Sail with Jenny in the fjords of Norway

09.01 sjekket vi ut hos Prefectura, fikk laget T-skjorter til mannskapet som skal være med mot Cape Horn og stuet proviant for minst 2 måneders seilas.  Ut på ettermiddagen kastet vi fortøyningene og gikk ut av Yacht Club Argentina – Mar del Plata.  Ombord er Adrian, Jan og Eli som skal være sammen i 3 måneder på den utfordrende Argentinske kysten  og i de vakre Chilenske fjorder.  Adrian tok første vakten, og vi fikk fin vind,  men ut på natten dreiet vinden og storseilet måtte jibbes.  Jeg vekket Jan for å få hjelp og i det vi jibbet storseilet sluttet autopiloten å fungere så vi kom helt ut av kurs.  Selvfølgelig hadde skipperen fiskesnøret ute og det gikk rett i propellen og jeg ser for meg mitt første dykk (uten noen trening ) og frustrasjonen gikk ut over på skipperen som fikk seg noen gloser han sent vil glemme.
Det viste seg imidlertid at det ikke var noe større problem da,  (men det kommer mye senere)  for propellen gikk rundt når vi startet motoren ut på natten.    Vinden kom igjen og jeg fikk se en stor flokk med delfiner som jaget småfisk.  Vekket Jan for det var et utrolig syn i mørket, pga. masse morill i sjøen ble delfinene og fiskestimene selvlysene.  Vi så lysende fisk  og delfiner rundt oss overalt,  et  fantastisk syn.  Ut på morgenen 10.02 øket vinden og vi måtte ta et rev i storseilet.  Vinden øket hele dagen og neste morgen, 11.02 hadde vinden øket til over 30 knop, og værmeldingene sa at det skulle bli motvind så vi bestemte oss for å  gå inn til San Blas som er en av havnene som er anbefalt i den flotte italienske nautiske guiden som vi nå har startet å bruke.

Vi prøver først å legge oss for anker nord i sundet i utrivelig regnvær og vind, men vinden dreier og vi går over til sørsiden av bukten å setter anker mellom 2 lokale sports fiskebåter.

 

Fisking var den store sporten i San Blas, hvis det ikke hadde vært for alle sportsfiskerne hadde det nok ikke vært noe San Blas.  Været var utrivelig hele dagen og det blåste kraftig, og i det vi satte oss til middagsbordet hørte vi en høy vinelyd utenfor og vi klarte akkurat å få på oss regntøyet før vi ble truffet av en Pampera, dregget ankeret og havnet heldivis ut e i fjorden og ikke inn mot stranden.  Pampera’en varte i ca. 10-15 minutter og vi måtte resette ankeret og er litt overrasket over hvor hurtig den sterke vinden kom.  Etter en forblåst natt meldes det fremdeles motvind og vi blir liggende “værfast” , vi gjør vedlikehold på varmeapparatet og oppdager at ekspansjonstanken lekker.  Vi setter gummibåten på vannet for å se om vi kan få sveist tanken og drar inn til “landsbyen”.  I det vi skal dra jollen opp på stranden får vi hjelp av en Argentiner som heter Javier og som kan fortelle oss at det er et bilversksted i nærheten som sikkert kan sveise tanken for oss.  Han tilbyr “gutta” å kjøre dem mens jeg tar meg en kikk for å finne internett og se litt i de få butikkene som er på stedet.  Jeg oppdaget fort at det er kun fiskeutstyrsbutikker, 3 matbutikker og et par suvenirbutikker men ingen internett kafe.  Det tok ikke så lang tid å få den oversikten så jeg gikk tilbake for å finne “gutta”.  Så ingen, men oppdaget skoene deres utenfor et hus og Javier kom smilende ut og vinket meg inn.  De var invitert inn og satt og koste seg med litt mat og øl mens de ventet på at tanken skulle bli ferdig sveist.  Etter litt fingerspråk og ved hjelp av Adrians spansk skjønte vi at familien fra Buenos Aires var på sommerferie i San Blas for å fiske.   Langs “strandpromenaden” var det kun feriehus og leieligheter  til sommergjester.   Vi lurte også på om navnet kom av den ytterst fine sanden som hele tiden blåste i øynene på oss og som satte seg overalt på båten og riggen, men familien benektet det.   Familien Javier består av mor Mirta, far Javier(frisør av yrke) og en datter Daniela på 15-16 år. De visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss så etter å ha besøkt  Prefectura (også ved deres hjelp) inviterte vi de til lunsj ombord neste dag.
13.01.  var det enda dårligere sikt pga. den fine sanden som blåste med enda sterkere vind.  Familien Javier kommer ombord til lunsj og de hadde med seg en fin seilskute og to flasker god vin til oss.   Ut på kvelden tok vi båten til land og spiste en veldig dårlig middag på byens eneste hotell som nok ikke hadde mange gjester, men de hadde internett og det var den eneste grunnen til at vi var der.  Så vi fikk lastet ned en værmeldingsfil og så at vi nok måtte være der en dag til før vi kunne brekke anker for å komme oss videre sørover.  Så vi brukte neste dag på å vaske ned skinnen på masten som var full av finkornet sand og sjekket ut hos Prefectura som var 2 koselige karer (uten blåpapir) de måtte skrive alle papirene 2 ganger.  De andre stedene vi har vært har de ihvertfall hatt blåpapir, men det hjelper jo på sysselsettingen.

