Sail with Jenny in the fjords of Norway

Archive for February, 2010

Etter noen dager i Ushuaia og etter å ha sagt farvel til våre to gode venner og mannskap, Reno og Olav var det tid for å forberede seg for den lange etappen opp til Puerto Montt ( ca 1000nm) hvor mesteparten av veien normalt på denne årstiden har kraftig Nordwest vind (les motvind) men også mesteparten innaskjærs med utallige steder, Caletas, å gjemme seg i.

Da vi fortsatt ikke har fått impellere til påhengsmotoren har vi sett oss nødt i å måtte kjøpe en ekstra påhengsmotor og det ble en 2hp Yamaha. Det er fåfengt å tro at en kan ro liner til land i sterk vind med en gummibåt.

Nok en gang har vi fyllt opp fryseren og tørrproviant lageret da vi ikke vil komme til første sted med folk før om i beste fall 14 dager. Deretter var det bare og kaste loss og sette kursen mot Puerto Williams som er  25 nm tilbake i Beagel Kanalen hvor vi må for å få Zarpe som er seilingstillatelse for de Chillenske fjordene og sundene opp til Puerto Montt.

I Puert Williams finner vi også Micalvi Yacht Club, som er verdens sørligste by klubb og yacht club)

Micalvi Yacht Club er skipet  “Transporte Contramaestre Micalvi” som ble kjørt på grunn ved innløpet til en liten fjord.  Den utgjør nå en prerfekt beskyttelse og en god fortøyning for lystbåter. Yacht klubben drives av Armada de Chile.  De stiller opp hver dag ombord Micalvi for å sjekke inn utenlandske båter.  Der er representanter for  immigrasjon, landbruk helsemyndigheter og Armada.  Når du skal ha forlate Puerto Williams er saken en helt annen, da må du selv stille på Armada kontoret med papirer og sertifikater etc.

Klubben har begrensede fasiliteter, men den koselige og vennlige atmosfæren veier opp for de primitive omgivelsene.
Baren (salongen på båten) er blitt “modernisert” det siste året så alle tegningen og hilsnene fra båtene som var i taket er nå borte.  Nå er det kun vimpler og flagg på veggene igjen.
Vi stiftet selv opp Hjellestad Seilforrening sin vimpel på veggen i baren som hver kveld serverer bøttevis av Pisco Souer.  Gjestene er hovedsaklig  mannskap ombord på båtene og litt turister som stikker innom den spesielle baren.  De lokale stikker også innom for å kjøpe en øl og kikke på alle “Gringos”  som er på gjennomreise.
Vi traff alt fra gjester ombord i charter båtene til langtur seilere, men fant snart ut at det  nok ikke er så lurt å bli så lenge for det var alt for lett å gå i baren hver kveld.

Puerto Williams er den sørligste byen i verden opprinnelig kalt Uspashun, hvor Yamana indianerne bosatte seg.

Vi gjorde oss litt kjent i Puerto Williams som passer godt beskrivelsen av en “one horse town”.  Det var ikke mye annet enn Armada folk på stedet.
En av de mest interessante personene vi traff var Petter fra sørlandet, han skrudde på en stor ribb som skulle runde Cape Horn.  Mannskapet var norske finansfolk som skulle ha en “once in a lift time experience”.  Vi vet ikke hvordan det har gått med dem, fikk desverre ikke e-mail adressen hans.

Det var ikke internett på stedet så en kveld dro vi litt opp elva for å spise oss et godt måltid på det beste hotellet på stedet.  Vi spiste en fantastisk middag i flotte omgivelser, men det var ikke andre enn oss og 2 andre familier på hotellet.  Så vi lurte litt på hvordan det var mulig å tjene penger på et slikt sted.

Etter et par dager i Puerto Williams var vi klare til å dra videre, men først måtte vi få ut noe som hang fast i propellen.  Tang mente skipperen, men det viste seg at det var hans eget fiskesnøret som han “mistet” på veien fra Mar del Plata til Cabo Hornos.  Vel, vel, jeg sier ikke mer, har for sikkerhet skyld tatt vare på det så når han nå truer med å fiske igjen skal jeg nok ta det frem og vise han det.

Puerto Deseado
Reperasjoner og venting på vær.
San Julian – Usuhaia

Puerto Deseado er en liten “by” på 9000 mennesker og den ligger på nordsiden av Rio Deseado munningen.
Ferdinan Magallanes ankret opp i elven i 1520 for å reparere seil, han kallte bukten Bahia de las Focas (repair bay).  Og det passet jo veldig godt for oss også.  I 1586 endret Thomas Cavendish navnet til Puerto Desire etter et av sine skip.

