Sail with Jenny in the fjords of Norway

Tonga feast.
I Tonga er enhver unnskylding for en fest er velkommen.  “Tonga feast” er en tradisjon for bryllup, gebursdag og til om med begravelser blir “feiret” med “Tonga feast”.  Maten blir kokt i en tradisjonell jord ovn.  Ovnen lages ved å bygge en grop for å varme opp steiner.
Mens ovnen varmes tilberedes det retter av kylling, fisk eller kjøtt sammen med kokusnøtt melk og grønnsaker.  Grønnsaker som talo (taro røtter), manioke (cassava) og mei (brødfrukt)  og ufi (yam) pakket i banan blader kokes i ovnen.  Når steinene er varm nok dekkes de med banan blader.  Rot grønnsaker legges ned først deretter med kylling, kjøtt og fisk.  “Umu” (ovnen) blir så dekket med jord så kokes maaten i mange timer.  Små griser grilles over åpen flamme (børstes med salt vann) og når “umu” er ferdig blir maten servert med “ota ika” (rå fisk i kokusnøtt krem med krydder).  Til dessert serveres vannmelon og “Faikakai” brødfrukt pudding.
Vi deltok på en av disse tradisjonnel festene på “Lape Island” der hele landsbyen mottok oss.  De inviterte til Tonga Feast for Yatees for å samle inn penger for en ny kai.  Den forrige kaien forsvant i siste syklonen og har siden ikke blitt bygget opp igjen.  Vi hadde en flott kveld på Lape sammen med de 30 innbyggerne der og ble vist rundt i “landsbyen”.

De hadde en liten skolebygning på øya med 7 elever men det var dårlig med skolemateriell, men EU hadde gitt dem midler til å bygge skolen og de hadde også fått en PC og generator til å drive den og en kopimaskin.  Ellers var det lite med papir, bøker etc., de hadde heller ingen kart så vi gav dem atlaset som vi hadde fått av Fredrik i Rio.  Og vi er sikker på at Fredrik ville gjort det samme, så nå Fredrik er atlaset fra Norge på en liten øy – Lapa midt ute i Stillehavet i “The Kingdom of Tonga”. Det blir sikkert brukt hver dag selv om navnene på landene var på Norsk var kartene riktig og alt er bedre enn ingenting.  Bildene forteller hvordan vi hadde det på Lapa – og vi ble enda en opplevelse rikere og fikk litt mer innblikk i hvordan de lever på Tonga.

Dagen etter (søndag morgen) dro Jan og Laura inn igjen til landbyen for å delta i gudstjenesten, jeg ble ombord for å få litt “kvalitetstid” for meg selv.  Ut på ettermiddagen dro vi videre til vårt favoritt sted “Port Morell”, der så vi igjen “Erica” (Hoek’s 175’fots superyacht) – store-store søster til Jenny”.

Opplevelser i Port Morell.
Port Morell var vårt favoritt sted, der var vi mange ganger både alene og sammen med andre for å bade, snorkle, grille og brenne bål. Vi følte liksom at steder var vårt “fristed” , når vi var lei av Neiafus mas og kav dro vi oftes ut til Mort Morell for å kose oss og bade.  Det var kun 2 times seiltur (med genoa) til Port Morell så det var enkelt å komme dertil.  Stranden er nydelig og det var fint å snorkle der, Laura som svømmer som en fisk svømmte likegodt inn til stranden og det var mye mer enn 500m.    Jeg gjorde deg også et par ganger, men noen gangen var det ikke så kjekt for det var bittesmå brennmaneter i sjøen som vi ikke klarte å se før vi  kjente dem brenne på kroppen.  En dag spaserte vi over øya til landsbyen og på veien plukket vi lime og mandariner.  Mandarinene hang så høyt at de måtte “slåes” ned så det ble ikke så vellykket, men limene smakte godt og de er gule inni – som en appelsin.