Tidlig neste morgen 15.02 brakk vi anker, vinket farvel til familien som har gjort det ufrivillige oppholdet vårt på San Blas til en hyggelig opplevelse med deres store gjestfrihet og  hjelpsomhet.

Vel et døgn senere etter en flott seilas, sol, varme og besøk av en stor fokk delfiner øket vinden igjen til over 30 knop, vi sjekket igjen værmeldingen og bestemte oss for å gå inn til Caleta Hornos som er beskrevet som en av de flotteste og tryggeste naturhavnene på den Argentinske kyst.
17.01 tidlig på morgenen ankret vi opp i Caleta Horno etter en frisk motoretappe opp gjennom Canal Leones med 4,4 knop motstrøm og masse “kelp” (stor tangklaser) i sjøen rundt oss (vi fikk en på propellen, men den forsvant etter 1 times tid).
Patagonia kysten både i Argentina og Chile er kjent for sin “kelp” som blir flere meter lange og kan være en fare å få i propellen.

Boken hadde ikke lovet for mye, det var en fantastisk Caleta på den ville  og vakre vukanske øyen.   Etter et par timers søvn satte vi gummibåten på vannet og klatret opp fjellskråningen og fikk oss en fin tur på øya.
Så en stor flokk med Guanaco’s  (små Lama lignende dyr) og fikk tatt flotte bilder av båten i Caleta Hornos fra øya.

