanligvis bak mennene.  Den serveres i en kokusnøttbolle og når du mottar den klapper du en gang og sier Bula (som betyr skål eller en hyllest til livet) så drikker du alt i en slurk og klapper 3 ganger.  Etter et par slurker blir du nummen på tungen og på leppene, hvis du drikker store mengder blir du avslappet og søvning.