I Port Morell traff vi også mannskapet på Erica XII og Laura hadde flere felles kjente med dem, skipperen hadde blant annet jobbet for Laura’s far.
Mannskapene som jobber rundt i verden på disse superyachtene kjenner ofte hverandre da det er en liten bransje.
Vi ble inviterte til grillfest på stranden samme kveld, det er 6 mannskap ombord (2 par og 2 single) og for tiden ingen eier.
Vi koste oss på stranden (det gjorde også moskitoene) med grill og bål.  Skipperen … inviterte oss ombord for å bytte litt bøker.
Neste dag var vi invitert til Erica XII  for å bytte bøker.  Båten er enorm og på fordekket er det en luke som kan senkes litt ned slik at den store lettbåten kan sitte litt nedsunket på dekk.  Innvendig er båten fantastisk med kjempestor moderne bysse, eget trimrom, bibiliotek, 9,5m bred salong og 3 gjesteluarer i tillegg til eierlugaren.    Det er lett å kjenne igjen Hoek’s detaljer i interiøret.  Bibiloteket var fullt av svenske bøker så båten har tydeligvis en svensk eier og vi vet også at den svenske kronprinsessen tilbrakte bryllupsreisen sin ombord, mannskapet kunne bare smile når vi spurte.
De skal også til New Zealand og vi ble også invitert til å besøke dem der.

Neste gang vi besøkte Port Morell var sammen med Pylades (Kay og Fergus) den irske båten vi første gang traff på Bora Bora.  Vi har hatt kontakt med dem hele veien og vi besøkte både Palmerstone og Niue sammen med dem.  Nå er de her på Tonga og vi bestemte oss for å grille sammen på stranden.  Vi  hadde fisker rundt båten hele dagen og tilslutt hev vi en flik av garnet i sjøen og fikk på sekunder en stor “jack”.  Den ble tilberede og fyllt etter alle kunstens regler og pakket godt inn i folie, før den ble lagt i bålet sammen med poteter og grønnsaker.  Den smakte fortreffelig også denne gang sammen med alle “moskito” bittene.  Fergus spilte trekkspill (torader)og Laura underholdt med “fire dance”. Igjen koste vi oss med måneskinn og godt selskap.

Vi koste oss også på Port Morell sammen med Zephyrus  (Rhian og Andy) og Pylades helgen før Key og Fergus dro til Fidji. Vi grillet også denne gangen og hadde stort bål sammen med mange andre seilere som også var på stranden den kvelden.   Deriblandt Dellos sitt amerikanske mannskap 2 brødre og en kone som er utrolig hyggelige og hjelpsomme.

Needle fish
I Port Morell ble vi også første gang fortalt historier om Nålefisken som vi har vi sett mange ganger mens vi har snorklet.  Navnet beskriver den egentlig veldig godt, den er lang og har et fryktelig spisst nebb.
Den første historien vi hørte var fra noen som var ute i mørket i gummibåten.  Plutselig kom en prosjekttil mot båten og pungterte den ene siden det viste seg at det var en nålefisk som gikk rett gjennom båten og måtte fiskes ut igjen i hullet den laget i den ene pongtongen.
Den neste historien var et par som rett etter mørkets frembrudd kjørte ut til båten sin da det hoppet 3 nålefisk opp i båten, den ene traff fruen i lungen og pungterte lungen så hun havnet på sykehuset i Papeete og var på intensiv behandling i flere uker.  Etter disse historiene ble vi ganske oppmerksome hver gang vi var ute i båten i skumringen.  Vi tok også av oss alt som kunne skinne for de går etter lyset.
Andy fra Zephrus hadde også en kamp med en nålefisk som han traff med harpunen, det var enten han eller fisken.

Like i nærheten av Port Morell ligger Svallows cave, det er en grotte som du kan gå inn i med gummibåten.  Hoppe i vannet og snorkle i grotten, akkurat i åpningen står det masse fisk og så stuper fjellet rett ned.  En utrolig følelse å ligge i åpningen og se rett ned.