21 og 22 januar  ble brukt på å få reparert motoren og sydd seil på skift.   Ekstra seilduk fikk vi hos Bob og det var til stor hjelp.  Vi fikk låne Club Nautico’s lokale til å raparere storseilet noe som hjalp oss veldig, der kunne vi brette ut seilet slik at vi fikk et godt underlag når vi sydde.    Det hadde vært veldig vanskelig å gjøre dette ombord eller utendørs på grunn av vinden.  Dette ble et virkelig “team work” og vi var veldig fornøyd med resultatet etterpå.
Club-Nautico var en klubb stort sett for joller og kajakker, hver ettermiddag kom det masse barn og undom til lokalet for å seile og padle.  Vi traff mange veldig kjekke ungdommer der og de var nysjerrige på hvem vi var og hva vi holdt på med.

Ekspansjonstanken til varmeapparatet var fremdeles lekk så vi sendte tanken med våre utmerkede og hjelpsomme mekanikere som reparerte den for oss.  Selv om det senere viste seg at det ikke var hele problemet.   I tillegg røk impelleren (som pumper kjølevann til motoren) på påhengsmotoren  (de prøvde også å lage en ny uten å lykkes), vi hadde selvfølgelig ingen reserve ombord.
I skrivende stund er 3 stykker på vei fra Norge til forskjellige plasser både i Argentina og Chile, men så langt (27.02) har vi ikke sett noen.
Vi måtte ta årene fatt og ro inn og ut til båten som til tider var vanskelig i den sterke vinden og strømmen.

Adrian, Reno og Olav tok gummibåten (før implelleren røk) over på andre siden av fjorden og fikk noen flotte bilder av det varierte dyrelivet .

Det var Markedsdager i “byen” som laget liv å røre i gatene.  Vi spiste noen helt ok, men ikke eksepsjonelle måltider på en av byens 2 restauranter og Reno mistet brillene sine på vei hjem.
Etter en liten diskusjon og en sta skipper dro Jan, Olav og Eli inn til stranden for å lete i mørket.  Det var selfølgelig ingen som trodde vi skulle finne noe, aller minst han som hadde mistet brillene, men vi ville gjøre et forsøk for det var jo en liten sjanse for at han hadde mistet dem når han gikk ombord i gummibåten.  Og etter en stunds leting ga vi opp , men  i det vi skulle gå ombord i gummibåten igjen fant vi brillene.  Det var dagens høydepunkt og vi kom stolt ut med brillene til eieren.   Så ankerdram nr. 2 ble intatt.

23.01 var vi klare til å dra videre, men vi så at barometeret sank kraftig og de meldte kuling, så vi besluttet  å bli liggende å vente til lavtrykket  hadde passert før vi dro videre.  Vi pakket bort gummibåten og for den ville vi ikke ha på fordekket underveis.  Om morgenen blåste det fremdeles kraftig og vi kom oss ikke avgårde, mannskapet begynte å bli utålmodig for dagene gikk og ferien var ikke så lang.  Spesielt for den eldste av oss som forlengst burde tatt mye lengre ferier.

Vi hadde sjekket ut hos Prefectura slik at alt skulle være klart til  å dra så snart været bedret seg.   Natt til søndag måtte vi sitte ankervakt for vinden var konstant rundt 40 knop og sjøen hadde øket .  Ut på morningen ble det mye mer sjø og vind og vi startet motoren (som heldivis var blitt friskmeldt), for å gå imot slik at belastningen på bøyen blir mindre.  Det hjalp  ikke da vinden økte til mellom 50 og 60 knop og vi måtte ha slalombriller på oss for å stå og styre båten i bøyen mot den sterke vinden.  Vi likte oss ikke i denne vinden for vi var altfor nærmt opp under land og når vi merket at vi dro med oss fortøyningen slapp vi raskt  tauene og klarte akkurat og komme oss bort  i tide.  Vi så vind opp i 63 knop på det værste.  I det vi gikk lenger inn i fjorden for å søke ly og sette anker kallte Prefectura Naval oss opp på VHF’en når de så vi gikk ut og spurte om vi trengte assistanse.   Vi ba da om loshjelp for å komme oss litt lenger opp i Rio Deseado og satte anker på 7meters dyp i 45 knops vind.  Første sett gikk på stein mens andre settet holdt godt og vi var alle lettet og litt skjelven etter opplevelsen.  Ut på kvelden løyet heldigvis vinden og vi fikk en god natts søvn, vi ønsket å starte kl. 04 neste morgen men det viste seg at strømmen var imot oss (5knop).  Vi drøyet det litt og kommer oss avgårde kl. 06.30 etter først å ha vasket ned maste- skinnen igjen pga. sand.  På toppen av det hele måtte Prefectura sjekke oss ut på nytt siden det hadde gått mer en 24 timer siden vi sjekket ut sist.