18.01 ut på dagen brakk vi igjen anker for å seile mot Puerto Deseado hvor nytt mannskap, Reno og Olav skal komme ombord.  Vi fikk igjen besøk av en flokk med delfiner og blle litt uoppmerksom og oppdaget for sent at vinden plutselig ble borte og at storseilet blle stående å slå.  Fikk en stor revne i seilet inne med masten litt høyere oppe enn forrige gang.  Tok ned seilet og startet motoren og oppdaget umiddelbart en hyle lyd i turboen.  Ringer Kolbjørn i Oslo og diskuterer problemstillingen med han.   Prøvde å sy storseilet uten å lykkes.    Heldigvis kom vinden igjen så vi seilte videre resten av dagen og natten med bare forseil (Yankee).  Stemningen ombord var ikke akkurat  oppe i taket, men vi prøvde så godt vi kunne å holde humøret oppe. mens vi satte igang et apparat både i Norge og Argentina for å få  en ny turbo, hvis det skulle vise seg at den må byttes ut.  Fant fort ut at det var ingen i Argentina så den måtte hentes fra Tyskland, og det kunne ta sin tid.  Vi kunne heller ikke se ut fra den informasjonen vi har at Puerto Deseado har noen seilmakere så vi forberedte oss på å sy seilet selv.  Nå følte vi virkelig at vi var i “ødemarken”,  nærmeste seilmaker er nesten 1000 mil borte.  Vi  sendte varme tanker til vår hjelpsomme seilmaker venn Einar i Farsund  som har sendt med oss både tape og tråd for slike anledninger.  I tillegg hadde vi jo den fine speedy stitcheren som Magnar hadde med fra Norge.  Så her er et godt råd til alle som skal seile langt, skaff dere snarest en speedy sticher, den kan komme godt med.
19.01 ut på ettermiddagen ankom vi Puerto Deseado etter å ha kjørt motoren forsiktig med slangen for luft til turboen av etter en ny prat med Kolbjørn i Oslo.
Vel fortøyd i Prefectura sin bøye utenfor Puerto Deseado,  kom de ombord for å sjekke sikkerhetsutstyret og for å fylle ut papierer.  Her var det litt mer efektivitet så de hadde blåpapir med seg.  Vi opplever dem alltid som hyggelig og hjelpsomme, og vi behandler dem med respekt for de er jo her for å gjøre en jobb, selv om vi enda ikke helt har skjønt hvilken nytte dette papirarbeidet har.  Vi har også hele veien nedover hatt kontakt med flere radio stasjoner (Prefectura) og rapportert posisjon hver eneste dag.
Det første vi så når vi kom inn i havnen var båten til Bob og BC (Bob cat) som vi har hatt daglig kontakt med underveis., både han og katten.  Han skriver blogg hver dag og har alltid et ord med fra katten, som er like kjekt å lese hver gang.  Har satt inn noen av BC’s kommentarer nederst i reisebrevet.
20.01 kommer Sylph og legger seg på siden av oss for de skulle ha inn en stor lastebåt ved kaien der han lå.
Jan og Adrian dro  så på land for å se om det er mulig å få reparert storseilet og finne noen mekanikere som kan se på motoren.  Vel lykken står den kjekke bi og de finner både mekanikere og en systue som sier de kan ta storseilet (før de har sett hvor stort det virkelig er).  Mekanikerne kom ombord samme dag og demonterte turboen på et blunk, det så virkelig ut som de kunne sitt fag og Jan ble imponert (og det skal jo litt til).  Seilet derimot viste det seg etter at de hadde sett hvor stort og tykt det var at de ikke kunne gjøre noe med det.  Så da var det tilbake til plan A som var å sy det selv.
Turboen viste det seg var kokset opp og etter en rengjøring kom de ombord neste dag for montering.

Om ettermiddagen mønstret Reno og Olav på som nytt mannskap og vi fikk demonstrert i praksis hvor fort været skifter her nede.  Det blåste plutselig opp, Jan og Olav satte gummibåten på vannet for å berge buksen til Adrian som blåste bort i den sterke vinden, men de lykkes ikke og kom akkurat ombord i det en pampera treffer oss.  Gummibåten flakser nesten rundt i det vi prøver å få den satt ned på dekk og vi har ingen motor ombord som fungerer.  Vinden blåser i 20 minutter mellom 40-50 knop og Bob starter motoren på Sylph for å gå imot bøyen slik at vi ikke skal dregge.  Heldigvis gikk det fort over og vi ble bare våt til skinnet, og velkomstfesten kunne forstsette etterpå.

BC’s comments and mail to the crew on Jenny on the way from Mar del Plata to Ushuaia.
(Adrian  interpreted BC as  Bloody Cat)

Bob cat

Drips in my bunk, most unsatisfactory!  And yes, getting to the food bowl is an expedition. First I have to get over this lee cloth thing which holds usin the bunk when the boat is leaning over, quite a jump to the floor – I ain´t no kitten anymore – the short alleyway is OK but around the corner there is quite a bit of open space to cross to get to the food bowl and in these conditions it is invariably wet and slippery. This afternoon I slid and clunked into the galley, most undignified. And then when I get there it I the same old hard tack, hardly worth the trip. Then of course the passage back to the bunk is an uphill journey. Damn drips! However . . . Zzzzzz.