Regatta Vavù
En hel uke hvert år går de næringsdrivene og de lokale i Neiafu sammen og lager en stor folkefest.  Den består av mange forskjellige aktiviteter. kulturktiviteter som lokal dansing,  morsomme konkurranser, “bar crawl”-(13 drikkesteder), seilregattaer for “Yatees” og “Full moon party (for alle).  Regatta Vavu sponses av de lokale næringsdrivende både på Tonga og New Zealand og arrangeres av noen få illsjeler (deribland sørlednigen Kjell Otto Stave som er eneste nordmann som bor på Tonga).  Det samles inn penger til barnehagen og skolestipend for barna på Neiafu og de er faktisk helt avhengig av bidrag for de får ingenting fra myndighetene.  Dere vil ikke tro hvordan toalettforholdene så ut på den lokale barnehage.  I år ble det gitt penger fra Whangarei i New Zealand og fra “Yatees” til å forbedre forholdene.

Vi (Jan og Eli) deltok på endel kulturaktivteter, presentasjoner, regatta seilingen og “Full Moon Party”.  Laura deltok på det meste enten som dommer eller som deltager, hun var så utslitt at hun måtte ha flere dagers hvile etterpå.
Onsdag morgen dro vi tidlig på land for å være med på åpningen av Regatta Vavau.  Hovedgaten i byen var stengt og det var satt opp boder med lokal mat og husflidarbeider.  Etter å ha registrert oss som deltager og fått “pass” spaserte vi rundt i byen og så på de lokale aktivitetene.
Torsdag deltok vi i øs pøs regnvær på en presentasjon om Whangarei i New Zealand.  Det var Ray og Ian som var arrangører, den ene som eier at Riverside Marina og den andre som direktør for Friendship Yacht.  Vi ønsker å dra til Whangarei i NZ for der er de fleste store service firma for båtindustrien i tillegg ønsker vi å få malt opp skroget på Jenny.  Vi ble godt kjent med dem og inviterte dem med oss som mannskap neste dag på regattaen.

Fredags regatta’en.
Fredag morgen var det helt vindstille, men heldigvis kom vinden ut på dagen og når regattaen startet hadde vi god vind, ombord var Ian, Ray, Laura, Jan og Eli.  Ian var rormann og gjorde en flott start sammen med skipperen.  Ray, Laura og Eli var “fokkeslasker” og dro i skjøter og kveilet på vinsjer.  Regatta banen er liten og går mellom båtene så det var litt trangt, starten var oppvind og vi dro fort ifra de andre båtene.  I det vi rundet merket var vi allerede langt foran og vi lurte litt på om dette kunne være sant.  Med vinden tok endel båter innpå, men når vi rundet merket var vi langt foran – mål var innimellom en katamaran og en annen båt.  Om kvelden var det premieutdeling på Mermaid Yacht Club og vi fikk mange spørsmål om hviken båt dette var som seilte så fort.  Jenny ser jo ut som en klassisk båt over vann og det er ingen som ser at den er moderne under vannlinjen så det var nok en overrakselse.
Lørdags regatta’en.
Lørdag formiddag (Tonga tid som ikke alltid er helt nøyaktig) var det skippermøte og nytt mannskap kom ombord.  Ingi og Burt (Boree), John (Passages), Ray og Ian, Laura, Jan og Eli.  Denne gangen var det en lenger regatta som gikk ut til Tapana.  Det var 3 starter med 10min. mellomrom (små båter, større båter og katamaraner). Også denne gangen timet Ian starten godt (medvindsstart) og vi fikk fort et forsprang.  Vi hadde kun planer om å seile spinnaker hvis andre bak oss gjorde det og selvfølgelig kom det opp en spinnaker.  Skipperen nølte ikke og opp kom spinnakeren fortere enn svint.  Vi hadde god vind og fikk fort et større forsprang på de andre og tok igjen alle båtene foran oss som startet 10 minutter før oss, untatt en liten Farr35, den passerte vi først på siste leggen rett før mål.  Vi så ingen mål linje så vi måtte rope opp dommerbåten på VHF’en (de hadde ikke forventet oss enda så de var ikke på plass) ved mållinjen.
Etter regattaen hadde vi en fin stund ombord med god lunsj og god drikke.  Det var rett ved Tapana at “Full moon party” skulle holdes om kvelden.