07.30 – 25.01 var vi endelig på vei ut av havnen i Puerto Deseado etter noen opplevelse rike dager som vi ikke ønsker tilbake.  Været var fremdeles utstabilt så planen vår var å seile til San Julian.  Ut på dagen så vi at barometeret startet og falle  på nytt (det falt 10 mbar på 4 timer) og det betyr nesten alltid vind og uvær så det var litt urovekkende.  Vi fikk en fin seilas med full seilføring hele formiddagen, ut på ettermiddagen tok vi ned storseilet og satte kurs inn mot San Julian da barmometeret forsatte å synke og vinden minket.

Vi snakket med Bob på VHF’en, han lå allerede for anker i San Julian og ga oss nyttig informasjon for å komme opp det vanskelige innløpet mot San Julian.  Han sendte oss en “way point ” liste over radiomailen som vi kunne bruke for å kunne gå inn i elveløpet for å søke ly i mørket.  Vi satte full fart på motoren for å komme oss inn før vinden økte, men lykkes kun å komme til elvemunningen.  Vinden hadde da øket til mellom 50-60 knop og vi fikk den rett i nesen, det var mærkt, vått og kaldt over alt,  et lite h…….. for å stå og styre.  Det var helt umulig for oss å komme inn i elven for å søke ly så vi bestemte oss for å søke ly så godt vi kunne i le av land.  Deler av mannskapet gikk og la seg (Olav var sovende vakt på sofaen) og Jan og meg gikk et par ganger fram og tilbake i le av land.    Etter et par timer i le av  klippen løyet vinden til 35-45 knop og vi kom oss inn i elvmunningen å fikk satt anker.  Det var en lettelse når ankeret satt på første forsøk og vi fikk et par timers hvil, det hadde vært en strevsom og veldig kald og våt natt.
Det var ikke mulig å gå opp i elven før floen kom ut på morgenen pga. mange grunne partier i elven.
26.01 om morgenen skinte solen og vinden hadde løyet, det var akkurat som været kvelden før bare hadde vært en vond drøm.  I San Julian kunne vi søke ly et par dager for det meldtes mer vær og mer vind de neste dagene.  Vi fikk en fin tur opp elven og satte anker ved siden av Sylph.

San Julian ble i begynnelse av 1900 århundret etablert i forbindelse med ull industri.  Hele Patagonia skylder sin økonomiske utvikling på ull og byttehandel med resten av verden som brakte kapital til stedet,  hovedsaklig fra Scotland.  På noen få år ble San Julian’s saue oppdretts selskap det  største og viktigste i området.  Selskapet var basert på billig arbeidskraft av Chilerere og Europeere  som ble drevet nesten med slavedisiplin.  Enhver protest ble brutalt og blodig slått ned på av det Argentiske militæret som var mer en villig til å tjene den engelske kaptialen.  Fiskeindustrien utviklet seg senere og ble den nest viktigste ressursen i området.  Ferdinan Magellanes overvintret i denne havnen i 1520 før han fortsatte sin søken etter vest passasjen.  Her ble ekspedisjonen nesten satt i fare pga. et planlagt mytteri av Captain Juan de Cartagena og franisikaneren Pedro Sanchez.
Magellan beholdt kontrollen på tross av store vanskeligheter med flåten sin og forlot sine forrædere på stedet.
Den britiske oppdageren Francis Drake overvintret i San Julian og han ble også truet at mytteri, denne gangen av Captain Thomas Doughty som ble halshugget og mannskapet hengt. På en flat øy uten vegetasjon like utenfor byen står det en galge og stedet heter “Gallow point”

Bob kom ombord for en ankerdram og på et lite øyeblikk økte vinden så han ble værfast ombord hos oss et par timer.
Vi snakket med Prefectura San Julian og ble enig om at når vinden løyet skulle vi komme innom dem for å sjekke inn.
Det blåste mellom 30 og 45 knop hele dagen så vi ble ombord.
27.01 blåste vi opp gummibåten og kom oss en snartur på land.  Impelleren (som ble forsøkt laget i Puerto Deseado)fungerte ikke så motoren klarte akkurat strekningen til stranden før den stoppet.  Vel på land møtte vi 4 kjekke gutter som hjalp oss å bære gummibåten flere hundre meter opp på land, da det er veldig stor forskjell på flo og fjære her.
Ble vel tatt imot på stedets Club Nautico, alle kom imot oss og ga oss en klem noe som for oss var en anderledes måte og hilse på og for meg en fin tradisjon.
Vi fant oss en bar med  internett og jeg publiserte et reisebrev mens Jan og Olav brukte 2 timer på å sjekke inn hos Prefectura.