Bob Cat:

This is a little better, things have calmed down a lot, the trip to the food bowl is much less perilous, the bathroom much less treacherous, and the temperature is perfect for . . . Zzzzzzz.

Bob Cat:

I have heard suggested that BC could also stand for “Bloody Cat”. I am not amused. But professional feline that I am I shall not allow this to ruffle my fur nor deter me from a good day’s sleep . . . Zzzzzzz.

 Bob Cat:

Now it is a well known fact that the connection between ships and cats is a long and well documented. Ships breed vermin and we felines enjoy exterminating them, so it has been a mutually beneficial arrangement, to the ship (and therefore you humans who choose to travel in them) and us cats (who do not choose to travel in them but find ourselves in them regardless). This undoubtedly is an avenue of history that needs further documentation – I can feel another book coming on. So much to do, I had better get some rest. . . . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

Pretty little dolphins on my dinner plate would be very nice, any markings will do, I am not fussy. In symy dreams I guess . . . Zzzzzzz.

Bob Cat:

Dear Adrian (Jenny crew member)
Apology accepted , please arrange generous offer of a fish dinner soonest.
I thought the public at large might be interested in your big heartedness and the favorable resolution of the misunderstanding regarding my appellation, so I have taken the liberty of making this an open letter in way of reply.
While we Americans have had our differences with you English in the past I am glad to say that these differences have not crossed species lines and while I have had my differences with individual humans (not least of all Skipper Bob – or SB, do with it what you will) and felines they have never resulted in organized warfare, which seems to be a uniquely human past time.
I have had some equine friends whose ancestors have been pathetically roped into these sufferings but we felines having no useful function to you humans other than companionship have mostly managed to escape such insanity; indeed we are the perfection of evolution I am tempted to note.
May the resolution of this misunderstanding be an example to others. Please feel free to visit Sylph any time (but don’t forget the fish).

Fond Regards,
BC

(Bob Cat)
 PS. Yes, having slept on it, the mutiny is on hold. I am now thinking more along the lines of perhaps jumping ship. Are you in need of a good SC? (SC: Ship’s Cat. Goodness knows what your over-active sadly repressed English imagination might make of this one).

Oh, and talking about sleeping on it . . .  Zzzzzzz.

Bob Cat:

Dear Adrian,
The (sic) sardine (uno) in tomato sauce was a great appetizer, thank you. I do not wish at all to be ungrateful, and I know that we Americans do have a reputation for liking sweet and savoury dishes, but I would just like to let you know that my tastes are perhaps a little more refined than many of my fellow felines, perhaps in all my traveling of late they have become somewhat cosmopolitan, mind you the diet this skipper has me on in no way does justice to my gastronomic palate. As mentioned, by no means a complaint, but a little less piquant on the sauces for the entrée please. A freshly caught tuna is my absolute favorite, the fresher and the rarer the better, but of course I do not wish to presume on whatever you might have in mind.

Looking forward to the next dish.

Best Regards,
BC

Bob Cat:

Al quiet in the feline department, haven’t seen the entrée yet but I am patient and Iknow it will be worth waiting for, a few days sleep (with the odd snack) in between courses is no problem . . . Zzzzzzz.

 Bob Cat.

 Its been remarkably still today, and all these voices nearby, I wonder where they were coming from. Adrian, old boy, no hurry, but there’s a chap, one’s word you know – – – I’ll say no more, obviously totally unnecessary between us educated fellows, allow me just to say — el pescado.
This is proving to be a longer than usual sleep between courses but, no problemo – – – – Zzzzzzzzz.

Bob Cat:

I hear that SY Jenny is now well ahead of us and we are unlikely to catch up with her again. Interesting, I wonder how Adrian is going get the entrée to me.
Enjoyed a bit of sunshine in the cockpit this morning, though it seems nothing is ever easy on a sailboat; first getting to the cockpit is a challenge, it is quite a height and I have to do a chin up to get over the companionway coaming, after 20 years of existence (or is it 21 now?) this isn’t so easy. And once into the cockpit we were leaning over quite a bit so finding a patch of sunshine out of the wind where I can hang on securely without threat of getting wet or falling over the side is the next problem.