“Full moon party”
Det var invitert til “Fancy dress party” så vi kledde oss ut som sjørøvere og Jan som Viking, med hjelmen til Benedikte og en stor ørering.  Andy fra Zephyrus (de hadde komme inn samme morgen fra Niuatoputapu) fikk den andre.  Det var litt logistikk problemer med å få brakt alle ut på øya pga. at kun lokale båter kunne gå mellom revene, men alle kom ut tilslutt selv om det tok sin tid (Tonga tid).
Det var som å komme på en eventyr øy med mennekser i de utroligste kostymer, boder, lys i trærne og  månen hjalp til.  Bildene forteller mer enn jeg klarer, vi hadde nok en flott opplevelse og koste oss til langt på natt (Ikke cruisers midnatt som er kl. 21.00).

Restless og Zephrus
Brandy og Mark fra Seattle og Rhian og Andy fra Storbritania er blitt noen av våre beste venner.  Vi har hatt mange opplevelser og gode stunder sammen.  Første gang vi traff dem var i Valdivia og vi følte vi kjente dem litt allerede for vi hadde snakket med dem på kortbølgeradioen i flere uker.  Brandy og Mark har mye samme yrkesbakgrunn som oss og er på samme alder.  De har opplevd Chile og vi har mye felles å snakke om fra vår tid i Chile.  I tillegg har vi alle seilopplevelsen.  Rhian og Andy er i 30årene og et flott par.  Vi traff dem første gang på Gambier for Brandy og Mark hadde fortalt oss om dem.  Rhian og Andy møttes i Antartica på jobb, hun som klimaforsker og han som fjellklatrer og hjelper med utstyr til ekspedisjonen.  Andy kjøpte en ferrosement båt i Usuhaia og brukte 1 1/2 år i Chile på å oppgradere den til seiltur jorden rundt, Rhian hadde ikke seilt tidligere så dette var en ny opplevelse for henne.  Det første de opplevde vel 2 uker etter at de startet var sunamien i Huan Fernandes etter jordskjelvet i Chile i februar.  De lå for anker i havnen da sunamien kom og i tillegg til å få et 2 etasjes hus på baugen reddet de flere mennesker.  De er kjempeartig og være sammen med og veldig rekflektert.  Andy har stort sett opplevd det meste og har jobbet endel i Norge som klatrer på oljeriggene.  Han har også gått mye på ski der i forbindelse med sin jobb som marinejeger.
Begge båtene kom til Neiafu når vi var der og vi tilbrakte så mye tid sammen som mulig før vi dro.
Vi håper å treffe dem i NZ og bli enda bedre kjent med dem.
Diverse redningsaksjoner
Der det er mange båter og mennesker samlet blir det lett uhell, og vi opplevde et par redningsaksjoner på nært hold.
Den første var en Hollansk båt 20nmil øst for Neiafu som kalte MayDay da motoren tok fyr.  Det gikk heldigvis bra og etter at  han hadde satt av nødpeilesenderen og sendt opp raketter ble han funnet og slept inn i havnen.

Andre hendelsen var tidlig en morgen da en lokal båt kjørte rett inn i baugen på en seilbåt som lå for anker.  Personen i den lokale båten fikk ryggskader og en stund trodde de at han hadde brukket ryggen.  Det viste seg heldigvis ikke å være tilfellet og etterpå fikk vi vite at han var rugbyspiller på det lokale laget.

Tredje hendelsen var brann i et gjestehus med en restaurant vegg i vegg.  Den ble oppdaget av eieren av Dancing Rooster og når brannvesenet kom var det selvfølgelig ikke vann i slangen.  Etter endel om og men fikk de fikset vannet, men ville ikke sprøyte det på restauranten før de fikk tillatelse fra “myndighetene”.  De fikk overtalt brannvesenet og fikk heldigvis reddet restauranten mens hybelhuset brente ned til grunnen.