Etter en liten tur i byens lokale supermarked dro vi tilbake til båten for å spise.  Byens eneste restaurant åpnet ikke før kl. 20.30 og vi tok ikke sjansen på å bli på land i tilfelle vinden skulle komme opp igjen. Vi hadde nå koden til internettet på land og kunne lese mail og ta ned værprognoser, de viste ingen bedring før 30. januar
Vi hadde hyggelig besøk av Bob som på nytt ble værfast ombord hos oss og ble liggende på sofaen halve natten pga. at vinden plutselig økte.

28. og 29. ble to lese, bake, PC arbeid og vedlikeholdsdager ombord med god mat og god drikke og litt utålmodig mannskap.  Reno innså tilslutt at han måtte utsette hjemreisen sin hvis han skulle være med videre og det ble både vi og kontorsøsteren glad for.

30.01 på formiddagen (på høyvann) var det klart for avgang igjen , men vi oppdaget raskt at masteskinnen igjen var full av sand pga. vinden fra land.  Olav (fjellklatreren vår) tok turen opp denne gangen og det gikk både raskt og greit.
Vi satte seil så snart vi hadde kommet ut av elven.  Fikk flott seilbris og ut på kvelden satte vi et rev i storseilet, det er alltid enklere å gjøre det før mørket senker seg.

31.01 Ut på natten minker vinden å vi må ta ut revet for å få fremdrift i det hele tatt.  Etter et par timer måtte vi også startet motoren, da vinden er nesten borte.

Vi får en kjempestor flokk av delfiner med oss, det var helt utrolig å se flere hundre delfiner som innhentet oss.  De ble rundt oss en stund før de blir lei å stakk sin vei.

01.02 Ut på morgenen neste dag ser vi Cabo De Deiego (Djevelklippen).   Det er et av de mest utfordrene passasjer i Terra Del Fuego og det rapporteres stående bølger fpå opp til 12 meter og strøm på opp til 8 knop i området.
Vi ønsket derfor å passere i strømskiftet og hadde timet det så godt vi kunne.  Vi prøvde å gå tett med land rett i tang grensen,

men lykkes ikke og gikk lenger ut for vi fikk for mye tang rundt oss på alle kanter og ble engstelig for å få det i propellen.

I det vi skulle passere klippen ble det mere sjø og vi så flere stående bølger.
Vi var akkurat i strømskifte så etter en stund roet sjøen seg veldig og vi passerte klippen i 20-30 knops vind  en fart mellom 9-10 knop så det gikk raskt.

Straks vi kom på andre siden av Tierra Del Fuego  var landskapet plutselig helt anderledes, fjellene var høye og majestetiske og det var grønt og frodig rundt oss.  Utrolig for en rask forandring det ble.
Vi fikk på nytt en stor flokk med delfiner rundt oss og i det de kom nærmt båten startet showet.  De flippet, hoppet og “danset” foran oss i en lang stund.  Vi var helt overveldet for dette hadde vi aldri sett før, vi følte vi plutselig var kommet til “sea world” det varte sikkert 1 time før de stakk sin vei.

Ut på ettermiddagen fikk vi 3 knop motstrøm og mannskapet gikk for å få seg en velfortjent hvil, mens jeg fikk meg en stille stund på dekk på vakt.   Kaffen og skillingsboller sto klar når mannskapet våknet.  Runding av selve Hornet ble avlyst da det ville ta et ekstra døgn og vi ville runde det i mørket om vi ikke skulle bruke enda lenger tid.

Ankret opp i Caleta Banner en idyllisk liten bay rett før Puerto Williams, spiste en bedre middag og feiret overfarten T-skjorter til hele mannskapet og med 50 års gammel conjac, som Jan fikk av Bjørn H. til 50 års dagen, den smakte fortreffelig.

02.02 bar det videre til Usuhaia det var en nydelig formiddag, vi fortøyde i Yacht Club Afasyn utpå en annen båt.  Det var mange “charter” båter i havnen som alle holdt på å klargjøres til Antartisk så det var hektisk aktivitet på alle kanter.  Ut på kvelden ble vi oppkalt av Prefectura og måtte alle møte opp hos dem for innsjekking.  Her var tonen en annen enn den vi tidligere hadde møtt, det var tydelig at disse var høyere på strå enn andre.  Det kan komme av at det er mange store cruiseanløp i havnen og de har nok mer makt og mer å gjøre enn de vi tidligere har møtt.

Neste dag var det klar for avreise for Reno, vi har satt så stor pris på at han tok seg tid til å være med oss på deler av turen.
Og at han tilsutt tok fornuften fatt og forlenget ferien med en uke.  Hvis alt går som planlagt kommer han og Wenche muligens ombord til sommeren.  Vi har allerede begynt å glede oss til det, det er ikke så mye familie som har hatt anledning til å komme å være sammen med oss.

“