The skipper thoughtfully brought a cushion up for me which helped a bit (sometimes he manages to earn his keep) but after 20 minutes, nice and warm, I decided it was easier to snuggle up in the sea rug down below for a good. :. . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

The unfamiliar solidity of my habitation has returned to its usual cantankerous bouncing antics. Children’s voices outside (where they belong I hasten to add), I could have been in different world there for a while. I was even enjoying a few Bookstore dreams there for a while. Oh well, ket us see what else we can come up with . (don’t think I have forgotten  Adrian, I am patient) .. Zzzzzzz.

Bob Cat:

Another boisterous night, the skipper up and down all the time, and it is starting to get cold. The sea rug is the place for me, dreaming of fish entrees . . . Zzzzzzz.
PS.  I know, I know –  meridians of latitude and parallels of longitude , or . . . hang on, anyway, you know what I mean.   Back to Navigation 101.

Bob Cat:

I have been sleeping on this latitude and longitude debacle, and have come to the conclusion that maybe the skipper is holding his globe sideways, so instead of following the balmy equatorial route we are descending into the cold southern latitudes. Surely he wouldn’t knowingly subject me to these conditions – cold and rough. Surely he will realize his mistake soon, hopefully before we reach the frozen continent which rumor h as it lies ahead of us, and head us in the right direction. The food hasn’t improved one jot, I await Adrian’s red cross parcel with increasing impatience.

Meantime all I can do is snuggle down and . . . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

It is bouncy again, no sunshine, I went and had a look but the skipper put me down below again, and my bunk is leaning the wrong way threatening to throw me onto the cabin sole. And the food! . . . well I have probably said just about enough about the food, it makes no difference. I have had a good  old whine this morning, doesn’t do any good either but at least it lets the skipper know that this kitty is not particularly happy right now.
Just let me know when we get there will you. You know where to find me . . . Zzzzzzzzz.

Bob Cat:

Sure is damp and cold around here. Tuna for dinner, hooray, small mercies.
Time for a , , , Zzzzzzzz.

 Bob Cat:

Yumm, ummh, yumm, Fish! . yumm . . . very busy right now . . . Manana. Yumm1

 Bob Cat:

I was enjoying the fish so much last night that I didn’t have the chance to  show my appreciation to that most charming representative of English culture, Adrian. Hats off to Adrian, not that I ever wear a hat of course but I am quite happy to condescend to use the human vernacular in this case to show my especial appreciation of an above average member of your species.
I am certain if there were more like him the world would be a much better place for all of us, not that I am complaining of course, perhaps after all Pangloss was right and Voltaire was wrong, after a good fish dinner I am willing to concede that maybe this after all is the best of all possible worlds. It is good to know that American English relations are still on a solid footing, not that there was any doubt of course.

I am starting to think that I am spending too much time with the skipper.
One sure remedy for such philosophic twaddle is a good solid practical . . . . Zzzzzzzz.

Bob Cat:

Alas, alack, the fish is gone. Still it made a very nice change from the hard tack. Thank you Adrian. Now ’tis time for a little . . . Zzzzzzz.

 Bob Cat:

 An uneventful day, this all depends on one’s perspective. For my part I have had a very eventful day, I have managed to sleep non-stop for almost 20 hours, of course with the odd break for sustenance etc.. This deep level of my vocation has not been realized for far too long, and we haven’t finished yet . . . Zzzzz

Bob Cat:

Yep, definitely a day for indoor activities . . . Zzzzzzzzz.

Bob Cat:

The V berth is back in commission, and what a wonderful roomy place to sleep it is, especially when the skipper is warming it up for me. Otherwise snoozing in the sunshine in the cockpit has its charm, though just now aboat behind us is making lots of noise with chains and things, so back below. It seems like there is always something trying to disrupt my . . .

Zzzzzzzzz.

Comments are closed.