Fjerde hendelsen var en Fransk båt som forliste på et rev i øygruppen Hapai sør for Vavau med 4 mennesker ombord.  Denne hendelsen var vi endel involvert i for det franske ekteparet var nære venner av Zephyrus (Rhian og Andy).  De seilte også ned til båten 2 dager senere og reddet og ryddet opp rundt båten.  De brukte 1 uke der nede til å skru av utstyr og rydde opp i farlig avfall, samle plast etc.  de gjorde en fantastisk jobb for eierne sammen med endel andre seilvenner som kunne dykke på vraket som lå på 10meter.  De lokale som bodde i nærhetene fikk en god del “skatter” fra båten, slik som kjøkkenutstyr, klær, kjetting etc.  De hjalp også til med å rydde opp rundt båten, men det tok en stund før de skjønte at ingenting skulle kastes på sjøen.  Det var først etter at Andy svømmte 20m etter en Q-tip at de skjønte alvoret.  Vi fraktet med oss endel av dekksutstyret som ble tatt av for salg i NZ.
Eierne har dratt tilbake til Frankrike en erfaring rikere.
Det tar for lang tid å fortelle detaljer om forliset, hvis det blir tid vil de involverte samles når vi kommer til NZ og snakke om hva vi kan lære av dette.  Spesielt mht. krav fra myndigheter om å forlate båten, Irridium telefoner som ikke virker, programmering av nødnummer på telefonen  og kontakt med redningsmyndigheter.  Hjelp som vi selv kan bidra med mot hverandre hvis noe slikt skulle skje oss.

Femte hendelsen skjedde etter at vi var reist fra Neiafu, vi hørte om den på VHF’en dagen etter.  Party på en stor båt og på slutten av kvelden klartet en av gjestene opp i riggen og falt ned på dekk fra 1.salingshorn.  Han fikk stygge hodeskader men etter at det vi har hørt går det bra med han.  Når de tok den forulykkede til land brakk gangveien på flytebryggen og alle havnet i vannet.

Det paradokse med alt dette er at politiet på Neiufa ikke er involvert i noe av dette.  De har ingen VHF som fungerer og er heller ikke satt opp med noen beredskap.  Det er endel frivillige Pelangis som hjelper i slike situasjoner med hjelp fra redningssentralen i NZ.  Det virker litt kaotisk når det står på, men de gjør sitt beste.  Jeg skulle ønske at vi kunne bidra med litt utstyr og midler for det går på sikkerheten ikke minst for seilerne i området.  Sykehuset på Neiafu har ingen midler til vedlikehold og renhold, kompetansen blant legene er først klasses så det er trist og se hvordan det forfaller og at ingen myndigheter bidrar med noen midler.

Knøl hval “Humpback whale”
Hvert år svømmer knøl hvalen fra Antartic til Stillehavet for å spise og føde sine kalver.  De fleste kalvene blir født mellom juli og september.  Knølhvalen er den mest akrobatiske av alle hvaler.  De er kjent for sine spektakulere hopp og hale slag.  De er også kjent for den vokale “hvalsangen” som de benytter for å kommunisere med.  De koser seg og hviler ut i rolige farvannet rundt Tonga, spesielt mellom Hapai og Vavau er de ofte og se på dybder helt opp til 15 meter.  Siden hvalene ofte er å se kort avstand fra land er “whale watching” en av de største turistattraksjonene på Tonga.
Vi så mange hvaler både på Tonga, Palmerstone og Nuie, men kom aldri virkelig nært dem.

Tonga et sydhavsparadis
Vår tid på Tonga har vært helt fantastisk dette må være et sted å komme tilbake til.  Vi håper at våre bilder og opplevelser kan gi dere et lite glimt at dette kongedømmet som er så fattig og allikevel så rikt.
Folkene som bor der fortjener bedre kår, men allikevel har de et godt og avstressende liv.  “Tonga tid” er et godt uttrykk for den roen en finner på et slik sted, borte fra masseturismen og med lite luksus og 5stjernes hoteller.

Mâlô aupito Tonga

Comments are closed.